Full pakke (Terry Pratchett: Dodger)

Det er vanskelig å lese de siste Pratchett-bøkene uten Alzheimer-diagnosen i bakhodet – er det nå virkelig Pratchett man leser? – men så langt har det nå alltid likevel vært gledelige opplevelser; annerledes, ja, men fine. Og Dodger (Dickens’ Artful Dodger, så klart) er en høyst sjarmerende og svært pratchettsk helt, med en instinktivt vitenskapelig tilnærming til gateguttilværelsen («if you wanted to be a successful urchin, you needed to study how to urch»), en enestående evne til å lese folk og et belsebubsk hell. Og han blir vernet og beskyttet av den like sjarmerende og umåtelig bevandrede (og omvandrede) Solomon i den grøssende grimme rammen som det viktorianske fattig-London er. De druknede fortapte landsbyjentene. Likhuset. Den krigstraumatiserte Sweeney Todd(!).

Ja, for han er med. Alle er med. Disraeli. Sir Robert Peel. Og aller mest Dickens, som vandrer gjennom boka med litterært radarblikk og blir inspirert ikke bare til Oliver Twist, men til praktisk talt hver eneste roman han noen gang skrev.

Det går helt overnaturlig bra med Dodger, så bra at jeg nesten synes det blir i sukkersøteste laget i en bok med så sterk sosial samvittighet (tross all hans teft og vett og gode hjelpere). For mørket er mørkt og elendigheten uoverkommelig stor.