The worst of times (Ali Smith: Autumn)

But, of course, memory and responsibility are strangers. They’re foreign to each other. Memory always goes its own way quite regardless.

Om man venter seg noe som ligner den intrikate strukturen fra How to Be Both, blir man skuffet. Dette er nesten mer et rasende dikt enn en roman, og et dagsaktuelt sådant, fyrt opp av de mer deprimerende sidene ved 2016. Men selv i en brutal og idiotisk verden finnes det livsforandrende kjærlighet, som ikke bryr seg om alder eller andre bagateller.

In the cracks (Michael Chabon: Moonglow)

Maybe “self” was a free variable with no bounded value. Maybe every time you met her, she would be somebody else.

Michael Chabon er en av forfatterne jeg stoler aller mest på, og han leverer nå igjen, i denne nydelige og hjerteskjærende lille pseudo-selvbiografiske romanen – angivelig historien om Chabons besteforeldre, og ført i pennen av «Mike Chabon», men også kjærlig omtalt som «this pack of lies» i etterordet. Løgner eller ei, jeg er helt udelt og uforfalsket begeistret for denne historien, motvillig fortalt av bestefaren på dødsleiet, om livslang kjærlighet mellom trassige og kompliserte og tornefulle mennesker som det er vanskelig å elske. Men så går det likevel. 

Somewhat esoteric (Ben Aaronovitch: The Hanging Tree)

Bollocks, I thought, or testiculi or possibly testiculōs if we were using the accusative.

Det er hyggelig å ha Peter Grant tilbake – og denne gangen betyr det både tilbake i London og tilbake i hovedhistorien igjen, som faktisk beveger seg et aldri så lite stykke framover i denne runden. Den er nok ikke like bra som Foxglove Summer, men det er mer enn godkjent, jeg lo overgivent en rekke ganger («Now, I have – as Beverley says – views about architecture. But there’s modern stuff I like. The Gherkin, the Lloyd’s building, even the Shard – despite the nagging feeling I get that Nazgûl should be roosting at the top.») og det er alltid en fryd å møte igjen Nightinggale, Peters foreldre og Guleed, for eksempel. 

My intermittently brilliant little boy (Scott Lynch: The Lies of Locke Lamora)

You’re one-third bad intentions, one-third pure avarice, and one-eighth sawdust. What’s left, I’ll credit, must be brains.

Denne plukket jeg opp fordi jeg ville ha noe raskt og morsomt å lese, og så endte jeg opp med å bruke en måned på den. Det er jeg nokså snurt over. For all del, dette er en lettbeint bok, og den er heller ikke dårlig – den er både godt skrudd sammen og tidvis riktig morsom. Men jeg ble bare ikke sjarmert verken av den pimpernellaktige Locke eller de trofaste vennene hans –  de blir for grunne for meg, og den stadige vekslingen mellom nåtidsdramaet og tilbakeblikkene til Lockes oppvekst gjør boka treig og tungrodd, uten at tilbakeblikkene engang bidrar til å fortelle oss hvordan Locke kunne bli en slik mesterlig svindler, men beholde ryggrad og hjerte like fullt. Og det synes jeg de burde. (Når man har Miles Vorkosigan friskt i minne, blir man litt kresen på sånt.)

The Review of Applied Ethics (Alexander McCall Smith: The Sunday Philosophy Club)

“You sound like the Review of Applied Ethics,” said Cat dryly. “I am the Review of Applied Ethics,” Isabel replied.

Nei, dette var kjipe greier. Jeg likte for så vidt Isabel og Grace littegranne, men dette var altfor treigt, plottet var bare sådär, og jeg brydde meg slettes ikke om hvordan det gikk. Og hvor i alle dager var den omtalte søndagsfilosofiklubben?

That idiot whom all despised (Robert Graves: I, Claudius)

Forum Romanum med Claudius’ stemme i ørene

Jeg har vært i Roma, og da var det jo opplagt at jeg måtte plukke opp igjen en av oppvekstens aller største favoritter, Robert Graves’ I, Claudius.  Og det er fortsatt en fantastisk bok (tross en noe treg start) – jeg elsker Claudius’ tørre, pedantiske, klossete og unnskyldende fortellerstemme, når alt dette nettopp også er forkledningen hans, som avverger forgiftning og annen voldelig død ved en rekke anledninger. Og Livia, så ond og kynisk at hun framstår som en ren naturkraft (og, som Claudius påpeker, det kunne jo bli langt verre). Graves er helt fantastisk til å glassklart presentere det enorme persongalleriet, som i utgangspunktet er ekstremt forvirrende, siden generasjonene er helt ute av synk, og alle dessuten heter ca. det samme. (Her hjelper det nok også litt at jeg har lest boka minst ti ganger.)

Denne gangen fikk den meg til å tenke på King’s Landing, som uten tvil må ha hentet en del inspirasjon herfra. Cersei når ikke Livia til knærne engang.

Has he a generous heart? (Connie Willis: Crosstalk)

Vulgar? Vindictive? Spiteful? Scheming? I’m afraid that’s what people sound like in the privacy of their own heads.

Jeg elsker Connie Willis. Og her er hun igjen, med en bok som mest av alt ligner min elskede Bellwether: den foregår i en litt alternativ nåtid eller veldig nær framtid, den er satirisk så det holder, og den har en erkesjarmerende og oppslukende kjærlighetshistorie i sentrum. Men premisset er alvorligere (ja, jeg innrømmer at noe kan være mer alvorlig enn forskningsfinansiering!), så det genererer noen ganske interessante betraktninger i tillegg til en flom av vittig og deilig fluffy verbal kårdekamp. What’s not to like? Jeg syntes det var riktig sørgelig da den var over.