På kino i 2017

21. februar: The Lego Batman Movie

Vi hadde ladet opp med Batman Begins og The Dark Knight, og det gjorde filmen enda mer fornøyelig enn den ellers ville vært. Jeg lo masse. Herlig Joker!

5. mars: La La Land
Stilig og vakkert og nostalgisk om Hollywood-drømmer (og for så vidt andre drømmer).

25. mai: Guardians of the Galaxy vol. 2
Jeg likte den en god del bedre enn den første, faktisk – plottet var bedre og i hvert fall jeg brydde meg mer om personene. Morsommere syntes jeg også den var. Og så er vesle Groot det søteste man kan tenke seg i hele verden.

21. juli: Dunkirk
Jeg har nok aldri sett noen krigsfilm som så til de grader hiver seg over sansene dine – tennene klaprer i munnen, du gisper etter luft når lasterommet på den ene båten etter den andre blir oversvømt av vann, ørene holder nesten ikke ut skuddene fra flyene over stranda. Og når det endelig blir helt stille, helt mot slutten, leter ørene forbløffet etter all lyden som var der før (og Tom Hardy har nok en rolle der han må spille bare med øynene).  Det er minimalt med dialog, og vi vet nesten ingenting om noen av personene, og allikevel er det intenst spennende hele tida (og det er det fru Jeg Hater Slagscener som sier). På en måte minner den meg om Gravity, men Nolan går ikke i fella og klistrer på overflødig backstory. Overlevelsesinstinktet får være hovedpersonen i fred.

Harry Dresden. Wizard (Jim Butcher: Storm Front)

A roomful of deadly drug. One evil sorcerer on his home turf. Two crazies with guns. One storm of wild magic looking for something to set it into explosive motion. And half a dozen scorpions like the one I had barely survived earlier, rapidly growing to movie-monster size. Less than a minute on the clock and no time-outs remaining for the quarterback. All in all, it was looking like a bad evening for the home team.

Det er jo ikke noe mesterverk på noen måte, men jeg ble temmelig sjarmert av sardonisk noir-detektiv-cum-trollmann Harry Dresden likevel. Jeg lo høyt opptil flere ganger, likte bipersonene også og plukket straks opp neste bind da jeg var ferdig med denne.

This impossible part (William Shakespeare: The Tempest / Margaret Atwood: Hag-Seed)

Hast thou, which art but air, a touch, a feeling
Of their afflictions, and shall not myself,
One of their kind, that relish all as sharply,
Passion as they, be kindlier moved than thou art?

Som pretensiøs 16-åring pløyde jeg gjennom nesten hele Shakespeare, men jeg ramlet visst av før jeg kom til The Tempest, sist som den er, og hadde faktisk verken lest eller sett den før nå (hvis vi ser bort fra de vidunderlige talene … our little life / is rounded with a sleep). Men da jeg så at Margaret Atwood hadde skrevet en gjenfortelling/nyfortolkning, ble det endelig Tempest på meg.

Og det kan jeg anbefale: Atwood er en leken og kjærlig fortolker, og særlig får hun brukt sin hovedperson, den halvgale og hevngjerrige forsmådde teaterregissøren Felix Philips, effektivt til å sortere hun nennsomt alle Prosperos problematiske og motsigende trekk. 

Maybe her eyes aren’t wide because of innocence. Maybe it’s fear. He has a split instant of seeing Prospero through the gaze of Miranda – a petrified Miranda who’s suddenly realized that her adored father is a full-blown maniac, and paranoid into the bargain. He thinks she’s asleep when he’s talking out loud to someone who isn’t there, but she’s heard him doing it, and it scares her. He says he can command spirits, raise storms, uproot trees, open tombs, and cause the dead to walk, but what’s that in real life? It’s sheer craziness. The poor girl is trapped in the middle of the ocean with a testosterone-sodden thug who wants to rape her and an ancient dad who’s totally off his gourd. No wonder she throws herself into the arms of the first sane-looking youth who bumbles her way. Get me out of here! is what she’s really saying to Ferdinand. Isn’t it?

