Fictioneer (J.M. Coetzee: Summertime)

«He believed our life-stories are ours to construct as we wish, within or even against the constraints imposed by the real world.»

Jeg har lest ganske mye Coetzee, men ingenting av forfatterskapet hans har truffet og fortryllet meg sånn som de selvbiografiske arbeidene, og selv om det er vanskelig å si med tid og avstand, så tror jeg Summertime er den aller beste av de tre. Selvbiografien er pakket inn i lag på lag med avstand og synsvinkel. Boka åpner og slutter med «Coetzees egne notater», fiksjonaliserte, i tredje person, med påfølgende planskisser som vi først tror er den fiktive biografens, men som så viser seg å være også «Coetzees egne». Så er det fem intervjuer med fem personer som har vært viktige for Coetzee («Coetzee»?), men som han bare i varierende grad har vært viktig for selv; de fleste gjengitt direkte («direkte») av den fiktive biografen, men en fiksjonalisert (og presentert for et motstrebende intervjuobjekt) av biografen, som åpenbart er en svakere og mer sentimental forteller enn Coetzee selv er. I tillegg får vi vite at intervjuene er gjort i en annen rekkefølge enn de er presentert, så også sammenhengene mellom historiene er endret og redigert av den fiktive biografen. 

Alle historiene står for seg selv, og i hvert fall i de tre første er Coetzee en biperson, ofte et irritasjonsmoment. En mann som gir så lite at han ikke er viktig for dem som er intenst viktige for ham. En stor forfatter som framstår som en stiv og uviktig person. En mann som har prinsipper og teorier om følelser, men som helt mangler praksisen (og her er Coetzee vittig!). De som han har vært viktig for, verger ham i langt større grad, men alle ser noe av det samme. 

Og følelsen til slutt er at boka er en kunstferdig knute av fiksjon hvor den biografiske sannheten er helt irrelevant. Jeg blir nesten redd for å ødelegge den med grove biografiske fakta. Samtidig går man glipp av noe om man ikke vet at Coetzee på det beskrevne tidspunktet var gift og hadde to barn. Einstøing, evig ungkar, célibataire var han eventuelt bare på et annet plan.

Full pakke (Terry Pratchett: Dodger)

Det er vanskelig å lese de siste Pratchett-bøkene uten Alzheimer-diagnosen i bakhodet – er det nå virkelig Pratchett man leser? – men så langt har det nå alltid likevel vært gledelige opplevelser; annerledes, ja, men fine. Og Dodger (Dickens’ Artful Dodger, så klart) er en høyst sjarmerende og svært pratchettsk helt, med en instinktivt vitenskapelig tilnærming til gateguttilværelsen («if you wanted to be a successful urchin, you needed to study how to urch»), en enestående evne til å lese folk og et belsebubsk hell. Og han blir vernet og beskyttet av den like sjarmerende og umåtelig bevandrede (og omvandrede) Solomon i den grøssende grimme rammen som det viktorianske fattig-London er. De druknede fortapte landsbyjentene. Likhuset. Den krigstraumatiserte Sweeney Todd(!).

Ja, for han er med. Alle er med. Disraeli. Sir Robert Peel. Og aller mest Dickens, som vandrer gjennom boka med litterært radarblikk og blir inspirert ikke bare til Oliver Twist, men til praktisk talt hver eneste roman han noen gang skrev.

Det går helt overnaturlig bra med Dodger, så bra at jeg nesten synes det blir i sukkersøteste laget i en bok med så sterk sosial samvittighet (tross all hans teft og vett og gode hjelpere). For mørket er mørkt og elendigheten uoverkommelig stor.

Påfuglvinger (Hilary Mantel: Bring up the Bodies)

Mens Wolf Hall viser oss Thomas Cromwell i suveren kontroll over seg selv, sitt eget liv og menneskene rundt seg, uendelig pragmatisk, men i hvert fall antatt tro mot seg selv, viser Bring up the Bodies en Cromwell som ikke kan unngå å betale i hvert fall noe av prisen for å ha en herre som Henrik 8. – «it’s like sporting with a tamed lion. You tousle its mane and pull its ears, but all the time you’re thinking, those claws, those claws, those claws.» Han blir med på å rydde Anne Boleyn av veien, men kan ikke rettferdiggjøre det på annen måte enn at alle som blir henrettet var med på å håne kardinal Wolsey. Men etterpå føles Wolsey fjern for ham. Og enda grusommere, påfuglvingene han en gang lagde til datteren Grace, og som gjennom bøkene har tjent som et tegn og et minne om styrken og kjærligheten i Cromwell-familien som den var – de blir den utløsende årsaken til at rettssaken mot Anne Boleyn kan gå sin gang. Og dermed er de ødelagt for ham, og Grace er tapt. «But he cannot escape the feeling that Grace has slipped further from him. She was dead before she could be painted or drawn. She lived and left no trace.»

Men hvem vet med en mann som Thomas Cromwell? «The word ‘however’ is like an imp coiled beneath your chair. It induces ink to form words you have not yet seen, and lines to march across the page and overshoot the margin. There are no endings. If you think so you are deceived as to their nature. They are all beginnings. Here is one.»

