Something like a person (Sarah Rees Brennan: Tell the Wind and Fire)

I will always have someone else’s face and not enough heart.

Sarah Rees Brennans forse er å skrive kompliserte, tvetydige, sardoniske, rappkjeftede, sårbare, piggete personer, som Nick i demontrilogien, som Jared i Lynburn-sagaen. Paradoksalt nok er det akkurat dette som er problemet med Tell the Wind and Fire: Carwyn er en helt vidunderlig sammensatt og vanskelig person, som definitivt gjør boka verdt å lese helt på egen hånd, men han er utviklet og nyansert i den grad at han setter resten av persongalleriet i skyggen: De er bleke og sjablongaktige og fulle av hul patos, og forbløffende lite morsomme til å være produkter av SRBs ellers så hemningsløse penn. (Skjønt heltinnen Lucie kommer seg etter hvert, for all del.) Carwyn blir litt som Harriet Vanes Wilfrid: «Wilfrid’s tormented humanity stood out now against the competent vacuity of the other characters like a wound.» (Det blir aldri feil å sitere Gaudy Night.) Jeg synes ikke verdensbyggingen fungerer helt heller – jeg tror aldri helt på Lyse og Mørke New York.

Boka er ellers en gjenfortelling av Dickens’ A Tale of Two Cities, som jeg bare har vagt present, og det kan jo hende at en del av den uvante patosen kommer fra ham. Men jeg fikk ikke direkte lyst til å gjenlese den heller. 

There are no words (Pat Barker: The Ghost Road)

We’ve all been home on leave and found home so foreign that we couldn’t fit in.

Hva skjer hvis du tar hele verden fra noen? Hvis du putter ham i en skyttergrav og lar ham oppleve ting som forandrer ham så mye at han ikke kan komme hjem igjen, fordi både han selv og for så vidt også hjemmet har forandret seg til det ugjenkjennelige? Så han ikke egentlig har noe fungerende språk lenger?

I honestly think if the war went on for a hundred years another language would evolve, one that was capable of describing the sound of a bombardment or the buzzing of flies on a hot August day on the Somme. There are no words.

(Jeg så for øvrig akkurat Return of the King om igjen, og resonansen med Frodo og Sam i Mordor var overveldende. Men deres hjem er altså noe grønt og frodig, ikke Priors møkkete industrielle underklasse-England.)

Men Rivers har sett tilsvarende før, i sin andre identitet som antropolog. Om du vandrer inn i noens samfunn og endrer alle spillereglene, da får du noe tilsvarende. Og kanskje er antropologen den eneste du kan snakke med, selv om han avgjort er en del av problemet. For han er den eneste som kan verdsette ordene dine, selv gjennom et slør av pidgin, den eneste som kan ta vare på strukturer som kommer til å være borte uhyggelig snart. Og Rivers er altfor intelligent til å ikke se parallellen til det forholdet han har til de unge soldatene: Han kan forstå ordene deres. Men samtidig vil enhver vellykket behandling sende soldatene tilbake til Mordor. 

Dead horses, unburied men, stench of corruption. Sometimes you look at all this, craters, stinking mud, stagnant water, trees like gigantic burnt matches, and you think the land can’t possibly recover. It’s poisoned.

Som  Prior skriver fra fronten: «My nerves are in perfect working order. By which I mean that in my present situation the only sane thing to do is to run away, and I will not do it. Test passed?» At det var personlig riktig for Prior betyr imidlertid ikke at det var verdt det. 

Som de to første bindene er dette altså en helt bemerkelsesverdig intelligent og kompleks bok. 

To i en (Pat Barker: The Eye in the Door)

To say that one had been born in a shell-hole is to say something absurdly self-dramatizing. Even by my standards, Prior thought wryly. Yet if you asked anybody who’d fought in France whether he thought he was the same person he’d been before the war, the person his family still remembered, the overwhelming majority – no, not even that, all of them, all of them would say no.

