Mørkemann (Aleksandr Pusjkin: Motsart i Sal’eri)

Denne måtte jeg lese fordi jeg fikk et quizspørsmål om den. Jeg hadde aldri lest Pusjkins lille tragedie om Mozart og Salieri før, men her er jo åpenbart hele den mørke kjernen i Amadeus. Salieris misunnelse og avsky for geniet som ikke har respekt for noe han holder hellig. Den svartkledde fremmede som bestiller rekviemet. Og gift.

Jeg må nok se Amadeus igjen snart.

Midnattssyke (Michael Chabon: Wonder Boys)

Michael Chabon skuffer visst aldri. Wonder Boys er en helt uvanlig sjarmerende bok, og det skulle man jo ikke tro var mulig med den hovedpersonen – en ustadig halvgammel forfatter som ikke tar noe ansvar for eget liv utenom fiksjonen, men dumper, forråder og misligholder alt og alle, og som ikke greier fiksjonen heller, men ruger over et stadig voksende manusberg på godt over 2000 sider, som han for lengst har mistet fullstendig grepet på. Og så drar han ut på de villeste eskapader (transvestitter, en tuba, et hundemord og en halv boa constrictor er involvert) med den unge forfatterspiren James Leer, som også har et særdeles nonchalant forhold til den ikke-fiktive verden, og sin gamle forlagsvenn, som har et tilsvarende løselig forhold til ansvar og voksenhet.

Og den er så morsom. Og alle personene er skrevet med sånn varme. At det går an å like Grady Tripp, er hinsides min forståelse, men det gjør man. Det klinger kanskje litt hult at Tripp faktisk blir voksen til slutt, men det var vel det eller tubaen.

Alder ingen hindring

Jeg er litt forelsket, selv om min elskede har rundet 800. Det er noe helt eget å reise til Cambridge, og det i et vaskeekte akademisk ærend. Tenk å gå forbi her på vei til undervisning.

Og det er klart det er uhensiktsmessig og monastisk med collegene, men de er jo så usannsynlig vakre, med eldgamle quadrangles og friserte engelske hager, og selvsagt sin egen private bro over Cam, her sett fra plebeierbrua et hakk lenger opp.

Og det var perfekt forsommervær, og eksamensperioden var nesten over, så min egen undervisning ble avbrutt av jubelbrøl og cavaspraying fra plassen utenfor. Plenene var fulle av ekstatiske studenter, og gud og hvermann var ute og puntet. Tenk at de fortsatt punter.

Syrinblomstring (Terry Pratchett: Night Watch)

 Det skal ikke mye til for å få meg til å lese Night Watch om igjen ved syrinblomstringstid. Det er for Sam Vimes’ skyld jeg elsker Terry Pratchett aller mest, og Night Watch fyller inn historien hans med akkurat det vi trenger: Den lar oss se Vimes slik han var som helt ung, grønn bak ørene, naiv, tidvis idealistisk, før den mørke bølgedalen vi treffer ham i i den første Vimes-boka. Og ikke bare det, vi får se den unge Vimes fra den andre siden av bølgedalen gjennom øynene til den eldre Vimes. Det er nok pinefullt for Vimes d.e., men veldig rørende for leseren. Og gjennom hele boka renner en varm strøm av tro på at selv om revolusjoner og store visjoner alltid vil slå feil, kan enkeltmennesker som oppfører seg anstendig, oppnå det utroligste. Og for øvrig er portrettet av den purunge Vetinari fullstendig uimotståelig.

Det kan nok hende jeg må lese den neste gang syrinene blomstrer også.

Sommerforelskelse

Jeg synes det passer å la det første juniinnlegget handle om rabarbrasuppe, denne forsommerens dronning. Blekrød og med samme sjarmen som god riesling: sødme og høy syre samtidig. Full av deilig vanilje, og en ørliten dæsj kanel.

Pr. 300 g rabarbra:
0,5 l vann
1 dl sukker
1 vaniljestang
et ørlite dryss kanel

Enkelt er det også – grovdel rabarbraen, splitt vaniljestangen, ha alt i en kjele, kok opp og la det koke et kvarter. Sil og avkjøl – server kald. God alene, god med jordbær og panna cotta. Spis den mens du kan!

A natural language corpus! (Robin Sloan: Mr. Penumbra’s 24-Hour Bookstore)

Etter å ha lest Ondaatje er det jo svært tydelig at Mr. Penumbra ikke just er noe mesterverk – Sloan er ingen stilist, og personene er temmelig flate. Men man må jo likevel bli sjarmert av en bok som ikke bare inneholder en halv sides kjærlighetserklæring til Ruby (mitt programmeringsspråk!), men som har et plott hvor ikke bare gamle bøker, men også typografi, OCR og elektroniske tekstkorpora er helt essensielle. Dessuten viser (røver)historien seg å være en god del fiksere enn man skulle trodd.

Resten av livet (Michael Ondaatje: The Cat’s Table)

This journey was to be an innocent story within the small parameter of my youth, I once told someone. With just three or four children at its centre, on a voyage whose clear map and sure destination would suggest nothing to fear or unravel. For years I barely remembered it.

The Cat’s Table er enda en lek med selvbiografien – hovedpersonen heter Michael og blir forfatter som voksen, og bakgrunnen fra Sri Lanka er Ondaatjes egen, men samtidig understreker han sterkt i etterordet at dette er fiksjon, “[a]lthough the novel sometimes uses the colouring and locations of memoir and autobiography”. Og som i Summertime bryr jeg meg ikke egentlig så mye om hvilke biter som er selvbiografiske, samtidig som det selvbiografiske gir en helt egen intensitet til boka.

Det er en bok om tre gutter i tolvårsalderen som reiser med dampbåt hele veien fra Sri Lanka til England uten noe særlig voksenoppsyn, og i den grad den virkelig er det, er det nydelig gjort, den er skrevet i tolvåringens synshøyde, slik som Cassius malerier fra reisen siden er malt fra en tolvåringsvinkel. Men samtidig er den ikke noe så enkelt som det i det hele tatt, den tar lange avveier inn i både fortid og framtid både for Michael selv og for mange av de andre passasjerene. Og kanskje handler den om at noen følelser, noen bånd, varer hele livet. Selv uten kontakt. Og noen historier tar mange tiår å pusle sammen. Og de personene som nevnes minst, kan fort være de viktigste.

Boka er full av dramaer og mysterier som ville vært fullverdige romaner på egen hånd, og det er noe svært sjarmerende ved at den nekter å velge bare ett.