Så etter denne leseopplevelsen tenker jeg at jeg foretrekker kommentarapparatet mitt skjønnlitterært. Og heldigvis er Hag-Seed i tillegg så veldig mye mer enn et kommentarapparat – det er en riktig sjarmerende og overraskende optimistisk fengselsroman, og en roman om teatermagi, nesten litt som Shakespeare in Love. 

There are worse battle cries (Terry Pratchett: Hogfather)

AND I MADE SURE SOME OF THEM SAW ME. I KNOW IF THEY ARE PEEPING, Death added proudly.
“Well done, sir.”
YES.
“Though here’s a tip, though. Just ‘ho, ho, ho’ will do. Don’t say, ‘Cower, brief mortals’ unless you want them to grow up to be moneylenders or some such.”

Det blir liksom ikke jul uten. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lese den denne jula, men så blidde det bare sånn likevel. Døden som sliter med julenissens plikter og byrder, er noe for seg selv (og vel så rørende som det meste i julefortellingsjangeren). 

“It’s all about the sun, master. White snow and red blood and the sun. Always has been.”
VERY WELL, THEN. THE HOGFATHER CAN TEACH PEOPLE THE UNREAL MEANING OF HOGSWATCH.
Albert spat over the side of the sleigh. “Hah! ‘Wouldn’t It Be Nice If Everyone Was Nice,’ eh?”
THERE ARE WORSE BATTLE CRIES.

Og så er dette en av Unseen University’s beste Discworld-opptredener også. (The Cheerful Fairy! Ridcully som prøver Bloody Stupid Johnsons baderom!) De er best når de ikke bærer hovedhistorien.

The worst of times (Ali Smith: Autumn)

But, of course, memory and responsibility are strangers. They’re foreign to each other. Memory always goes its own way quite regardless.

Om man venter seg noe som ligner den intrikate strukturen fra How to Be Both, blir man skuffet. Dette er nesten mer et rasende dikt enn en roman, og et dagsaktuelt sådant, fyrt opp av de mer deprimerende sidene ved 2016. Men selv i en brutal og idiotisk verden finnes det livsforandrende kjærlighet, som ikke bryr seg om alder eller andre bagateller.

In the cracks (Michael Chabon: Moonglow)

Maybe “self” was a free variable with no bounded value. Maybe every time you met her, she would be somebody else.

Michael Chabon er en av forfatterne jeg stoler aller mest på, og han leverer nå igjen, i denne nydelige og hjerteskjærende lille pseudo-selvbiografiske romanen – angivelig historien om Chabons besteforeldre, og ført i pennen av «Mike Chabon», men også kjærlig omtalt som «this pack of lies» i etterordet. Løgner eller ei, jeg er helt udelt og uforfalsket begeistret for denne historien, motvillig fortalt av bestefaren på dødsleiet, om livslang kjærlighet mellom trassige og kompliserte og tornefulle mennesker som det er vanskelig å elske. Men så går det likevel. 

Somewhat esoteric (Ben Aaronovitch: The Hanging Tree)

Bollocks, I thought, or testiculi or possibly testiculōs if we were using the accusative.

Det er hyggelig å ha Peter Grant tilbake – og denne gangen betyr det både tilbake i London og tilbake i hovedhistorien igjen, som faktisk beveger seg et aldri så lite stykke framover i denne runden. Den er nok ikke like bra som Foxglove Summer, men det er mer enn godkjent, jeg lo overgivent en rekke ganger («Now, I have – as Beverley says – views about architecture. But there’s modern stuff I like. The Gherkin, the Lloyd’s building, even the Shard – despite the nagging feeling I get that Nazgûl should be roosting at the top.») og det er alltid en fryd å møte igjen Nightinggale, Peters foreldre og Guleed, for eksempel.