Mary Magdalenish (Eimear McBride: A Girl is a Half-Formed Thing)

They sing. Rosary like a lullaby like a song. I know well. Keep off my breath my head and your rising falling shoulder whisper to you I’m here as well as fecking eejits. Don’t forget that I am here.

Dette er ingen behagelig bok, jeg tror den er en av de mest smertefulle og opprivende oppvekstromanene jeg har lest. Den er skrevet som stakkato stream-of-consciousness, i et fragmentarisk, ofte ugrammatisk, poetisk og repetitivt språk, og dette språket makter å fortelle hele historien utelukkende gjennom den stadig mer ødelagte og destruktive hovedpersonens emosjoner (selv om vi forstår at hun har en rasjonell side også), det bryter sammen når hun bryter sammen. Den har et utrolig driv til å være så eksperimentelt skrevet (og til å handle om så grusomme ting), og den er gjennomvevd av katolsk liturgi og katolske bilder fra hovedpersonens dystre, irske barndom. Den har til og med plutselige, nattsvarte glimt av humor. Og den dominante følelsen er hele tiden den sterke, symbiotisk-konfliktfylte kjærligheten hun har til den syke, skadede broren.

Pausefisk (Rob Thomas og Jennifer Graham: The Thousand-Dollar Tan Line)

Man må passe på å putte tøysebøker mellom de alvorlige. Jeg elsker Veronica Mars, så jeg måtte bare se hvordan hun tok seg ut i bokform. Og det var ikke så aller verst – hun er ikke vittig nok (prøv heller Sarah Rees Brennans Lynburn Legacy-serie for det), men plottet er virkelig ganske fiffig, og det er plenty med Din Yndlingskarakter-øyeblikk (Weevil!). Dessuten liker jeg at boka er såpass mørk som den er, det pleier Veronica å være på sitt beste.

Zero! (Fjodor Dostojevskij: Igrok (Spilleren))

Det var evigheter siden jeg leste denne, og siden jeg leste noe Dostojevskij i det hele tatt, og det kom veldig raskt tilbake til meg hvor mye den typiske Dostojevskij-helten irriterer meg i all sin overspente, nevrotiske, teatralske og totalt egosentriske (over)følsomhet. Det blir omtrent som med Hamsun-gjenlesningene, og til å begynne med var jeg nesten i tvil om jeg ville orke hele. Men så kom den makeløse trassige gamblerbestemoren på scenen – henne hadde jeg helt glemt, og derifra var jeg med. Dostojevskij kler å være fokusert og kortfattet, og Aleksej Ivanovitsjs nedadgående spiral inn i spillegalskapen, som lynraskt overskygger alle følelser han eventuelt måtte hatt for Polina Aleksandrovna, den er fantastisk.

Bombyx mori (Robert Galbraith: The Silkworm)

Igjen viser J.K. Rowling seg som en ikke helt stødig stilist, og som vanlig kunne hun vært mer hardhendt redigert, men (det svært så groteske) plottet i boka er verdig mesteren bak The Prisoner of Azkaban. Dessuten har jeg en solid svakhet for Cormoran Strike. En diger, haltende underdog-Hermine. Mmm. Forlagssatiren er dessuten veldig morsom (her er vi jo virkelig på Rowlings hjemmebane).

Dickens ser stjerner (Eleanor Catton: The Luminaries)

 ‘My beginning was the albatrosses.’ ‘That is a good beginning; I am glad it is yours. Tonight shall be mine.’ ‘Ought we to have different ones?’ ‘Different beginnings? I think we must.’

Det er mye som er bra med The Luminaries, men den er helt utilgivelig lang. Først brukte jeg 200 sider på å i det hele tatt bestemme meg for om den var verdt en sjanse (for så lang tid tar det før kinesisk-eske-eksposisjonen tar deg til poenget), og så var det forsyne meg over 600 sider til. På mange måter er det en slags kriminalroman, et mysterium satt i et newzealandsk gullgravermiljø på 1860-tallet, og stilen er som snytt ut av 1860-tallet de første 700 sidene eller så, sånn rent bortsett fra den fiffige synsvinkelbruken med multiple upålitelige fortellere, og selvfølgelig at forfatteren hele tiden presenterer maorier og kinesere som velavrundede og ofte mer sympatiske personer enn europeerne, som tidsriktig ser på begge grupper som krøtter og nærmest holder dem som livegne. Men så, på slutten, begynner historien på nytt, og frigjør seg fra Dickens, leker med formen og løser mysteriet, men er nå egentlig bare opptatt av den overnaturlig pregede kjærlighetshistorien som viser seg å være begynnelsen og slutten på alt. Disse siste sidene, de er virkelig noe spesielt. Men det tar altfor lang tid å komme dit, og man må vasse dit i et hav av grunne, usympatiske personer.

