Hva er klokka? (Neil Gaiman: Nothing O'Clock)

En jubileumsnovelle om den ellevte doktoren og Amy Pond? Av Neil Gaiman? Buy It Now! Og det er en sjarmerende og veldig gaimansk nifs liten sak der doktoren selvfølgelig redder verden – ved hjelp av et tidsparadoks. Selvfølgelig!

Utenrikspolitikk (Terry Pratchett: Jingo)

Vetinari demonstrerer sine talenter som utenrikspolitiker, og Nobby utforsker opptil flere kjønnsidentiteter. Og karri à la Ankh-Morpork inneholder store biter kålrot, selvfølgelig. What’s not to like?

Golem (Terry Pratchett: Feet of Clay)

Hvis man selv tror man er i live, så er man nok det. Og da er det på tide å få en representant i The Watch. Og så Vetinari, da,  som ikke har hjerte til å fortelle Vimes at han for lengst har skjønt hvordan han blir forgiftet.

‘The thought occurs, sir, that if Commander Vimes did not exist you would have had to invent him.’ ‘You know, Drumknott, I rather think I did.

Livet som katastrofe (Donna Tartt: The Goldfinch)

“There’s no ‘rational grounds’ for anything I care about.”

The Goldfinch klokker inn på godt over 700 sider, og det kan jo godt hende den er for lang, men jeg kan nesten ikke huske forrige gang jeg glefset i meg en murstein av den slags dimensjoner så fort som jeg leste denne. (Det hjalp selvsagt at jeg var i en posisjon til å gjøre det.) Den er omtrent like handlingspakket som en Percy Jackson-bok (men uten monstrene), og pisker deg gispende igjennom narrativet. Det er ikke for ingenting at folk kaller denne dickensiansk – det gjelder både persongalleri og snirklete sammentreffmettet plott. Og samtidig får den deg til å le høyt. Og gråte. Og kontemplere kunstens og forgjengelighetens vesen. Og gruble (nok en gang) over førstepersonsfortellere – Theo Decker, i all sin dobbelthet, destruktiv og oppofrende, ser ut til å alltid mislykkes med å bibringe det inntrykket han ønsker til omgivelsene sine. De vet det alltid fra før. Og det er en helt sjeldent fin bok om sorg og tap – beskrivelsen av hvor lindrende omgang med kjølige rasjonalister kan være for noen som er helt revet i stykker innvendig, er ganske betagende. Jeg liker også det faktum at Theo har balansert mellom katastrofe og stabilitet hele livet – selv om livet hans blir snudd opp ned, hadde det begge elementene i seg helt fra starten. Svart kaos og uforutsigbarhet på den ene siden, stabil og varm og gyllen kjærlighet på den andre. Det er bare blandingsforholdene som endrer seg. 

Sverdet i steinen (Terry Pratchett: Men at Arms)

Som sagt synes jeg personene i Vimes-universet starter helt som seg selv allerede i Guards! Guards!, men det betyr jo ikke at de ikke blir betydelig utdypet og nyansert videre i serien. I Men at Arms er det først og fremst Carrot som utvikler seg – han virker enkel, men viser seg å være en uovertruffen strateg, helt uten å lyve. Og ikke minst ser han at selv om man trekker sverdet ut av steinen, er det ikke nødvendigvis tid for en konge. Det er også fint når Vimes får det magiske skytevåpenet i hendene (det ligner forresten mistenkelig på lokomotivet i Raising Steam!), og dermed en anledning til å plaffe ned alle han hater – men ikke gjør det, tross at han er mer enn sint og motivert nok. Dessuten liker jeg Angua. Og den snakkende hunden Gaspode («Woof, woof, give the little doggie a biscuit.»)

– Allons-y! – Geronimo! – Oh, for God’s sake!

Shameless fangirl, folk i fez

Det er noe eget når 50 % av passasjerene på 21-bussen plutselig snakker om regenerering, Eccleston vs. Tennant vs. Smith og klassisk Doctor Who vs. reboot. Og spiller varianter av Doctor Who-temaet på telefonene sine. Det er også noe eget å sitte på Ringen kino sammen med minst 20 personer i fez, minst ti personer i lang brun frakk og i hvert fall 100 soniske skrutrekkere (vi hadde også) og trampe i gulvet i timelordhjerteslagtakt. Og en TARDIS oppe ved lerretet.

Og jubileumsepisoden av Doctor Who skuffet virkelig ikke – kan man tenke seg noe mer sjarmerende enn Tennant og Smith som vekselvis speiler hverandre og småkrangler? Og John Hurts hemmelige, tragiske doktor, vantro forbløffet over hvilke fjollete småunger de to hadde utviklet seg til? Det unisone hvinet fra salen da Peter Capaldi viste seg i to sekunder. Den nydelige fjerde-doktor-cameoen på slutten, akkurat passe mangetydig til at det funket. (Så får det heller være at jeg fortsatt debatterer med meg selv om det virkelig går an å fjerne grunnpremisset for de nye Doctor Who-sesongene ved å snappe unna Gallifrey på den måten. Og hvordan kan det være 400 år fra Hurt til Smith?)

Vimes entrer scenen (Terry Pratchett: Guards! Guards!)

Discworld-leserekkefølge er jo noe man kan diskutere oppad vegger og nedad stolper, men jeg sier alltid at folk burde begynne med Guards! Guards! Ikke bare fordi Vimes-bøkene nok er min yndlingshistorielinje i Discworld-universet, men fordi den (i motsetning til hekselinja) starter fiks ferdig. Vimes entrer scenen med alle elementer av Vimes-het – full og kynisk og desillusjonert, men med en grunnleggende anstendighet og dypt begravd idealisme som kommer fram i plutselige heroiske blaff, overraskende ikke minst for ham selv. I nydelig kontrast til Carrots uforfalskede idealisme, evige uskyld og ustoppelige bokstavelighet. («Killed by a wossname. A metaphor.») Og Vetinari, Ankh-Morporks eminent pragmatisk-kalkulerende diktator, inntar også scenen i fullt utvikled versjon. «He wondered what it was like in the Patrician’s mind. All cold and shiny, he thought, all blued steel and icicles and little wheels clicking along like a huge clock. The kind of mind that would carefully consider its own downfall and turn it to advantage.» Og Nobby og Colon. Og lady Sybil. Og plottet er morsomt. Og ikke minst er den skrevet sånn som Pratchett ikke skriver lenger – med en uovertruffen, boblende, lattermild letthet og verdens beste fotnoter. 

Så du kan like gjerne begynne med Guards! Guards! Hvis du ikke liker den, er ikke Discworld noe for deg.