A privilege to deal with you (Terry Pratchett: The Shepherd’s Crown)

It was never easy being a witch. Oh, the broomstick was great, but to be a witch you needed to be sensible, so sensible that sometimes it hurt.

Det er ikke noe lett å skrive om den aller siste Discworld-boka, for som etterordet gjør ganske klart, er den på mange måter uferdig, og ikke minst er den klart preget av Pratchetts sykdom. En Pratchett i toppform ville aldri skrevet så tungt moraliserende om alver og mennesker, ei heller ville han fjernet alle spor av tvil og usikkerhet fra Magrat Garlicks personlighet. Boka er nok også tidenes minst morsomme Pratchett-bok, uten at den kompenserer nok med inderlighet og alvor. Men samtidig inneholder den scener som jeg er sikker på at Pratchett må ha skrevet for lenge siden, og som ingen Discworld-entusiast bør gå glipp av. 

Det er godt at det ikke blir noen flere Discworld-bøker. Det er grenseløst trist at det ikke blir noen flere Discworld-bøker.

Turned out to be real (John Green: Paper Towns)

There are so many people. It is easy to forget how full the world is of people, full to bursting, and each of them imaginable and consistently misimagined.

Jeg var med tolvåringen og så filmen, og hun syntes nok jeg var i overkant begeistret for denne mindreverdige versjonen, og ga meg streng beskjed om å lese boka. Og hun har jo helt rett. Der filmen er en lett kameratroadtripfilm med en dæsj romantikk, er boka en langt mer alvorlig (men for all del fortsatt veldig morsom) og intelligent affære, en stadig meditasjon over hvordan vi ser andre og hvordan de ser oss. Og i stedet for å være utsendt på en romantisk riddermisjon, er Quentin ekte og nagende bekymret for hva som kan ha skjedd med Margo. 

Morfin og ryggrad (Mikhail Bulgakov: Zapiski junogo vratsja og Morfij)

Jeg ble såpass sjarmert av den nattsvarte, absurde, groteske og veldig, veldig morsomme A Young Doctor’s Notebook (jeg mener, Jon Hamm og Daniel Radcliffe som samme mann, stort sett i de samme scenene?) at jeg bare måtte gå til kildene. Zapiski junogo vratsja (En landsbyleges nedtegnelser), Bulgakovs selvbiografiske noveller fra sykehuset i ødemarka er ikke like nattsvarte og absurde – doktor Bomgard er riktignok like ridd av tvil og uerfarenhet, og pasientene er like absurde og frustrerende, men han holder maska og beholder en god del ryggrad, tross alt. I motsetning til hovedpersonen i Morfij (Morfin), som doktoren i serien har lånt alle svakhetene til, i tillegg til sine egne. (Bulgakov selv hadde dem alle.)

En ode til problemløsningen (Andy Weir: The Martian)

“What must it be like?” he pondered. “He’s stuck out there. He thinks he’s totally alone and that we all gave up on him. What kind of effect does that have on a man’s psychology?” He turned back to Venkat. “I wonder what he’s thinking right now.” LOG ENTRY: SOL 61 How come Aquaman can control whales? They’re mammals! Makes no sense.

Dette var forfriskende lesning. Det er ingen dyp bok, den minner på en måte om MacLeans krigsskipsromaner – den dreier seg nesten utelukkende om rent og skjært overlevelsesinstinkt. Drivfjæra i boka er botanikeren og ingeniøren Mark Watneys grenseløse problemløsningskapasitet der han sitter fast alene på Mars på ubestemt tid – og like mye Marks uoppslitelige og flåsete stoisisme (sikkert helt urealistisk). De beste delene er uten tvil Marks logg, og det er lett å se for seg en (enda) bedre bok som kunne vært ren monolog, og som kanskje kunne hatt mer dybde og menneskelighet også. Men likevel! Jeg brydde meg oppriktig om Marks potetdyrking, vannproduksjon og forskjellige kreasjoner av NASA-teltduk og forseglingsgummi. Det er ganske godt gjort. 

Life is not a song, sweetling (George R.R. Martin: A Game of Thrones)

Winter’s got no king. If you’d seen it, you’d know that, summer boy.

Song of Ice and Fire er så monumental og informasjonstett, for ikke å snakke om etter hvert vilt utstrukket og sprikende (og så var det forskjellene mellom bok og serie!) at det føltes nødvendig med en repetisjon av første bind. Og det er jo absolutt en strålende bok, særlig den siste tredjedelen eller så, åndeløst spennende (selv når man vet så altfor godt hvordan det går) og nådeløst illusjonsknusende som den er, der lag på lag av sivilisasjon, orden, trygghet, omsorg og anstendighet knekker sammen i tur og orden. Når man leser den om igjen, blir jo ellers all hintingen om Jon Snows opphav veldig, veldig tydelig. Og så er det godt å ha hode-Jon Snow tilbake, for han har mer enn nok karisma til å fortrenge valpefjeset til Kit Harington.

Raseri (David Vann: Aquarium)

Anything is possible with a parent. Parents are gods. They make us and they destroy us. They warp the world and remake it in their own shape, and that’s the world we know forever after. It’s the only world. We can’t see what it might have looked like otherwise.

Aquarium er et riktig nifst lite kammerspill om kjærlighet, svik og utemmet gammelt hat mellom foreldre og barn, elegant fortalt fra en nokså barnlig tolvårings perspektiv. Kan man tilgi? Kan man overvinne seg selv nok til å ikke skade neste generasjon? Hos Vann ser det heller mørkt ut, og utbruddene til den i utgangspunktet kjærlige og oppofrende moren når bakhistorien hennes dukker fram igjen, er rystende. Jeg var ikke helt solgt, dog – jeg synes den unge kjærlighetshistorien er litt forstyrrende, og så kan jeg nesten ikke tro at noen kunne blitt hos Caitlins mor etter å ha sett hva hun var i stand til.

I ate’nt dead (Terry Pratchett: Lords and Ladies)

‘I was young and foolish then.’ ‘Well? You’re old and foolish now.’

Kanskje dette er favoritten min blant heksebøkene. Jeg elsker tanken på Mustrum Ridcully og Esme Weatherwax’ tapte kjærlighetshistorie (og ikke minst liker jeg å tenke på at de faktisk ble gift og reasonably happy i opptil flere alternative universer). Jeg er svak for Shakespeare-vitsene der de går i i spann med heksenes definitivt jordnære tilnærming til … alt. Og ikke minst synes jeg Verence-Magrat-romansen er et nydelig eksempel på Pratchetts rørende, men svært lite glamorøse kjærlighetshistorier.