Bloody thou art; bloody will be thy end (William Shakespeare: Richard III)

Med billetter til Richard III med Martin Freeman (fangirlhvin!) i London om under to uker må man jo lese seg opp. Det har gått ut advarsel fra teateret om at folk på de første radene bør være forberedt på å bli nedsprutet med blod, og det er jo for så vidt mye støtte i teksten for dette. For Richard er den ondeste, mest utkrøpne og morderiske lykkejegeren som noen gang har sittet på Englands trone, skal man tro dette stykket temmelig ondsinnet elisabetansk propaganda. (Du vet du ikke har vært helt snill når moren din utbryter noe slikt som dette: «O my accursèd womb, the bed of death! A cockatrice hast thou hatch'd to the world, Whose unavoided eye is murderous».) Men det er en nydelig studie i voksende paranoia, selv om det faktisk skal et titalls hevngjerrige spøkelser til før samvittigheten så vidt rører på seg helt til slutt. («My conscience hath a thousand several tongues, And every tongue brings in a several tale, And every tale condemns me for a villain.»)