Jesus/Quijote (J.M. Coetzee: The Childhood of Jesus)

Most of us – not you, perhaps, but most of us nevertheless – will agree with Sancho that it is a windmill. That includes the artist who drew a picture of a windmill. But it also includes the man who wrote the book.

Jeg er ikke særlig glad i allegorier, og en bok med en tittel som denne insisterer jo på å bli lest som allegori. Det understrekes også av at hele boka er satt i et åpenbart ikke-realistisk univers, kanskje i en slags fremtid, der en rekke ting ser ut til å være tabu, om ikke forbudt. Folk spiser nesten ikke kjøtt, det ser ut til å være en kultur for kyskhet og fornektelse av seksuelle impulser. De avstår også fra mekaniske hjelpemidler til fordel for kroppsarbeid, bruker mesteparten av fritida på selvforbedrende voksenopplæringskurs. Samfunnet ser ut til å være bygd på en hul og falsk økonomi, og har et omfattende hjelpeapparat for flyktninger. Og alle er flyktninger i dette samfunnet, de har kommet med båt over havet for å finne et nytt liv, og de har ikke muligheten til å vende tilbake. Men det blir aldri spesifisert hva de har rømt fra. Alle som bryter med idealet om ro og godvilje, som hovedpersonen Simón i den første tida, framstår som ekstreme og avstikkende. Det er en verden som like lett kan vendes til utopi som dystopi.

Jesusbarnet vårt er den lille foreldreløse gutten David, som starter som en drømmende, traumatisert og troskyldig liten gutt, men i stadig større grad insisterer  på sitt eget avvikende verdensbilde, på at han har helbredende evner (kan få døde hester til å stå opp etter tre dager!) og kan kalle andre til å følge seg, på at verden ikke henger sammen sånn som vi har vært vant til å tenke på det. Og det skyter virkelig fart etter at hans verge Simón tar en underlig og for meg fortsatt uforståelig avgjørelse om hvem som skal ha omsorgen for gutten.

Men er han Jesus eller Quijote? Helgen eller stormannsgal og bortskjemt liten gutt? Eller traumatisert og forvirret? Det kommer vel an på hvem som forteller historien.

‘Who wrote the book?’ ‘A man named Benengeli.’

Benengeli. Den fiktive forfatteren av Don Quijote. Ah, Coetzee.

Peter Wimsey Lunched Here (Dorothy L. Sayers: Whose Body?)

Hva er oddsene for at man helt uforvarende tar inn på et hotell hvor lord Peter Wimsey beviselig har spist lunsj (ingen god lunsj, riktignok!) – og, viser det seg ved nærmere nærlesning, også overnattet? Det er i hvert fall et opplagt tegn på at man må lese Whose Body? igjen. Og den er jo vel verdt en gjenlesning – kanskje ikke for de nokså daterte ideene om nerver og hjerner – men definitivt for lord Peter selv, som springer fiks ferdig ut av den første boka med alle elementer av det som gjør ham til lord Peter. Flippancy, sylskarpt intellekt – og granatsjokk, følsomhet og samvittighet. Og poesi. Bunter er også bemerkelsesverdig godt utdypet allerede fra starten.

Ellers må jeg legge til at Salisbury Cathedral er fantastisk. Og jeg var så heldig å gå inn mens de øvde på Johannespasjonen der inne. En gotisk katedral full av Bach, det er også veldig Wimsey.

Uutvalgt (China Miéville: Un Lun Dun)

Glad i fantasy, YA og parallelle og alternative universer som jeg er, falt jeg likevel ikke for denne i særlig grad. Jeg liker riktignok godt hovedpersonen, den trassige og iherdige Deeba, og ikke minst bokas tilnærming til profetier og utvelgelser. Men jeg er ikke begeistret for Unlondon (selv om jeg liker abcity-konseptet: «If you're brave enough to try, you might be able to catch a train from UnLondon to Parisn't, or No York, or Helsunki, or Lost Angeles, or Sans Francisco»). Miéville takker Neil Gaiman i etterordet, og London Below fra Neverwhere var i bakhodet mitt gjennom hele boka – men jeg synes ikke Unlondon kommer så godt ut av sammenligningen. Universet blir for anstrengt, synes jeg, med for mange ville påfunn på bekostning av dybde og troverdighet. Og så synes jeg kampen mot Smog blir i overkant moralistisk og pekefingrete. Unge lesere tåler fint mer subtile saker enn dette.

