Jeg er ganske lettkjøpt. Jeg liker overraskelseshvileretter og bonusgaver og doggybags. Og ikke minst liker jeg smaksprøver. Så når det står en mann og gir rause smaksprøver på subtilt forskjellige italienske hvitmuggoster med forskjellige blandingsgrader av ku-, saue- og geitemelk, er det ingen premier for å gjette at jeg gikk ut av butikken med en myk og deilig bare bittelitt muggete ost med fløte i kantene og bunnløs geitesmak. Det er jammen den beste geitosten jeg har smakt på lenge.
søndag 20. mars 2011
Lyckans ost
Jeg er ganske lettkjøpt. Jeg liker overraskelseshvileretter og bonusgaver og doggybags. Og ikke minst liker jeg smaksprøver. Så når det står en mann og gir rause smaksprøver på subtilt forskjellige italienske hvitmuggoster med forskjellige blandingsgrader av ku-, saue- og geitemelk, er det ingen premier for å gjette at jeg gikk ut av butikken med en myk og deilig bare bittelitt muggete ost med fløte i kantene og bunnløs geitesmak. Det er jammen den beste geitosten jeg har smakt på lenge.
mandag 7. mars 2011
Bar asfalt
Hestehov og blåveis og lysegrønne museører, det er klart det er fint. Men blir de ikke nesten litt vulgære og overtydelige i forhold til den subtile lysegrå fargen på de første flekkene med bar asfalt tidlig i mars?
lørdag 26. februar 2011
Til Taremareby
Jeg skal til Japan igjen, til Osaka. Det er umulig å tenke på den byen uten å få en kjempestor krabbemodell på hjernen. Det får bli minst en runde med krabbe-kaiseki, tror jeg nok.
lørdag 29. januar 2011
Fiskeboller og kameler
Storesøster har lagt sin elsk på den sangen som går sånn:
De lo så mye av den multipuklede Alice at det kan være grunn til å frykte at det kan gå som det gikk i Helen DeWitts The Last Samurai. Sibylla og Ludo kjører rundt og rundt på Circle Line, og Ludo synger «Ten green bottles». (And if one green bottle should accidentally fall / there’ll be nine green bottles hanging on the wall. Osv.) Og Sibylla tenker at det kunne ha vært verre, dette er jo en sang som ikke bare teller ned, men også barmhjertig nok begynner på 10.
Dagen etter på Circle Line synger Ludo 273 vers av sangen (10 + 0 + - 262). «Kunne jeg være sikker på at han ikke ville begynne på nytt igjen på -263 eller ville noen som kjente gutten tilby rimelige odds for at han ikke ville det? Nei.»
Fiskeboller bor i havet,Av uransakelige grunner syntes jeg det var en god idé å følge opp med å lære dem også «Og trosten tok et bær» og «Alice the camel». (’Cause Alice is a horse!)
havet er fiskebollens hjem.
Dette er det første verset.
Nå er det bare 9 [99, 999, 9999 …] vers igjen.
De lo så mye av den multipuklede Alice at det kan være grunn til å frykte at det kan gå som det gikk i Helen DeWitts The Last Samurai. Sibylla og Ludo kjører rundt og rundt på Circle Line, og Ludo synger «Ten green bottles». (And if one green bottle should accidentally fall / there’ll be nine green bottles hanging on the wall. Osv.) Og Sibylla tenker at det kunne ha vært verre, dette er jo en sang som ikke bare teller ned, men også barmhjertig nok begynner på 10.
Dagen etter på Circle Line synger Ludo 273 vers av sangen (10 + 0 + - 262). «Kunne jeg være sikker på at han ikke ville begynne på nytt igjen på -263 eller ville noen som kjente gutten tilby rimelige odds for at han ikke ville det? Nei.»
lørdag 22. januar 2011
Hjemme
Mole og Ratty er ute og går i vintermørket, og plutselig overmannes Mole av en lukt (vårt patetiske menneskeord for «the whole range of delicate thrills which murmur in the nose of the animal night and day, summoning, warning? inciting, repelling») som forteller ham at han er hjemme. Men Ratty har dårlig tid og hører ham ikke.
'I know it's a – shabby, dingy little place,' he sobbed forth at last, brokenly: 'not like – your cosy quarters – or Toad's beautiful hall – or Badger's great house – but it was my own little home – and I was fond of it – and I went away and forgot all about it – and then I smelt it suddenly – on the road, when I called and you wouldn't listen, Rat – and everything came back to me with a rush – and I WANTED it! – O dear, O dear! – and when you WOULDN'T turn back, Ratty – and I had to leave it, though I was smelling it all the time – I thought my heart would break. – We might have just gone and had one look at it, Ratty – only one look – it was close by – but you wouldn't turn back, Ratty, you wouldn't turn back! O dear, O dear!'Det er nok noe av det mest rørende jeg vet om, og det sier det meste man trenger å vite om behovet for å være hjemme et sted.Kenneth Grahame: The Wind in the Willows
lørdag 15. januar 2011
På kino i 2011
30. desember: Arthur og det store julegaveracet
Denne hadde jeg hørt veldig mye pent om, så jeg hadde kanskje litt for høye forventninger til hvor morsom den skulle være. Men jeg likte den godt, den var både søt, elskelig og spennende, og jeg lo godt både titt og ofte. Og det er klart Arthur måtte bli julenisse.