Finnes det en kvinne? (Knut Hamsun: Victoria)

Det er alltid rart å lese om igjen bøker man ikke har lest siden man var veldig ung. Min første opplevelse av Victoria er et vagt, svømmende minne om høytlesing på skolen, kan jeg ha vært tolv? Neppe mer. Det jeg husker tydeligst er scenen der Johannes redder Camilla Seier fra å drukne, og ellers har jeg bare en svak fornemmelse av å ha blitt grepet av kjærlighetshistorien. Det må ha vært i en alder da samtlige av Johannes tanker og filosoferinger må ha gått meg fullstendig hus forbi. Siden har jeg nok lest den igjen, kanskje i 15-årsalderen – en romantisk, star-crossed-lovers-lesning. Stakkars Johannes og stakkars Victoria, verden og skjebnen var imot dem!

Inntrykket var et ganske annet nå, fordi det blir så åpenbart at hindringen for dette forholdet mest av alt ligger i Johannes. Den helt unge Johannes, følsom og drømmende, er nydelig skildret, men allerede i den første episoden, der han ror Victoria, Otto og Ditlef ut til øya, ser vi den stolte og nærtagende Johannes som er så viktig for hvordan dette går videre. Den mistenksomme, sjalu og temmelig hårsåre Johannes. Når Victoria kommer til Johannes etter Ottos død, kan jeg ikke se annet enn at den hemmelige og heller useriøse forlovelsen mellom Camilla og Johannes er et påskudd for å ikke gjøre alvor av svermeriet, ikke grunnen. En unnskyldning.

For Johannes kjenner aldri Victoria, og hun er aldri en person for ham, hun er en drøm og et ideal, fjern og opphøyd. Han bruker henne som drivstoff i litteraturen sin, han vil skrive henne, ikke leve med henne. Og slik satt jeg igjen med et bilde av Johannes som irriterende egoistisk og enøyd opptatt av seg selv og sitt verk. Svermeriske nyromantiske diktere er neppe det beste kjærestematerialet. (Og slik kom jeg inn på DeLillos. For han skal jo bare spille gitar, og det blir neppe noe å leve av.)

Enmannsshow (Hilary Mantel: Wolf Hall)

Thomas Cromwell, malt av Hans Holbein d.y.

Your Protestant painter has missed the mark this time. For one never thinks of you alone, Cremuel, but in company, studying the faces of other people, as if you yourself mean to paint them. You make other men think, not “what does he look like?” but “what do I look like?”

Hilary Mantel har sagt i et intervju at hun skriver historiske romaner fordi hun ikke fikser det der med plott – og hva nå sannhetsverdien enn er i det, Wolf Hall er et sjeldent intenst enmannsportrett av en mann som vinner fram i verden utelukkende på grunn av sin personlighet og evner. Sin intelligens, sin viljestyrke, sin enestående evne til å lese og spille på menneskene som omgir ham. Fra mishandlet håndverkersønn til kongens fremste minister. Pragmatisk, ikke kynisk. Sardonisk og tilbakelent observant. Rørende lojal mot kardinal Wolsey mot slutten, vaktsomt realistisk mot Henrik 8.

Hele romanen er fortalt i tredje person presens, alltid fra Thomas Cromwells synsvinkel. Resultatet er den mest levende fiktive (ja, for han er jo fiktiv, historisk eller ei) personen jeg har møtt på på aldri så lenge.

Og plott og slikt? Jeg absolutt nekter å lese meg opp på biografien før jeg har lest Bring up the Bodies.

Påskemodus (Neil Gaiman: Fables and Reflections; Brief Lives – Sandman 29–31/38–40/50 og 41–49)

Når iPhone-skjermen din plutselig ser sånn ut. Det er noe eget, altså.

Det er sikkert noen som ikke liker Comixologys guided view-modus, men jeg synes det er helt forheksende å lese tegneserier på telefon og nettbrett med animerte overganger fra rute til rute – antagelig fordi jeg i utgangspunktet er en sjuskete skråleser, og trenger å bli tvunget til å fokusere på enkeltrutene. Såpass fint er det at jeg synes det er ganske urimelig at jeg ikke har påskeferie på ordentlig ennå og kan ligge på sofaen og lese Sandman hele dagen (med tilgang på Anthon Berg).

Ned Beauman: The Teleportation Accident

Etter Mnem var det stas å lese noe genuint morsomt, og The Teleportation Accident er et rent overflødighetshorn i så måte. (‘When did you become capable of sarcasm?’ ‘Things happen in war.’) Samtidig har den et særdeles barokt og selsomt plott, som likevel for det meste klarer å holde styr på alle tråder (og tentakler), noen av de villeste personene jeg har vært borti (f.eks. Gorge, som ikke ser forskjell på representasjoner og virkelighet, og til slutt til og med går til angrep på sine egne gester), og skildringen av avantgardekunstnere i Berlin på 30-tallet er ubetalelig.

Men den handler om rotløshet – ikke bare hovedpersonen, den berlinske scenedesigneren Egon Loeser (som nekter å høre om politikk, inkludert nazismen og utryddelsen av hans egne jødiske venner), men også hans elskede Adele Hitler(!) (som bare ligger med berømte menn, men bare én gang med hver), den skranglete amerikanske svindleren Scramsfield i Paris, som bare er en skjør fasade rundt et svart hull, og den fullstendig kyniske Rackenham («He had an educated, ironic, very English manner, at once sharply penetrating and affably detached, like someone who would always win the bets he made with strangers at weddings on how long the marriage would last but would never bother to collect the money.»). Og teleportering er det siste noen av dem trenger.

’Did you ever hear about that question Bailey used to ask? “What’s the one thing in the world that can uproot almost anything?” And that’s what he thought he wanted to invent. But what he should have invented was the opposite of that. The opposite of a teleportation device. That’s what we all needed. Something that could actually root a man in his surroundings. Wipe off some of the lubricant.’