Quicksand and imagination (Kate Atkinson: A God in Ruins)

If you excluded the war (an enormous exclusion, he acknowledged) then nothing had happened to him.

Det er vanskelig å være noe annet enn ekstatisk lykkelig over en bok til om Todd-familien. Den er kanskje ikke så perfekt strukturert som den helt og holdent fantastiske Life After Life, men denne er også strålende. Og nødvendig. Og utfyllende. Den blir fortalt i bolker fra forskjellige deler av Teddys liv, men det er minnet som er det gjennomgripende mediet her, så en bolk som angivelig er fra 80-tallet kan lett vise seg å dreie seg i all hovedsak om noe som foregår før eller seinere. Og hele tida spekulerer boka på hva som blir igjen av oss når vi dør, hva som lever videre i andres minner, hva vi betyr for hverandre.

Todd-familien (selv med alle sine feil og mangler) er usedvanlig harmoniske til Atkinson-personer å være. De har faktisk ikke vokst opp under hårreisende mangelfulle eller tragiske omstendigheter. For dem er det andre verdenskrig som lager det store krateret. For Ursula er det London-blitzen, for Teddy er det RAFs bombing av Tyskland, den umenneskelige balansen mellom å vite at man ganske sikkert ikke vil overleve krigen, og den moralske prøvelsen det er å bombe sivile sønder og sammen natt etter natt. («By the end of the war there was nothing about men and women that surprised him. Nothing about anything really. The whole edifice of civilization turned out to be constructed from an unstable mix of quicksand and imagination.»)

Og en hel rekke medlemmer av Todd-familien får ha synsvinkelen. (Veldig tilfredsstillende. Man merker seg med interesse at det er bare er de aller mest usympatiske, grådige og selvsentrerte som blir forfattere, i en familie full av litterære aspirasjoner.)

Det ville naturligvis ikke vært Atkinson om det ikke hadde vært et alternativt utkomme-triks her, og et veldig effektfullt et også. Men uansett utkomme: «I believe we have just one life, and I believe that Teddy lived his perfectly.»

Nå vurderer jeg å skrive e-post til Atkinson og kreve en bok om Maurice.