13. oktober: Sønner av Norge
Jeg likte den veldig godt. Aller mest på grunn av skuespillerprestasjonene, kanskje. Åsmund Høeg som sønnen, som hadde ganske få replikker, men fikk uttrykt sorg, uro og intens flauhet med det åpne, følsomme ansiktet sitt likevel, og ikke minst Sven Nordins ville, gale og sønderknuste far, som ikke var voksen på en flekk, og sannelig brukte lang nok tid på å bli det. Moren, skimrende gjennom avstand og sorg og tap. Filmen er dessuten veldig morsom, selv om den aller mest er forferdelig trist.
29. august: Hodejegerne
Riktig godt skrudd sammen, og spennende som fy. Det er alltid gøy med banditt-mot-banditt-plott, og jeg var veldig fornøyd med å ikke ha lest boka. For øvrig var det en lettelse da Hennie ble kvitt håret, og så er jo Nikolaj Coster-Waldau dødelig kjekk.
19. juli: Harry Potter and the Deathly Hallows
Alan Rickman fikk ikke si replikken sin! «Would you like me to do it now, or give you a moment to compose your epitaph?»
Ellers: mer ujevnhet. For det første er det et problem at filmen er delt i to; det er rett og slett ikke to filmer, men én (men neppe særlig bra om du prøver å se dem sammen). For det andre var det et visst tilbakefall til action på bekostning av backstory. Flere av de sterkeste øyeblikkene i boka er altfor flate eller mangler helt. For det tredje er det et problem at toppskuespillerne (åh, Rickman!) feier gulvet forlengs og baklengs med de stakkars barneskuespillerne. Og det var irriterende med 3D, avbefales. Når det er sagt, gråt jeg en hel bøtte over Snape, for den historien hadde de ytt ordentlig rettferdighet. Og den historien er vel også selve kjernen i hva som er bra med Harry Potter.
18. juli: Bridesmaids
Ujevn er vel kanskje ordet vi leter etter her. Til tider ekstremt plump. Til tider så intenst pinlig at jeg nesten gikk ut av mitt gode skinn (de talene på forlovelsesfesten!). Lenge en nesten ren tragedie (Bridget Jones’ virkelige liv). Men tragedien var ikke dårlig, og plumpheten ble alltid balansert av en god porsjon godmodighet og usminket oppriktighet. Jon Hamm var festlig som renskårent avskyelig (ikke så langt unna Don Draper), og Chris O’Dowd var altså den søteste politimannen jeg noensinne har sett. Og ingen har noensinne trengt en søt irsk politikjæreste mer enn Annie gjorde. I det store og det hele, solgt!
25. april: Rio
Ingen nyskapende historie, akkurat, og de menneskelige hovedpersonene var temmelig irriterende. Men den var vakkert animert og 3D-en var slett ikke verst – Rio tok seg godt ut! – og det var jevnt småmorsomt. Ungene likte den, da, og konstaterte at «nesten alle filmer handler om kjærlighet», og det er jo sant.
25. mars: True Grit
Coen-brødrene lager western. Lysende spilt ungjente sørger for å få gjort det hun mener er rett, i en verden av lovløse, vettløse og underlige, som alle er svært så løse på avtrekkeren. (Han fyren med bjørneskinnet!) Og med integriteten som eneste våpen. Hun blir ikke just lykkelig av det.
16. februar: The King’s Speech
På mange måter er det en ganske enkel film, historien er jo rett og slett den klassiske «Halt hest vinner veddeløpet». Og konfliktlinjene er også ganske enkle, hovedpersonene er vaskeekte og udiskutable helter. Men det er nydelig gjort og fantastisk spilt, Colin Firth som tilknappet, stammende konge med et flammende temperament og en dryppende sarkasme av den typen man må ha hatt det virkelig kjipt for å opptjene seg. (Det er ikke vanskelig å tro på at en oppvekst i den engelske kongefamilien må ha vært omtrent like traumatiserende som å delta i første verdenskrig.) Og Geoffrey Rush er vel så bra som overrumplende og anarkistisk amatørpsykolog. Metodene hans er egentlig staffasje. Den egentlige metoden er tillitsbåndet mellom ham og kongen. Og plutselig lignet han på Peter O’Toole!
