Et bilde jeg ikke fikk tatt

November fornekter seg ikke. Den gjør sitt beste for å leve opp til ryet som mørk, våt gufsemåned der fargeskalaen ikke strekker seg lenger enn fra grått til snusbrunt. Den dynker de stakkars støvlettene dine, og du har jo aldri med deg paraply.

Ikke rart at både jeg og yngstedatteren ble måpende forbauset i går da vi plutselig fikk se sola henge under det grå-og-snusbrune skydekket vi var så vant til. Og vel regnet det fortsatt, men da fikk vi til gjengjeld også se en perfekt, fulltrukket regnbue over hele himmelen, med en liten ekko-lillebror ved siden av.

Oh, one of those!

«The reader I had in mind was always a reader unable to resist giggling and snorting with suppressed mirth, being frowned at in the library journals area perhaps, or reading passages aloud to people who happened to be next to them on a bus and couldn't get away. »

Geoffrey Pullum, The Great Eskimo Vocabulary Hoax

(Jeg lo til og med overgivent da jeg oppdaget at jeg er en av the Fuzzies.)

Nakkebrekkerhøst

I høst har jeg stått mye med knekk i nakken. For eksempel har jeg sett opp på monumentet for vennskap mellom udmurtere og russere i Izjevsk. Det er noe med den sovjetiske monumentstilen som gjør deg litt uviss på alle slike vennskap, selv om den autonome republikken Udmurtia virket forholdsvis harmonisk, våpenproduksjon til tross.


Som en slags motvekt har de også et monument til en av mine russiske yndlingsretter, pelmeni. Ravioliaktige deigknytter med saftig hvitløksspekket kjøttfyll. Empirisk forskning (les: utspørring av de lokale) viser at svært få av Izjevsks innbyggere vet om denne perlen. De hadde sikkert glede av å fortelle hjemme om de underlige utlendingene som opplyste dem om dette.


Og det ble tid til å glo opp på Stalin-skyskrapere i Moskva på hjemveien også. Her fra Arbat.


Jeg har alltid forestilt meg at New York må være den kuleste av alle skyskraperbyer. Men det tror jeg kanskje ikke lenger etter å ha vært på nakkebrekking i Chicago. Man kan glo opp på seg selv i Cloud Gate, en underlig sølvbønne som ligger midt i byen og reflekterer omgivelsene.



Disse skyskraperne var bare dverger, stakkars.


Og så avslutter vi med tv-tårnet i Berlin. Et skikkelig et, med roterende restaurant, som alle tv-tårn med respekt for seg selv må ha.


Alle byene kunne dessuten stille med perfekt, raslende høstløv. Det kaller jeg god timing.

Tradisjon

Hva nå denne bloggen ellers er godt for, så er den i hvert fall en nøye fortegnelse over første snøfall i Oslo-regionen de siste årene. Jeg lurer (som vanlig) på hvorfor de første skarve snøfillene begeistrer meg så voldsomt, jeg er jo ingen vintersportsfantast, mildest talt. Og jeg liker høsten som den er, og vil gjerne ha mer av den. Men likevel blir jeg like rørt hver gang, og har akkurat tatt det ut ved å stå ved vinduet med ungene og framføre «Det snør, det snør», høyt, rungende og med bankende hjerte.

Nei, fortsatt ingen kategori «Været».

Hva i all verden skal man egentlig i Russland?

Ja, man lurer jo som regel litt på det når man står på det russiske konsulatet med pinlig nøyaktig utfylt visumsøknad og håper at man, til forskjell fra den svært kjente journalisten rett foran, ikke blir felt på en formalitet.