Pjoltergeistret

Noen ganger føles det som om en restaurant er lagd spesielt for å glede en selv. Jeg, for eksempel, elsker Japan! Riesling! Uformelle steder som likevel er veldig seriøse når det gjelder både mat og vin! Entusiastiske vinkelnere! Island! Tull og tøys!

Og så dukker sannelig Pjoltergeist opp og krysser av alle disse punktene på lista mi. Og helt fra første øyeblikk – da vi fikk en flaske Keller-riesling (von der Fels trocken 2013, som både var tørr og fast og blomstrete) og fermentert grønnsakssuppe med chili og små, crunchy eplebiter i mummiskåler – skjønte vi at dette var et sånt sted man kan stole fullt og helt på, og at det bare var å lene seg tilbake og nyte vår zuperpakki (Pjoltergeists sjuretters smaksmeny heter så).

Fritert hvit asparges med ramsløkdip og bittesmå biter sprøstekt svinesvor!

Takoyaki (små japanske omelettboller) med blekksprut og bonitoflak, lette og luftige og havsmakende og mye bedre enn dem vi spiste i Osaka, som liksom er takoyakiens hovedstad!

Fersk vårrull fylt med avocadosalat og fritert et-eller-annet, trolig softshellkrabbe, skal vi tro menyen!

En hel liten sprøstekt makrell servert med dynger av fersk ramsløk og kjørvel, med strimlet lettsyltet daikon og gulrot til samt en ekstremt god fløteramsløksausesuppehybrid! Det smakte sommer ved fjorden, det!

Fantastisk hestetartar med magisk røyksmak, toppet med løyrom og servert med rømmesaus med kapers(?) og mer sprøstekt svor! Vanvittig fint kombinert med en supergod feinherb-riesling som jeg ikke på noen måte husker hva het. (Det var på dette punktet vi glemte alle tanker om økonomi.)

Vidunderlig koreansk barbecue – tynne skiver av supermørt svinekjøtt servert i salatblader med kimchi, chilifiskesaus, syltet vårløk, chilimajones, koriander og thaibasilikum. (Thaibasilikumen la igjen en smak av lakris i munnen som ble liggende der til den ble plukket opp av desserten. Sånt er det morsomste jeg vet.) Og en chilisaus med dråpeteller, som jeg ikke torde smake på av frykt for å drepe temmelig søt, men superfrisk Keller-riesling nr. 2, som matchet så bra at jeg nesten måtte gråte litt. Dette må jeg nok gjøre noe med en annen gang.

Og så måtte vi jo smake en av de helsøte rieslingene også, og jeg synes egentlig folk skal gå på Pjoltergeist bare for å drikke Katarina Wechsler Riesling Schweisströpfchen, for det er noe av det klareste og fineste og lekreste jeg har smakt.

Desserten var åpen vårrull med jordbær- og rabarbrakompott og vaniljekrem. Som altså plukket opp lakrissmaken fra thaibasilikumen.

Og så Wendelboe-kaffe i mummikopper med to hanker. Umulig å ikke holde i begge.

The Beast (Terry Pratchett: Night Watch)

There was The Beast, all around him. And that’s all it was. A beast. Useful, but still a beast. You could hold it on a chain, and make it dance, and juggle balls. It didn’t think. It was dumb. What you were, what you were, was not The Beast. You didn’t have to do what it wanted. If you did, Carcer won.

Jeg ble ferdig med den årlige gjenlesningen av Night Watch for en stund siden, for jeg så syrinene springe ut på Bislett allerede helt i begynnelsen av mai. Men det er i dag det er 25. mai, og nå alle syrinene står i fullt flor og fyller lufta fullstendig om kveldene og forskjønner selv en by som Ankh-Morpork. 

Denne gangen var det morsomt å lese Night Watch mens jeg så meg gjennom True Detective, for Rust Cohle er jo en av Vimes' brødre. Han er et gjennomtraumatisert vrak som bare akkurat så vidt kan teipes sammen til en funksjonell person, han har The Beast så det forslår, men han vet at den som kan kontrollere The Beast, han er fortsatt på riktig side. 

Og denne gangen ble jeg mest rørt over scenen på slutten der Vetinari viser Vimes hvor mye han tross alt respekterer folk som gjør det rette selv om det er vanskelig og livsfarlig. Pratchett er ingen rabulist, han er for en pragmatisk anstendighet. Men det er ikke så ofte vi får se annet enn endeløs pragmatisme fra Vetinaris side.