Bind to i Regeneration-trilogien er kanskje enda bedre enn det første. (Wow!) Denne gangen er det Billy Prior som fyller mesteparten av boka, og han er verdt det, i all sin makeløse kompleksitet, full av motstridende lojaliteter og tilhørigheter, trassig og lidenskapelig og langt fra sympatisk bestandig. Særlig er klassefølelsen hans fantastisk beskrevet, gapet mellom ham og overklasseoffiserene. 

One of the ways in which he felt different from his brother officers, one of the many, was that their England was a pastoral place: fields, streams, wooded valleys, medieval churches surrounded by ancient elms. They couldn’t grasp that for him, and for the vast majority of the men, the Front, with its mechanization, its reduction of the individual to a cog in a machine, its blasted landscape, was not a contrast with the life they’d known at home, in Birmingham or Manchester or Glasgow or the Welsh pit villages, but a nightmarish culmination.

Prior havner i en umulig posisjon som spalter ham, men alle i denne boka er spaltet: den homofile familiemannen Manning, Sassoon: blodtørstig kommandant og brennende antikrigspoet, og til og med Rivers, som er skriftefar for alle tre og igjen binder historien sammen: frilynt feltarbeider og tilknappet akademiker. («Perhaps, contrary to what was usually supposed, duality was the stable state; the attempt at integration, dangerous.») Og boka er nydelig strukturert rundt spaltingen.

Det er ikke snakk om å lese noe annet før jeg har lest siste bind.

Tjenestedyktig (Pat Barker: Regeneration)

Rivers thought how misleading it was to say that the war had ‘matured’ these young men. It wasn’t true of his patients, and it certainly wasn’t true of Burns, in whom a prematurely aged man and a fossilized schoolboy seemed to exist side by side.

For en sylskarp og glassklar liten bok! På et beundringsverdig beskjedent sidetall får den plass til et helt utrolig antall aspekter ved første verdenskrig: skyttergravskrigens absurde grusomhet, soldatenes traumer, psykiatriens framvekst, klasserivninger, poesi, kjønnsroller og seksualitet. Det høres jo ut som det rene leksikon, men alt er intenst sett, følt og intelligent analysert av bokas fokuslinse, den banebrytende psykiateren Rivers. Rivers er en historisk person, og blant pasientene hans har vi også Siegfried Sassoon og Wilfred Owen (og til og med min gamle favoritt Robert Graves!). Sammenflettingen av historiske og fiktive personer er nydelig gjort, og Sassoons reelle prøvelser som homofil antikrigsaktivist fra overklassen blir nydelig kontrastert av den fiktive arbeiderklasseoffiseren Priors trassige og tvisynte historie. Hvem er tjenestedyktig? Hva kan man leve med?

Jeg tror kanskje jeg plukket opp denne på grunn av siste episode av Blackadder sesong 4, og det er ikke noen dårlig resonanskasse – sinnet og absurditeten og gapet mellom overklasse og underklasse er det samme. Dessuten er Regeneration overraskende og bitende morsom, i tillegg til alt det andre den er. 

Direkte videre på neste bind, altså.

About a boy (Patti Smith: Just Kids)

“What were you thinking?” I asked him. “I don’t think,” he insisted. “I feel.”

Jeg er nok ikke helt i målgruppa for denne, jeg har aldri vært spesielt opptatt av verken Patti Smith eller Robert Mapplethorpe, og plukket den opp mest som en New York-bok. (Og den er en utmerket bok til det formålet også, for den oser og pulserer av Greenwich Village og Chelsea på 60–70-tallet.) Jeg har en hel del reservasjoner, for boka er ustøtt komponert og ujevnt skrevet, og mister fokuset til fordel for oppramsing og namedropping rett som det er, og jeg er heller ikke altfor begeistret for det pompøst-naive kunstneridealet hun går inn for. (De romantiske urkraftkunstnerne er jo sjelden mitt valg, jeg tar Tolstoj framfor Dostojevskij og Welhaven framfor Wergeland.) Men hjertet i boka, det dype, ukonvensjonelle forholdet mellom Smith og Mapplethorpe, er så fint og rørende beskrevet at jeg tilgir alt likevel. Og ser på alle bildene av de to som lyser av det samme. Og må nok gå på Munch+Mapplethorpe. Og hører litt på Horses. Og … 

The best you can do (Dexter Palmer: Version Control)

Sometimes it occurs to me that I think about you more than I ought to think about anything besides physics.

