Pandora (M.R. Carey: The Girl with All the Gifts)

She can’t remember a time when her life was any different than this, and she can’t imagine any other way that people could live. But there’s something that doesn’t make sense to her in the whole equation, and so she has to ask the question.

Og det er sannelig flere ukjente i ligningen enn Melanie aner. Jeg leste denne helt uforberedt på hva den handler om, og det var en god idé, men jeg kan jo likevel advare om at det ikke er en bok for sarte sjeler – her snakker vi virkelig nifs postapokalypse. Men den er bra – veldig godt utnyttet synsvinkelbruk, og et knippe veldig forskjellige hovedpersoner som alle har rett på sitt vis.

Gøy på landet (Ben Aaronovitch: Foxglove Summer)

‘You said that there’s weird shit, but it normally turns out to have a rational explanation.’ ‘It does,’ said Beverley. ‘The explanation is a wizard did it.’

Peter Grant er bygutt så det forslår, og det er vanskelig å tenke seg ham uten London. Men i dette femte bindet av serien blir han sendt ut på den engelske landsbygda for å løse en tilsynelatende ordinær forsvinningssak, og det er helt bemerkelsesverdig hvor godt han kler det. Ferie fra London, mesteparten av bipersongalleriet, og ikke minst fra den overgripende historielinja. Det ble veldig bra. Og han greier fint å arkitekturnerde i Herefordshire også. («As an architect Erith might have been a progressive classicist, but he shared with his contemporaries the same failure to understand that you need to be able to open the oven door without having to leave the kitchen first.»)

Radix sanctitatis (Colm Tóibin: The Testament of Mary)

 ‘I was there,’ I said. ‘I fled before it was over but if you want witnesses then I am one and I can tell you now, when you say that he redeemed the world, I will say that it was not worth it. It was not worth it.’ 

Ganske tilfeldig (vel, det er jo ingen tilfeldighet at jeg stadig står til knes i de greske evangeliene) leste jeg denne samtidig som jeg av tekniske årsaker måtte lese gjennom Johannesevangeliet på gresk på jobb, og det er åpenbart at dette er en gjenfortelling nettopp av Johannesevangeliet gjennom Marias (Jesu mors) bitre og tvilende og nokså fragmenterte perspektiv. Det er Lasarus (fortalt som en riktig nifs og uetisk affære!), det er bryllupet i Kana, det er korsfestelsen som Johannes så den. Og Maria tviler, hun elsker sønnen sin, men mirakelutretteren er fremmed for henne, hun misliker disiplene og sirkuset som følger ham rundt, den indirekte berømmelsen som faller på henne, er en plage for henne, og hun er aldri direkte vitne til noen av hendelsene, som dermed alltid blir presentert som hearsay. Og nå, på sine eldre dager, er hun omgitt av evangelistene som vrir vitnesbyrdet hennes til å passe til det glade budskapet  (“But maybe they are simple.”), men Maria konkluderer med at korsfestelsesdagen umulig kan ha vært verdt det, om det så er evig liv for hele menneskeheten det står om.

Nostalgisk nostalgi (James Herriot: All Creatures Great and Small)

DIDN’T SAY ANYTHING about this in the books, I thought, as the snow blew in through the gaping doorway and settled on my naked back. I lay face down on the cobbled floor in a pool of nameless muck, my arm deep inside the straining cow, my feet scrabbling for a toe hold between the stones.

James Herriot-bøkene er dypt nostalgiske i seg selv, de er minner om en enkel uskyldstid på Yorkshire-landsbygda, og for meg er det dobbelt nostalgisk å lese dem, siden de er blant bøkene jeg gjenleste flest ganger i oppveksten. (Det er definitivt disse bøkene og BBC-seriens feil at jeg primært forbinder veterinæryrket med armer langt opp i kuskjeder.) Det var lenge siden sist, og det er deilig å se at alt fortsatt er der: den ville naturen, de vittig-kjærlige portrettene av Yorkshire-bøndene, og ikke minst den fantastiske karismatiske, men vilt lunefulle Siegfried Farnon. («I had known Siegfried long enough to realise that some of his ideas were brilliant and others barmy; and he had so many ideas and they came in such a constant torrent that I often had difficulty in deciding which was which.») Og så er det Herriot selv, med sin milde, unnskyldende skotske sjarm. Det er lett å skjønne hva Helen så i ham.

Arbeiderklassejente i flosshatt (Caitlin Moran: How to Build a Girl)

What is the point of being seventeen years old if you can’t totally make up your backstory?

Jeg syntes alltid at de beste delene av Caitlin Morans How to Be a Woman var brokkene av arbeiderklasseoppvekstroman, og langt på vei er How to Build a Girl akkurat den romanen , om den ukuelige Johanna Morrigan, som med fandenivoldskhet som superkraft inntar musikkjournalistikken iført flosshatt. Det er ikke noe mesterverk, blant annet sklir den tidvis ut i tilnærmet selvhjelpsbok mot slutten, men som alt Caitlin Moran skriver, er den ustyrtelig morsom og full av sjarm, og den er ikke så rent lite rørende heller, særlig når den dreier seg om familiebåndene i Morrigan-familien.

Like there might be such a thing as a future (Ali Smith: How to Be Both)

Past or present? George says. Male or female? It can’t be both. It must be one or the other. Who says? Why must it? her mother says.

Det er ikke særlig morsomt å bli sittende fast på Charles de Gaulle i sju timer, men hvis man kan bruke tida på å lese mesteparten av How to Be Both i ett strekk, er det nesten verdt det. Det er en nydelig og intelligent liten bok, og fingernemt skrevet sånn at de to delene, «Eye» om en renessansemaler og «Camera» om en tenåringsjente anno 2013, kan leses i begge rekkefølger – papirboka selges tilfeldig i begge rekkefølger, men i e-boka kan du velge. Siden jeg har en hang til kronologi, valgte jeg «Eye» først, men rekkefølgen er ikke nødvendigvis som man tror. «Eye» er intens og lyrisk og full av malerens sanseinntrykk, mens «Camera» er full av ung og hjerteskjærende sorg, og begge har nydelige og velutbygde hovedpersoner. Om et par år skal jeg definitivt lese den om igjen i motsatt rekkefølge og få slutten sist (eller begynnelsen).

How all occasions do inform against me (William Shakespeare: Hamlet)

Det går ikke an å se Shakespeare på teater uten å gå tilbake til teksten, og denne gangen har jeg sett Hamlet på Det norske teatret med Marie Blokhus som en fin, sår, fortvilet og dødsfiksert danskeprins. Det var en fin oppsetning, som balanserer Hamlets svarte fortvilelse og beslutningsvegring mot Shakespeares alltid tilstedeværende lavkomiske elementer, som når sendebudet informerer Hamlet om at han skal duellere mot Laertes helt mot slutten. Da passer det godt at sendebudet kommer hoppende inn på scenen med en diger ball på hodet, for så absurd lite passende er ideen om et spennende veddemål i Hamlets verden, som på det tidspunktet har gått aldeles i knas.

Teksten er så levende! Det blir nok en stund til vi slutter å lese den.