Kaleidoskop og klangbunn (Michael Ondaatje: Divisadero)

For we live with those retrievals from childhood that coalesce and echo throughout our lives, the way shattered pieces of glass in a kaleidoscope reappear in new forms and are songlike in their refrains and rhymes, making up a single monologue. We live permanently in the recurrence of our own stories, whatever story we tell.

Ondaatje starter med en roman som handler om en dramatisk krise i forholdet mellom Anna, adoptivsøsteren Claire og nesten-adoptivbroren Coop og faren deres, en krise som sender alle skjenende ut i verden i nye retninger, men slutter med en pseudo-biografi om den fiktive dikteren Lucien Segura. Og hva er den egentlige romanen? Det er i hvert fall sikkert at Seguras historie aldri ville vært den samme uten de utallige refleksene fra Annas egen historie, som vi finner i nær sagt hver eneste personkonstellasjon i Segura-biografien. Jeg leste en anmeldelse hvor anmelderen ble mektig irritert over denne tålmodighetsprøven, men jeg likte det.