Åpen invitasjon til mageparasitter

Kom til Hanne! Hun er nemlig ute av stand til å slutte med å pusse tennene i kranvann, og kommer visselig til å ende opp med et stygt tilfelle av giardiasis. Mannen noterte seg igjen at jeg snubler gjennom livet i en rutinisert tåke, og at Tolstoj enten ville snudd seg i sin grav eller vært svært interessert i et så ekstremt eksemplar, alt etter hva vi tror om personligheten hans.

Amsterdam, oktober, mobilkamera

Mobilkameraet mitt er ikke all verden, men her er et par bilder som likevel sier litt om hvor deilig det er å rusle langs kanalene i Amsterdam i oktoberlys. Og sitte på utekafé i 15 graders varme og kikke på sykler med store lasteplan (fulle av unger!) foran, og små og store kanalbåter, og hele spekteret av alt fra ytterst normale til høyst alternative mennesker som strener, slentrer, rusler, løper forbi.

Og det enda bildene ikke viser så mye som en eneste ost, rødvinsflaske, konfektbit eller kamskjell.

Tynn forkledning

Man kan si mye rart om J.K. Rowlings søksmål mot Harry Potter-kloninger, og jeg forstår godt argumentasjonen i f.eks. denne artikkelen (og ja, jeg vet at dette er eldgammelt nytt). Likevel er vaskeseddelen på den første boka i Dmitrij Jemets’ serie om Tanja Grotter boblende komisk lesning. Og siden alle forsøk på kommersielle oversettelser har blitt stoppet av copyrightlovene, bringer jeg herved vaskeseddelen i egenhendig norsk oversettelse her:

Den mørke trollkvinnen Tsjuma-del-Tort – et navn folk er redde for å si høyt – utrydder den ene lyse trollmannen etter den andre i sin streben etter makt. Blant ofrene hennes er den bemerkelsesverdige hvite magikeren Leopold Grotter. På uforklarlig vis unngår hans datter Tanja å bli drept, men hele resten av livet går hun rundt med et gåtefullt fødselsmerke på nesetippen. Tsjuma-del-Tort forsvinner på mystisk vis, mens Tanja Grotter blir etterlatt i familien til forretningsmannen Durnev, en fjern slektning av henne … I denne ytterst ubehagelige familien bor hun til hun er ti år, og deretter havner hun på verdens eneste magiskole, Tibidokhs.

Oh, Mr. Rochester!

Jeg er ikke så veldig tolerant overfor filmatiseringer av yndlingsbøkene mine. Jeg har som regel temmelig innbarkede og bastante oppfatninger om hvordan mine helter ser ut og snakker og fører seg. Grensa for hva jeg godtar av endringer i manuskriptet, er heller ikke særlig høy. Derfor reagerte jeg med skepsis da jeg hørte om BBCs nye Jane Eyre-serie – ikke bare har Jane vært med meg fra tidlige tenår, men Timothy Dalton har også fulgt med på lasset som Den perfekte Rochester. Mørk og lunefull og intens, og ikke rent lite farlig. 2006-skuespillerne, derimot, så naturligvis helt feil ut. En heller spinkel og veikt utseende Rochester, som dessuten tydelig hadde farget det røde håret sitt mørkebrunt? En billedskjønn Jane med trutmunn? Men jeg ofret meg nå alltids og ønsket meg dvd-en i bursdagspresang.

I går glefset jeg i meg alle fire episodene på styrten, og var tårevåt, snørrete og mo i knærne da jeg endelig fikk surret meg i seng tre timer etter normal leggetid. Hovedrolleinnehaverne mer enn kompenserte for utseendet sitt med en kjemi av en annen verden. Og om Rochester kanskje er noe mindre intens og forpint enn jeg kunne ønsket meg, er Ruth Wilsons Jane strålende lidenskapelig og full av Jane-integritet. Manuset er veldig, veldig bra og effektivt, og birollene har forbløffende mye kjøtt på beina – både Reed-søstrene, St. John, Diana og Mary Rivers blir gjort veldig tydelige på nesten ingen tid. Og det er sånt som gleder en foreleggspurist, og er med på å gjøre en del kutt og forandringer veldig lette å svelge.

Konklusjon: Løp og kjøp!

Endelig voksen?

Når man begynner i fast jobb, da er man vel voksen på ordentlig? (Og da man attpåtil fikk jobbtilbudet skriftlig, pr. brev – dere vet, et sånt på papir, i konvolutt, med frimerke! – fikk man en bestemt følelse av at man til og med kanskje var født i god tid før krigen.)

Good-Bye to All That (Varsko! Hemningsløs romantisering!)

Jeg er snart 33. Av disse årene har jeg gått fire år i én barnehage, ett år i en annen, henholdsvis tre, to, fire og tre år på forskjellige grunn- og videregående skoler. Jeg har hatt deltidsjobber som har vart i fem, to, ett år.

På Blindern har jeg vært i over 14 år sammenhengende. Det er ikke lite. Jeg føler meg 100 % hjemme her. Vonde brostein og snusbrune sekstitallsfasader. Kjære Sophus Bugge. Akademika. Nykomlinger som Kafé Niels, kaffebarene og nye UB. Dette er mitt revir. Det er nok ikke tilfeldig at jeg har vært her så lenge. I dag pakker jeg meg ut fra en kontorplass jeg riktignok ikke har hatt lenger enn halvannet års tid, men som huser mange bøker og ting som ikke har forflyttet seg mer enn mellom de tre øverste etasjene i Niels Treschows hus siden slutten av nittitallet.

Jeg blir hemningsløst nostalgisk av dette. Enda jeg ikke skal så veldig langt. Og man ville kanskje ikke vært på Blindern i 14 år om man ikke foretrakk skriving framfor rydding.

Doktor in spe

I Gamle festsal har de en skikkelig høy talerstol. Kandidaten belærer opponenter og publikum.

Kandidaten legger seg flat på en forhåpentlig elegant måte. (Alle virket fornøyde etterpå.)

Nå er det litt som rett etter gaveutdelingen på julaften da man var liten. Hva, er det over allerede?