Version Control er et ganske interessant tidsreise-cum-familiedrama. Jeg liker godt grunnideen, og livet på Philip Steiners lab er umiddelbart gjenkjennelig og tidvis hysterisk morsomt selv for en forsker fra det vage og foraktelige humaniora (riktignok fra den enden som driver med versjonskontroll), og jeg har sans for den troskapen mot premisset som gjør at forfatteren faktisk aldri viser oss de vesentlige vendepunktene. Jeg liker også at det er høyst uklart hvilken versjon av historien som er å foretrekke. Men feilfri er den ikke: Moraliseringen er ganske tung på labben (tidsreising er ikke bra dere! og sosiale medier blir vår undergang!), det er nå en ting, at det er en del løse tråder, er en annen. Men det verste problemet er at hovedpersonene ikke er godt nok utviklet til at vi virkelig bryr oss om de forskjellige utfallene. Den enøyde, Asperger-aktige Philip og den retningsløse Rebecca er mer ideer enn mennesker, og dessuten en ganske usannsynlig match, og sønnen deres er helt og holdent en pappfigur. Da er det mer liv i et par av bipersonene, som den barske postdocen Alicia Merrill, og ikke minst Rebeccas filosofisk anlagte prestefar, som tar premien for beste tatovering gjennom tidene:

Woody had, in fact, gotten a tattoo in [XXX]’s memory, at what he himself admitted was “well past the age when a man should think about getting inked up.” It was on his forearm, and read, in a font that looked lifted from a twentieth-century schoolbook, “Leviticus 19:28.” It got him dirty looks sometimes: the sight of it would inspire occasional atheistic hisses and comments about why he’d want to memorialize a book of the Bible so strongly opposed to basic human rights and the consumption of shellfish, but then he’d point out that that particular verse, in the KJV, read, “Ye shall not make any cuttings in your flesh for the dead, nor print any marks upon you: I am the LORD.”

Leave me my name! (Arthur Miller: The Crucible)

Når man har billett til The Crucible på Broadway (Ben Whishaw og Sophie Okonedo som Proctor-paret! Saoirse Ronan som Abigail! Ciarán Hinds som Danforth! Uimotståelig!), leser man seg opp på flyet. Jeg leste Penguin Modern Classics-utgaven, som er brutt opp av omfattende kommentar fra Miller, historisk kommentar og personkarakteristikk, som nesten gjør roman av skuespillet, og utdyper og avrunder hovedpersonene. («No one can really know what their lives were like. They had no novelists – and would not have permitted anyone to read a novel if one were handy.») Jeg vet jo at den er skrevet som allegori over McCarthy-prosessene, og jeg er ikke noe glad i allegori, men både personene og den historiske bakgrunnen lever, og nå er det vel helst andre former for heksejakt den minner om. («I never knew until tonight that the world is gone daft with this nonsense.») Den feilbarlige, men rakryggede John Proctor er en helt for mange scenarier – som Jane Eyre er han interessant fordi han forholder seg til sin egne indre norm, og dømmer seg selv etter hvordan han følger eller bryter den. («John, it come to naught that I should forgive you, if you’ll not forgive yourself.»)

Og forestillingen var fantastisk. Saoirse Ronan som manipulerte de andre jentene inn i hysteriet! Ciarán Hinds som flinthard dommer! Ben Whishaw og Sophie Okonedos intense sluttdialog! Stakkars skjøre Mary Warren som blir presset fra alle kanter! Den stadig mer desillusjonerte John Hale! Ah!

Og ute på Broadway var månen nesten full.