Kaleidoskopisk noir (Thomas Pynchon: Bleeding Edge)

Jeg hadde ikke lest noe Pynchon før, og jeg ble definitivt overrasket, først og fremst over den jordnære og vittige hovedpersonen og over det umiddelbart hjemmekoselige detektiv-noir-preget. Men det blir ganske snart klart at Pynchon ikke har tenkt å tilby oss noen nett løsning, snarere gir boka flommer av subplott og et vell av barokke bipersoner som det er varierende mulig å huske, lag på lag med konspirasjonsteorier og dødelige trusler, og stadige, skjebnetunge frampek mot 11. september. Og på slutten av boka er de fleste av trådene løse. Hæ, tidsreisende agenter? Jeg likte den (aller mest når den er morsom) og jeg likte den ikke.