Gjøkunger (Robert Galbraith: The Cuckoo's Calling)

I am a part of all that I have met; 
Yet all experience is an arch wherethrough 
Gleams that untraveled world whose margin fades 
For ever and for ever when I move. 
How dull it is to pause, to make an end, 
To rust unburnished, not to shine in use! 

En stund var jeg nokså skeptisk til dette siste J.K. Rowling-avkommet – først og fremst syntes jeg i utgangspunktet Rowlings nye detektiv, Cormoran Strike(!), var en sjablongaktig type vi hadde sett så altfor mange ganger før, dere vet, den forsofne underdogdetektiven med livet på halv tolv, og jeg synes fortsatt at han ble i overkant klossete og adjektivtungt introdusert. Men Cormoran viser seg å være mer enn som så, og spesielt liker jeg det skjøre, taktfulle forholdet til sekretærvikaren Robin. Og ikke minst passer han fint inn i det generelle gjøkungetemaet i boka – hva slags liv føler du deg hjemme i om du har vokst opp uten røtter og ansvarlige voksenpersoner? Boka blir dessuten heseblesende spennende etter hvert, og om jeg kanskje syntes svaret på gåten ble litt i meste laget, glemte jeg det helt over det betagende sluttsitatet fra Tennysons «Ulysses» som avslutter boka. «I cannot rest from travel; I will drink / Life to the lees.»

This paroxysm of guesswork (Michael Chabon: The Final Solution)

A delicate, inexorable lattice of inferences began to assemble themselves, like a crystal, in the old man’s mind, shivering, catching the light in glints and surmises. It was the deepest pleasure life could afford, this deductive crystallization, this paroxysm of guesswork, and one that he had lived without for a terribly long time.

Jeg hadde stor glede av å lese denne uten å vite hva cruxet var første gang, men jeg tror jeg frydet meg enda mer over å lese den nå for andre gang, for sporene er så elegant og nennsomt lagt ut, og så integrert i den fine, kjærlige og overbevisende beskrivelsen av den gamle mannen. («But the cords that held him together were so few and threadbare that he feared to loosen them.») Dessuten må papegøyen Bruno være den beste fuglen i noen bok noen gang, og den abrupte slutten, den endelige løsningen, er så inderlig hjerteskjærende. 

Valhall, plutselig (Douglas Adams: The Long, Dark Tea-Time of the Soul)

I don’t go to mythical places with strange men.

Den er definitivt ikke like smart og elegant konstruert som forgjengeren, og den sliter avgjort enda mer med løpske ville påfunn, og det tar altfor lang tid før hovedpoenget dukker opp, men det er et morsomt hovedpoeng, og det hadde slett ikke falt meg inn at dette var en slags mellomting mellom American Gods og Marvel-versjonen av Valhall, men det var det. Og jeg må si at Tor er ganske elskelig i alt sitt trumpete raseri, og at Odins hang til søvn og rent lintøy («He had also slept through the whole of 1986 and hadn’t missed it.») virker som en forståelig strategi i møtet med det moderne mennesket. Og selvfølgelig er det veldig mye å le av her, ikke minst Dirk Gently selv. Strategien med å følge etter noen som ser ut som om de vet hvor de skal i stedet for å se på et kart, f.eks. «There is a school of thought which says that you should consult a map on these occasions, but to such people I merely say, ‘Ha! What if you have no map to consult? What if you have a map but it’s of the Dordogne?'»

Paella

En øyeblikkelig klassiker. Til to nokså grådige personer:

1 løk i skiver
1 grovkuttet paprika
2 ss olivenolje
100 g chorizo i biter
225 g arborioris (eller ordentlig spansk paellaris)
en raus klype safran
1,5 dl hvitvin
4,5 dl kyllingkraft (brukte fond på flaske)
400 g rå, skrelte scampi
saften av en halv sitron
en neve hakket persille

Jeg svettet løken og paprikaen myk i olivenolje i en jerngryte på middels varme, lot chorizobitene steke med et par minutter, hadde i risen og rørte den godt inn i blandingen, slo over vin og kraft blandet med safran, satte på lokk og lot koke på middels varme i et kvarter. Rørte inn scampien og lot dem koke med til de ble pent rosa, blandet inn persille og klemte over en halv sitron.