Has he a generous heart? (Connie Willis: Crosstalk)

Vulgar? Vindictive? Spiteful? Scheming? I’m afraid that’s what people sound like in the privacy of their own heads.

Jeg elsker Connie Willis. Og her er hun igjen, med en bok som mest av alt ligner min elskede Bellwether: den foregår i en litt alternativ nåtid eller veldig nær framtid, den er satirisk så det holder, og den har en erkesjarmerende og oppslukende kjærlighetshistorie i sentrum. Men premisset er alvorligere (ja, jeg innrømmer at noe kan være mer alvorlig enn forskningsfinansiering!), så det genererer noen ganske interessante betraktninger i tillegg til en flom av vittig og deilig fluffy verbal kårdekamp. What’s not to like? Jeg syntes det var riktig sørgelig da den var over.

Matematisk usynlig (Anthony Doerr: All the Light We Cannot See)

Open your eyes and see what you can with them before they close forever.

Dette er en sånn bok som jeg nesten ikke leste på grunn av hype, og jeg er ikke voldsomt glad for at jeg likevel gjorde det. Den er jo ikke dårlig – jeg ble beveget rett som det var, og jeg likte mange av personene, men jeg har nok landet på at jeg synes det blir for enkelt. På en måte er det nesten en barnebok, selv om den har for mange grusomheter i seg til å fungere som det – og jeg har altfor nylig lest altfor mye som håndterer krigens mørkeste sider mye bedre (Pat Barker! Kate Atkinson! Robert Graves!). Den er for stilisert, for sentimental, og Marie-Laure selv er for uberørt, for engleaktig. Dessuten irriterer den allvitende fortellerstemmen meg. Og på et punkt måtte jeg ta en pause og lese noe annet fordi plottet med Den Onde Diamantjegeren bare ble for teit. 

Men når det er sagt, var det mye jeg likte også. Og jeg drar gjerne til Saint-Malo en gang. 

Det dumme valpehjertet (Tone Almhjell: Maretorn)

Noen ganger må man velge seg selv.

Jeg begynte på Maretorn på engelsk, men jeg måtte bytte til norsk etter bare et par kapitler, for jeg hørte den norske stemmen til Almhjell hviske til meg i bakgrunnen. Det er slett ikke at engelsken er dårlig, men morsmål er nå best, og Sommerhjell er sånt et norsk sted i tillegg. Og den fantastiske gaupa Tyst, som er sin egen, og som overøser Niklas med hardhendt og kritisk kjærlighet, hun blir nå rett og slett ikke det samme når hun skal hete Secret.

Som i Vindeltorn er det person/dyregalleriet og styrken i de emosjonelle båndene mellom dem som er det beste. Begynnelsen er flott og mørk og dyster og spennende, og slutten er kjempespennende, med plottelementer som klikker på plass, og en dyptfølt slutt. Men dessverre er det et ganske langt stykke på midten der man sitter og lurer på hvorfor man leser boka. For all del, det viser seg jo å være viktig det som foregår der også, men det er likevel synd at det ble sånn.

Tilståelse (Lois McMaster Bujold: Shards of Honour & Barrayar)

Jeg måtte bare lese de to første Cordelia-bøkene om igjen. Det tålte de veldig godt. («An outworlder frill will never gain power on Barrayar by scheming to give a mutant the Imperium. That, I guarantee.» «Is that the official line, now? I don’t want power. I just object to idiots having power over me.»)

Шумит Арагва предо мною (Mikhail Lermontov: Герой нашего времени / Vår tids helt)

Aragvi for føttene mine

Det var ikke mulig å velge annen lektyre på flyet til Georgia enn denne. Når man har studert russisk, er det ikke til å unngå at Kaukasus kommer innhyllet i et svøp av russiske klassikere, men aller mest i Lermontov. Særlig åpningen av «Bela», der fortelleren reiser nordover fra Tbilisi over fjellene, langs Aragvi. 

Det var et morsomt gjensyn med den tilsynelatende løse samlingen av fortellinger om den kyniske Petsjorin. Det er ikke bare det overveldende nærværet av kaukasiske fjell og elver som er stas, også fint å gjenoppdage at selv om Petsjorin selv (og de fleste andre personene) definitivt er ment som satire, har han likevel et slags hjerte, forvillet og ofte ubarmhjertig som det er. Og jeg glemmer alltid hvor fin komposisjonen er – så mye hviler på «Bela»s plass i kronologien. (Det er også moro å se hvor  hardt jeg jobbet med glosene da jeg leste den som pensum – det kaukasiske kaserne-og-badested-ordforrådet mitt er fortsatt glitrende.)

Almost worth while taking care (Robert Graves: Goodbye to All That)

I made several attempts during these years to rid myself of the poison of war memories by finishing my novel, but had to abandon it – ashamed at having distorted my material with a plot, and yet not sure enough of myself to turn it back into undisguised history, as here.

Og dermed er dette en programmatisk ikke-skjønnlitterær memoarbok, springende og assosiasjonsbasert og noen ganger rent namedroppende. Jeg så noen furte over at Pat Barker fiksjonaliserte blant annet denne boka i Regeneration-trilogien, siden disse folka var poeter og kunne og hadde uttrykt seg selv, men for Graves’ del er det nok sikkert sant at han ikke var i stand til å fiksjonalisere dette stoffet – og jeg er fortsatt begeistret for at Barker kunne. Den er uansett veldig verdt å lese både for de ofte grusomme minnene fra første verdenskrig (og for så vidt fra engelsk kostskole før det). Så unge de var! Tenk at en hel generasjon ble lagt på slakterbenken! For et innblikk dette er i hvordan et tenkende menneske responderer på langvarige ekstreme opplevelser!

And if condemned to relive those lost years I should probably behave again in very much the same way; a conditioning in the Protestant morality of the English governing classes, though qualified by mixed blood, a rebellious nature, and an overriding poetic obsession, is not easily outgrown.

Den er også veldig verdt det for de levende portrettene av Graves’ medpoeter og andre berømtheter. Selvfølgelig Siegfried Sassoon. Og så er det en fantastisk Oxford-skisse av T.S. Lawrence. 

Robert Graves var en av mine aller første litterære kjærligheter. Kanskje jeg må lese I, Claudius igjen. 

The fugue flows on (Vikram Seth: An Equal Music)

There is something tender and indefinably strange and searching about her playing, as if she is attending to something beyond my hearing. I cannot put my finger on it, but it undoes me. I sit with my head in my hands, as Mozart drops note by note into my mind.

En nydelig bok om musikk og kreativt samarbeid og kjærlighet. Og den er helt forbløffende forskjellig fra A Suitable Boy – ikke bare fordi den er så intenst engelsk (og europeisk), men fordi den er så fokusert og behersket i plott, persongalleri og temaer. Men holdningen til kunst og kjærlighet er det ikke vanskelig å kjenne igjen – den som har musikken, overlever vel saktens kjærlighetssorg, men ikke prøv å ta bort begge på én gang. Den er nok det fineste jeg har lest om gleden ved å spille selv, særlig sammen med andre. Jeg fikk straks lyst til å plukke opp opptil flere neglisjerte instrumenter fra fortida.