Zero! (Fjodor Dostojevskij: Igrok (Spilleren))

Det var evigheter siden jeg leste denne, og siden jeg leste noe Dostojevskij i det hele tatt, og det kom veldig raskt tilbake til meg hvor mye den typiske Dostojevskij-helten irriterer meg i all sin overspente, nevrotiske, teatralske og totalt egosentriske (over)følsomhet. Det blir omtrent som med Hamsun-gjenlesningene, og til å begynne med var jeg nesten i tvil om jeg ville orke hele. Men så kom den makeløse trassige gamblerbestemoren på scenen – henne hadde jeg helt glemt, og derifra var jeg med. Dostojevskij kler å være fokusert og kortfattet, og Aleksej Ivanovitsjs nedadgående spiral inn i spillegalskapen, som lynraskt overskygger alle følelser han eventuelt måtte hatt for Polina Aleksandrovna, den er fantastisk.