Det kommer fort tilbake til en når man først er der. Russisken blir reaktivert og man tjuvlytter til ørene nesten faller av. Man kommer inn i metrosystemet og suser nedover de nesten eviglange rulletrappene mens man kikker på sovjetisk praktmosaikk i taket. Man spiser en eskimo på gata. Og så er det kontrastene: fra vilt rufsete folkeliv på togstasjonen til generisk europeisk paradegate på null komma svisj. Alle tingene som ikke virker, men likevel virker, bare på litt alternative måter. Og nederst i paradegata ligger Den røde plass, eventyrlig-overdådig som alltid. Hvordan kunne jeg la det gå ni år siden sist jeg var i Moskva?

Ting som ikke står i Travel with Children

Når du kjører en spektakulær fjellvei på Sardinia i skumringen og ser nesten-fullmånen komme opp over en vill og forreven rygg, da vet du at «Maur i rumpa» vil være soundtracket til dette uforglemmelige synet resten av ditt liv.

Når den nysgjerrige og viljesterke fireåringen din har hørt «Maur i rumpa» over 20 ganger på tre dager, vil hun prøve å putte maur i rumpa si. Og lykkes. Og fryde seg over å drukne den stakkars rumpemauren i Middelhavet. Og selvsagt gjenta bedriften. Og til slutt vil hun finne ut på den harde måten at noen maur biter.

Fremmed mat er Skummelt™. Voksne har rett og slett ikke fantasi til å forstå hvor underlig og frastøtende fremmed loff, pasta uten saus, jordbæryoghurt og ultrapasteurisert melk kan være. Egg, pommes frites og is er derimot godt jorda rundt. Det kan tilføyes at om man lar små barn leve en hel dag på is, brus og croissanter, vil de til slutt finne ut at de allikevel liker italiensk pizza og spise opp mammas middag.

Ferien er en god arena for å kreve selvbestemmelse, mener seksåringen. All tilstandsendring er utrolig teit. Det er helt uaktuelt å gå på stranda. Det er også helt uaktuelt å komme opp igjen av vannet igjen når man først er blitt jagd uti.

Feriens absolutte høydepunkt er en katt som systematisk sover morgenluren sin i solsenga vår. De ondskapsfulle foreldrene nekter nussepusen å spise av frokosten vår, selv om den ber aldri så tynt. Den fornuftige delen av familien beklager dette på det sterkeste og forklarer pusen i en pedagogisk-medlidende tone at voksne bare er så kjipe. Katten er hovedtema for samtlige postkort som blir sendt.

Seksåringen leser italiensk så det koster på juicekartongene og lærer seg å bøye italienske adjektiver i kjønn og tall.

Sardiske veier er svingete. Når katastrofen inntreffer og storesøster kaster opp over hele seg, blir den kultiverte utflukten til et arkeologisk utgravningssted raskt forvandlet til en vill jakt etter nye klær. Vi kommer oss til ruinene ved Nora til slutt, men det er ingen tvil om at det var langt mer spennende å kjøpe t-skjorte og rosa shorts på Majorca supermercato. Som man så dekker med sjokoladeis ved første anledning.

Magisk

Jeg skal ikke akkurat påstå at det hører til livets største mirakler, men det er allikevel magisk når man står og visper inn egg i sjokoladefondantrøra si, og smør, sukker, sjokolade, mel og egg plutselig emulgerer til en skinnende blank, smidig og dypbrun masse.

Til åtte–ti personer:

250 g smør
250 g sukker
300 g sjokolade (tør jeg anbefale Lindt 70 %? )
170 g hvetemel
8 egg

Smelt smør i en kjele over lav varme eller vannbad. Rør inn sukker og sjokolade i biter. Sikt i hvetemelet og rør inn ett og ett egg om gangen. Det er her det magiske øyeblikket kommer inn.

Stekes ved 200 grader i store amerikanske papirmuffinsformer, til de akkurat har fått skorpe utenpå, men er helt flytende inni. Vokt dem nøye. Det tar rundt ti minutter, men varierer fra ovn til ovn. Lirk dem ut av formene og server. Kanskje med bringebær?

Det er ganske magisk å slikke bollen etterpå også. Selv når man baker til sin egen 35-årsdag.