12. februar: To på rømmen (Tangled)
Rett og slett veldig morsom. Og Disney begynner å få taket på å lage prinsesser med litt futt etter hvert.
6. februar: Fjellet (Troll i eske på Cinemateket)
Jeg lurer på om denne filmen blir oppfattet annerledes av en som faktisk liker fjellturer? For her tjente fjellet og fjellteltet som kammer for et bittert kammerspill, og konklusjonen er vel at vidda er et bittelite kammer. Du kan ikke ta pause uten dorull i hånda. Fint gjort og godt spilt, og ingen selvsagtheter.
Det var første gang jeg var på Troll i eske, og det var morsomt. Dette var en film jeg avgjort ikke hadde gått og sett for egen maskin, men den var jo vel verdt å se, og en film som kledde at man ikke hadde hørt om den på forhånd.
(Forfilmen Skallamann var et artig kontrast der en stilisert start munner ut i et ellevilt sang- og dansenummer til kjærlighetens pris.)
26. januar: Somewhere
De første 20 minuttene er nesten aggressivt kjedelige. Mann prøver å gå mest mulig i ett med sofaen. Blir vi nødt til å se ham spise en pære bit for for bit? Nei, men det ville vært helt i filmens ånd. Den er også nesten aggressivt lik Lost in Translation. En forvirret skuespiller som tilbringer all sin tid på hotell? Forvirrende møter med absurde fremmedspråklige (italienere denne gangen)? Jepp. Men den er verdt det for bildet av et nydelig far–datter-forhold som er den eneste biten av hovedpersonens liv som ikke er preget av apati, meningsløshet og flekkvis regi. De spiser is midt på natta. Plutselig fusker han seg gjennom arien fra Goldberg-variasjonene. Og det er ingen store ord og ingen moralisering.
14. januar: Broen over Kwai (Cinemateket)
Først og fremst er det Alec Guinness' film. Ingen er så avsindig forstokket arrogant som han (til de grader at man glemmer hva hovepersonen heter), og kan ta så feil og ha så rett på én gang. Dernest er det interessant å se hvor stor forskjell det er på actionfilmer da og nå. No way at den turen gjennom jungelen ville overlevd moderne klipping. (Og ikke siameserdamene heller.) Slutten er dog så spennende at man nesten ramler ut av stolen, selv om man har sett den på NRK-matiné mange ganger før.
Denne hadde jeg hørt veldig mye pent om, så jeg hadde kanskje litt for høye forventninger til hvor morsom den skulle være. Men jeg likte den godt, den var både søt, elskelig og spennende, og jeg lo godt både titt og ofte. Og det er klart Arthur måtte bli julenisse.
13. oktober: Sønner av Norge
Jeg likte den veldig godt. Aller mest på grunn av skuespillerprestasjonene, kanskje. Åsmund Høeg som sønnen, som hadde ganske få replikker, men fikk uttrykt sorg, uro og intens flauhet med det åpne, følsomme ansiktet sitt likevel, og ikke minst Sven Nordins ville, gale og sønderknuste far, som ikke var voksen på en flekk, og sannelig brukte lang nok tid på å bli det. Moren, skimrende gjennom avstand og sorg og tap. Filmen er dessuten veldig morsom, selv om den aller mest er forferdelig trist.
29. august: Hodejegerne
Riktig godt skrudd sammen, og spennende som fy. Det er alltid gøy med banditt-mot-banditt-plott, og jeg var veldig fornøyd med å ikke ha lest boka. For øvrig var det en lettelse da Hennie ble kvitt håret, og så er jo Nikolaj Coster-Waldau dødelig kjekk.
19. juli: Harry Potter and the Deathly Hallows
Alan Rickman fikk ikke si replikken sin! «Would you like me to do it now, or give you a moment to compose your epitaph?»
Ellers: mer ujevnhet. For det første er det et problem at filmen er delt i to; det er rett og slett ikke to filmer, men én (men neppe særlig bra om du prøver å se dem sammen). For det andre var det et visst tilbakefall til action på bekostning av backstory. Flere av de sterkeste øyeblikkene i boka er altfor flate eller mangler helt. For det tredje er det et problem at toppskuespillerne (åh, Rickman!) feier gulvet forlengs og baklengs med de stakkars barneskuespillerne. Og det var irriterende med 3D, avbefales. Når det er sagt, gråt jeg en hel bøtte over Snape, for den historien hadde de ytt ordentlig rettferdighet. Og den historien er vel også selve kjernen i hva som er bra med Harry Potter.
