What ails us (George Saunders: Lincoln in the Bardo)

Two passing temporarinesses developed feelings for one another. Two puffs of smoke became mutually fond. I mistook him for a solidity, and now must pay.

Den mest atypiske historiske romanen man kan tenke seg, om natta etter at Lincolns lille sønn Willie ble begravd, midt under den amerikanske borgerkrigen. Og det er en intim historie om å sørge og å gi slipp, samtidig som det handler om Lincolns ansvar og byrde som president. Og den er fortalt i et lappeteppe av stemmer – dels i brokker av faktiske og fiktive kilder om Lincolns liv (biografier, historieverker, brev og manuskripter), dels i stemmene til hundre spøkelser på kirkegården, alle med sirlig påført referanse. Og stemmene overlapper og motsier hverandre, krangler og enes, og er i et lappeteppe av stiler og patosnivå, representerer alle lag av befolkningen. Det er ofte morsomt, og slik greier Saunders å fortelle en inderlig liten historie uten et gram sentimentalitet og med store implikasjoner. Men så det svir. Jeg falt fullstendig for denne.