Across thirty years (Terry Pratchett: Night Watch)

In the twilight, the lilac blooms seemed to shine. Their scent hung in the air like fog.

Og når de gjør det, går jeg instinktivt og plukker opp Night Watch igjen (og igjen og igjen). Vel verdt det i år igjen.

Fåmælt hjemlengsel (Colm Tóibín: Brooklyn)

She was nobody here. It was not just that she had no friends and family; it was rather that she was a ghost in this room, in the streets on the way to work, on the shop floor. Nothing meant anything. The rooms in the house on Friary Street belonged to her, she thought; when she moved in them she was really there. In the town, if she walked to the shop or to the Vocational School, the air, the light, the ground, it was all solid and part of her, even if she met no one familiar. Nothing here was part of her.

Brooklyn er en nær perfekt liten roman, i all sin enkelhet. Mye av sjarmen ligger i Eilis selv: skarp, observant, følsom, avventende og diplomatisk taus lever hun seg intenst gjennom reise og hjemlengsel og krise og hjemkomst og vendepunkt. Boka er langt mer ambivalent enn filmen, som heier nokså entydig på USA. For ville hun knyttet seg så intenst til Tony om hun ikke hadde vært så rotløs og ensom? Og kan Jim i det hele tatt skilles ut fra alt han står for og gjenforener henne med? Og selv om Eilis vokser voldsomt på reisen, er det egentlig opplagt at hun vil få et friere og mer selvstendig liv i New York? Og dermed river og sliter tvilen like mye i mitt bryst som i Eilis’.

A different turn of mind (Margaret Atwood: The Handmaid’s Tale)

This way they’re protected, they can fulfil their biological destinies in peace. With full support and encouragement. Now, tell me. You’re an intelligent person, I like to hear what you think. What did we overlook? Love, I said.

Mesteparten av The Handmaid’s Tale er en nedstrippet dagboksberetning fra en dystopisk framtid, fra en fundamentalistisk stat der kvinnene i all hovedsak brukes til avl, og hvor kjærligheten er forsøkt fjernet som faktor. Dagboka bærer preg av det, de aller fleste relasjonene Offred har med andre mennesker, er fjerne, grunnleggende preget av mistillit og taushet. Det er et isolasjonens og fryktens samfunn. Offred selv er levende nok – sint og ettergivende, sorgfull og feilbarlig, men hun får ingen virkelig kontakt med noen nye personer etter revolusjonen. Hun er heller ikke spesielt opptatt av å beskrive den nye verdenen, så den framstår også som fjern og stilisert. Jeg irriterte meg litt over det, helt til den tørre, akademiske lille epilogen kommer inn og rettferdiggjør hvert eneste valg, og lar lyset flomme tilbake over hele narrativet. Bravo!

We may call Eurydice forth from the world of the dead, but we cannot make her answer; and when we turn to look at her we glimpse her only for a moment, before she slips from our grasp and flees. As all historians know, the past is a great darkness, and filled with echoes. Voices may reach us from it; but what they say to us is imbued with the obscurity of the matrix out of which they come; and, try as we may, we cannot always decipher them precisely in the clearer light of our own day.

Salige er nerdene (Ernest Cline: Ready Player One)

It helps to be an obsessive-compulsive geek. With no life.

Ready Player One er ikke noen spesielt velskrevet bok (Cline er absolutt ingen fintfølende stilist), men den tar det igjen med en sjarmerende entusiasme, utmerkede og åpenbart høyt elskede referanser, stilig verdensbygging og et veldig spennende (om ikke veldig originalt) plott. Det jeg liker aller best er hvor nyansert han framstiller det altomfattende virtuelle miljøet OASIS, der nesten alle i den heller deprimerende nære framtida tilbringer all sin tid. Her ville det jo vært veldig lett å velte seg i moralsk indignasjon (som jeg syntes Version Control gjorde), og for all, del, boka har absolutt sin andel bleke folk med svinnende muskelmasse, evig iført VR-visir og sensordress, mens de blåser i at den virkelige verden går i hundene. Men OASIS er også beskrevet med stor kjærlighet og entusiasme, av en som vet å sette pris på den helt særegne sinn-mot-sinn-kontakten som er internettsosialiseringens store forse. Og ideen om virtuelle offentlige skoler der alle barn kan gå, er jo intet mindre enn genial. (Ikke minst alle de nyttige restriksjonene! «There was never any fighting on school grounds. The simulation simply didn’t allow it. The entire planet of Ludus was a no-PvP zone, meaning that no player-versus-player combat was permitted. At this school, the only real weapons were words, so I’d become skilled at wielding them.»)

Så det er nerdene som skal arve jorda. Fordi de bryr seg om ting med enøyd intensitet.

Something like a person (Sarah Rees Brennan: Tell the Wind and Fire)

I will always have someone else’s face and not enough heart.