18. juli: Bridesmaids
Ujevn er vel kanskje ordet vi leter etter her. Til tider ekstremt plump. Til tider så intenst pinlig at jeg nesten gikk ut av mitt gode skinn (de talene på forlovelsesfesten!). Lenge en nesten ren tragedie (Bridget Jones’ virkelige liv). Men tragedien var ikke dårlig, og plumpheten ble alltid balansert av en god porsjon godmodighet og usminket oppriktighet. Jon Hamm var festlig som renskårent avskyelig (ikke så langt unna Don Draper), og Chris O’Dowd var altså den søteste politimannen jeg noensinne har sett. Og ingen har noensinne trengt en søt irsk politikjæreste mer enn Annie gjorde. I det store og det hele, solgt!
25. april: Rio
Ingen nyskapende historie, akkurat, og de menneskelige hovedpersonene var temmelig irriterende. Men den var vakkert animert og 3D-en var slett ikke verst – Rio tok seg godt ut! – og det var jevnt småmorsomt. Ungene likte den, da, og konstaterte at «nesten alle filmer handler om kjærlighet», og det er jo sant.
25. mars: True Grit
Coen-brødrene lager western. Lysende spilt ungjente sørger for å få gjort det hun mener er rett, i en verden av lovløse, vettløse og underlige, som alle er svært så løse på avtrekkeren. (Han fyren med bjørneskinnet!) Og med integriteten som eneste våpen. Hun blir ikke just lykkelig av det.
16. februar: The King’s Speech
På mange måter er det en ganske enkel film, historien er jo rett og slett den klassiske «Halt hest vinner veddeløpet». Og konfliktlinjene er også ganske enkle, hovedpersonene er vaskeekte og udiskutable helter. Men det er nydelig gjort og fantastisk spilt, Colin Firth som tilknappet, stammende konge med et flammende temperament og en dryppende sarkasme av den typen man må ha hatt det virkelig kjipt for å opptjene seg. (Det er ikke vanskelig å tro på at en oppvekst i den engelske kongefamilien må ha vært omtrent like traumatiserende som å delta i første verdenskrig.) Og Geoffrey Rush er vel så bra som overrumplende og anarkistisk amatørpsykolog. Metodene hans er egentlig staffasje. Den egentlige metoden er tillitsbåndet mellom ham og kongen. Og plutselig lignet han på Peter O’Toole!
12. februar: To på rømmen (Tangled)
Rett og slett veldig morsom. Og Disney begynner å få taket på å lage prinsesser med litt futt etter hvert.
6. februar: Fjellet (Troll i eske på Cinemateket)
Jeg lurer på om denne filmen blir oppfattet annerledes av en som faktisk liker fjellturer? For her tjente fjellet og fjellteltet som kammer for et bittert kammerspill, og konklusjonen er vel at vidda er et bittelite kammer. Du kan ikke ta pause uten dorull i hånda. Fint gjort og godt spilt, og ingen selvsagtheter.
Det var første gang jeg var på Troll i eske, og det var morsomt. Dette var en film jeg avgjort ikke hadde gått og sett for egen maskin, men den var jo vel verdt å se, og en film som kledde at man ikke hadde hørt om den på forhånd.
(Forfilmen Skallamann var et artig kontrast der en stilisert start munner ut i et ellevilt sang- og dansenummer til kjærlighetens pris.)
26. januar: Somewhere
De første 20 minuttene er nesten aggressivt kjedelige. Mann prøver å gå mest mulig i ett med sofaen. Blir vi nødt til å se ham spise en pære bit for for bit? Nei, men det ville vært helt i filmens ånd. Den er også nesten aggressivt lik Lost in Translation. En forvirret skuespiller som tilbringer all sin tid på hotell? Forvirrende møter med absurde fremmedspråklige (italienere denne gangen)? Jepp. Men den er verdt det for bildet av et nydelig far–datter-forhold som er den eneste biten av hovedpersonens liv som ikke er preget av apati, meningsløshet og flekkvis regi. De spiser is midt på natta. Plutselig fusker han seg gjennom arien fra Goldberg-variasjonene. Og det er ingen store ord og ingen moralisering.
14. januar: Broen over Kwai (Cinemateket)
Først og fremst er det Alec Guinness' film. Ingen er så avsindig forstokket arrogant som han (til de grader at man glemmer hva hovepersonen heter), og kan ta så feil og ha så rett på én gang. Dernest er det interessant å se hvor stor forskjell det er på actionfilmer da og nå. No way at den turen gjennom jungelen ville overlevd moderne klipping. (Og ikke siameserdamene heller.) Slutten er dog så spennende at man nesten ramler ut av stolen, selv om man har sett den på NRK-matiné mange ganger før.
tirsdag 11. januar 2011
Lys
Det blir lysere. Det går an å komme helt hjem fra barnehagen uten tussmørke. Det er riktignok fortsatt helt svart når man kommer tuslende opp bakken fra t-banestasjonen om morgenen, så da passer det bra at UiO feirer 200-årsjubileet sitt med overjordisk-eksentrisk vakker belysning av tilfeldig utvalgte trær langs veien.
Abonner på:
Innlegg (Atom)