After Eight-gelato

Jeg husker fortsatt livaktig første gangen jeg spiste peppermynteis – det var i Warszawa i 1994 (av alle tider og steder!). Jeg ble helt betatt, og siden det har jeg alltid valgt peppermynteis når det har stått på kartet. Det er det jo slett ikke alltid det gjør, så det er godt man har ismaskin!

Her har jeg brukt en standard gelatooppskrift med litt redusert sukkermengde. After Eight er jo søtt.

3 eggeplommer
0,75 dl sukker
3,2 dl h-melk
1,5 dl fløte

Jeg vispet sammen eggeplommer, h-melk og sukker, og varmet blandingen opp til den tyknet (jeg brukte sukkertermometer og avsluttet på 77 grader), så helte jeg den straks over i en bolle, rørte inn fløten og avkjølte. Jeg helte blandingen i ismaskinen, og hadde i 14 stk After Eight brukket opp i små biter mens maskinen gikk. Mmmm.

Stillaser (Kate Atkinson: When Will There Be Good News?)

I mean the way we live our lives. There isn’t a template, a pattern that we’re supposed to follow. There’s no one watching us to see if we’re doing it properly, there is no properly, we just make it up as we go along.

Både Jackson Brodie og hans vidunderlig beskt sarkastiske skotske politimotstykke Louise Monroe («She suspected that she was genetically incapable of growing things, that nurturing wasn’t in her mitochondrial DNA.» «If it was up to Louise she would put the lot of them down, though obviously this was not the kind of opinion she voiced at divisional meetings. (‘Have you always been a fascist?’ Patrick laughed. ‘Pretty much,’ she replied.)») er fundamentalt skadeskutte, og de har en tendens til å bare se (og ønske å redde) andre skadeskutte – folk som har fått katastrofalt digre hull i livet sitt og prøver å bygge anvendelige stillaser rundt hullene. Som dr. Hunter, som den arme sekstenårige Reggie, som tar den ene uforskyldte katastrofen etter den andre med stoisk ro.

Normalitetens varme lys (Anne Frank: Diary of a Young Girl)

Here was revealed a completely different Anne to the child I had lost. (Otto Frank)

Av en eller annen grunn hadde jeg aldri lest Anne Franks dagbok før. Kanskje jeg tenkte at den ville være mer som Myron Levoys hjerteskjærende Alan & Naomi, med den traumatiserte Naomi som faktisk ikke blir bedre. Men i virkeligheten er det jo omtrent motsatt – det er Annes muntre og temperamentsfulle normalitet som har latt denne boka skinne i alle disse årene – hennes bemerkelsesverdige tilpasningsdyktighet og evne til å være en aldeles alminnelig tenåringsjente selv innesperret i et anneks i to år, hvordan hun distanserer seg fra foreldrene, som alle skal og må, forelsker seg, er selvsentrert og idealistisk om hverandre, hvordan hun greier å leve ut så mye av det hun har i seg selv under en så tung begrensning. 

Slaget ligger jo i at vi vet hva som skjer etter den siste siden med lett selvhøytidelig selvanalyse. 

Kokossorbet

Den nye ismaskinen har på ingen måte stått og støvet ned, vi har faktisk innført en skikk med én ny issort hver helg (vi kan). I går lagde vi kokossorbet, og det var en umiddelbar vinner. Jeg tok utgangspunkt i denne (med modifikasjoner inspirert av kommentarfeltmann med refraktometer), så vår versjon ble sånn:

1,5 bokser (6 dl) kokosmelk (20 % fett, tror neppe det kommer noe godt ut av lavfettvariantene)
0,7 dl kokosmasse
1,5 dl sukker

Ha sukker, kokosmasse og en halv boks kokosmelk i en kjele. Varm opp under opprøring til sukkeret har smeltet helt. Bland inn resten av kokosmelka. Kjøl ned. Kjør blandingen i ismaskin. Oppskriften gir ca. 7 dl røre, som er perfekt for vår ismaskin.

Denne syntes vi funket på alle vis – ikke for søt, deilig kremete, passe mye tyggemotstand fra kokosmasse. Og med sjokoladesaus på får man en ikke ueffen Bounty-/kokosbolleopplevelse.

A Jolly Murder Mystery (Kate Atkinson: One Good Turn)

But melancholy, that was his own true humour. A miserable bastard, in other words.

Den andre Jackson Brodie-boka er altså bare sånn måtelig jolly. (Selv om den ofte er veldig morsom.) Til gjengjeld har også denne en intrikat og myldrende struktur, som flere ganger eksplisitt blir sammenlignet med en matrjosjka. «The word of the day. He thought of the boxes that had been stacked in the hall of the Favours office, stencilled with ‘Matryoshka’. He felt the peanut-baby doll in his jacket pocket. The layers of the onion. Chinese boxes, Chinese whispers. Russian whispers. Secrets within secrets. Dolls within dolls.» Massevis av historier som passer inn i hverandre, men som langt på vei likevel hører sammen. Og den er, i kjent stil, full av ytterliggående uglamorøse folk med liv som skuffer dem på daglig basis. 

Kasus (Kate Atkinson: Case Histories)

Novels gave you a completely false idea about life, they told lies and they implied there were endings when in reality there were no endings, everything just went on and on and on.

Etter å ha sett hva Kate Atkinson kunne gjøre med struktur, måtte jeg bare se hva slags krimforfatter hun var, og jeg ble ikke skuffet. Her har vi det igjen – fire–fem (svært sørgelige) historier flettet elegant inn i hverandre. Et par av sakene løser faktisk Jackson Brodie, en annen løser på sett og vis seg selv. Og alle historiene er befolket av ekstremt levende og feilbarlige folk (for eksempel den arme Theo, som mister datteren Laura, «Laura who was still a virgin (he knew because she had told him, to his embarrassment), which made him feel immensely relieved even though he knew she couldn’t stay one for ever, Laura who kept a tank of saltwater tropical fish in her bedroom, whose favourite colour was blue, whose favourite flower was the snowdrop, and who liked Radiohead and Nirvana and hated Mr Blobby and had seen Dirty Dancing ten times. Laura whom Theo loved with a strength that was like a cataclysm, a disaster»). Ikke minst er Jackson Brodie minst like mye av et kasus som klientene sine.

Dessuten foregår det i Cambridge. Og det er ofte morsomt oppi all elendigheten. Og ja, jeg gikk direkte løs på den neste.

Bankebrett (Erlend Loe: Naiv. Super)

Jeg tenker at jeg aldri skal slutte å kaste ting. Jeg tenker at jeg tror på sjelens renselse gjennom lek og moro.

Noen av oss trenger bare, tja, skarve 19 år før de kan få seg til å lese en skamrost bok på morsmålet. Jeg vurderer til og med å lese Knausgårds første om kanskje bare et år eller to. Kremt.

Og jeg skjønner jo greia. Selv om den manetaktige, daffe, bortskjemte, selvsentrerte og komplett ansvarsfraskrivende hovedpersonen (Hamsun-helt à la manet?) går meg på nervene (og det skal han vel?), har jeg en god del sympati for prosjektet hans. (Jeg har dog ikke bankebrett.) Og jeg ler av de stadige onelinerne som avbryter den enerverende naivistiske språkføringen med jevne mellomrom. Og så syntes jeg forholdet til lille Børre var fortryllende.