Sarah Rees Brennans forse er å skrive kompliserte, tvetydige, sardoniske, rappkjeftede, sårbare, piggete personer, som Nick i demontrilogien, som Jared i Lynburn-sagaen. Paradoksalt nok er det akkurat dette som er problemet med Tell the Wind and Fire: Carwyn er en helt vidunderlig sammensatt og vanskelig person, som definitivt gjør boka verdt å lese helt på egen hånd, men han er utviklet og nyansert i den grad at han setter resten av persongalleriet i skyggen: De er bleke og sjablongaktige og fulle av hul patos, og forbløffende lite morsomme til å være produkter av SRBs ellers så hemningsløse penn. (Skjønt heltinnen Lucie kommer seg etter hvert, for all del.) Carwyn blir litt som Harriet Vanes Wilfrid: «Wilfrid’s tormented humanity stood out now against the competent vacuity of the other characters like a wound.» (Det blir aldri feil å sitere Gaudy Night.) Jeg synes ikke verdensbyggingen fungerer helt heller – jeg tror aldri helt på Lyse og Mørke New York.

Boka er ellers en gjenfortelling av Dickens’ A Tale of Two Cities, som jeg bare har vagt present, og det kan jo hende at en del av den uvante patosen kommer fra ham. Men jeg fikk ikke direkte lyst til å gjenlese den heller. 

There are no words (Pat Barker: The Ghost Road)

We’ve all been home on leave and found home so foreign that we couldn’t fit in.

Hva skjer hvis du tar hele verden fra noen? Hvis du putter ham i en skyttergrav og lar ham oppleve ting som forandrer ham så mye at han ikke kan komme hjem igjen, fordi både han selv og for så vidt også hjemmet har forandret seg til det ugjenkjennelige? Så han ikke egentlig har noe fungerende språk lenger?

I honestly think if the war went on for a hundred years another language would evolve, one that was capable of describing the sound of a bombardment or the buzzing of flies on a hot August day on the Somme. There are no words.

(Jeg så for øvrig akkurat Return of the King om igjen, og resonansen med Frodo og Sam i Mordor var overveldende. Men deres hjem er altså noe grønt og frodig, ikke Priors møkkete industrielle underklasse-England.)

Men Rivers har sett tilsvarende før, i sin andre identitet som antropolog. Om du vandrer inn i noens samfunn og endrer alle spillereglene, da får du noe tilsvarende. Og kanskje er antropologen den eneste du kan snakke med, selv om han avgjort er en del av problemet. For han er den eneste som kan verdsette ordene dine, selv gjennom et slør av pidgin, den eneste som kan ta vare på strukturer som kommer til å være borte uhyggelig snart. Og Rivers er altfor intelligent til å ikke se parallellen til det forholdet han har til de unge soldatene: Han kan forstå ordene deres. Men samtidig vil enhver vellykket behandling sende soldatene tilbake til Mordor. 

Dead horses, unburied men, stench of corruption. Sometimes you look at all this, craters, stinking mud, stagnant water, trees like gigantic burnt matches, and you think the land can’t possibly recover. It’s poisoned.

Som  Prior skriver fra fronten: «My nerves are in perfect working order. By which I mean that in my present situation the only sane thing to do is to run away, and I will not do it. Test passed?» At det var personlig riktig for Prior betyr imidlertid ikke at det var verdt det. 

Som de to første bindene er dette altså en helt bemerkelsesverdig intelligent og kompleks bok. 

To i en (Pat Barker: The Eye in the Door)

To say that one had been born in a shell-hole is to say something absurdly self-dramatizing. Even by my standards, Prior thought wryly. Yet if you asked anybody who’d fought in France whether he thought he was the same person he’d been before the war, the person his family still remembered, the overwhelming majority – no, not even that, all of them, all of them would say no.

Bind to i Regeneration-trilogien er kanskje enda bedre enn det første. (Wow!) Denne gangen er det Billy Prior som fyller mesteparten av boka, og han er verdt det, i all sin makeløse kompleksitet, full av motstridende lojaliteter og tilhørigheter, trassig og lidenskapelig og langt fra sympatisk bestandig. Særlig er klassefølelsen hans fantastisk beskrevet, gapet mellom ham og overklasseoffiserene. 

One of the ways in which he felt different from his brother officers, one of the many, was that their England was a pastoral place: fields, streams, wooded valleys, medieval churches surrounded by ancient elms. They couldn’t grasp that for him, and for the vast majority of the men, the Front, with its mechanization, its reduction of the individual to a cog in a machine, its blasted landscape, was not a contrast with the life they’d known at home, in Birmingham or Manchester or Glasgow or the Welsh pit villages, but a nightmarish culmination.

Prior havner i en umulig posisjon som spalter ham, men alle i denne boka er spaltet: den homofile familiemannen Manning, Sassoon: blodtørstig kommandant og brennende antikrigspoet, og til og med Rivers, som er skriftefar for alle tre og igjen binder historien sammen: frilynt feltarbeider og tilknappet akademiker. («Perhaps, contrary to what was usually supposed, duality was the stable state; the attempt at integration, dangerous.») Og boka er nydelig strukturert rundt spaltingen.

Det er ikke snakk om å lese noe annet før jeg har lest siste bind.