Fortsatt oktober

Og det er den dagen igjen. Det snødde riktignok også da jeg var på fjellet i helga, men det er juks. Jeg er begeistret, og i år nådde barneentusiasmen nesten opp til mors.

Pluss: nye, vanntette vinterstøvler.
Minus: gikk i mascarafella.

Melk i kaffen. En sosioøkonomisk såpeopera i tre akter

Enkeltmennesket kan raskt bli fanget i store systemer, og Studentsamskipnaden i Oslo er uten tvil et slikt system.

Første akt, varm dag sommeren 2006, kaffebaren på UB:

– En iskaffe, takk!
– Nei, vi har sluttet å servere iskaffe. Det var så mange som ville ha, og da ble det så lang kø.

(Mange vil kjøpe. Plagsomt.)

Andre akt, sommeren 2008, kaffebaren på SV:

– En enkel cappuccino med h-melk.
– Nei, det går ikke. Vi har lettmelk.
– Jeg ser et kjøleskap stappfullt av h-melk.
– Nei, men vi må bruke opp lettmelka først, skjønner du.
– Men det vil jeg ikke ha, så da gidder jeg faktisk ikke kjøpe kaffe av deg.
– Nei, nei. Beklager virkelig.

(Selge ting som vi har, til dem som vil ha det, når vi har noe annet vi heller ville bli kvitt? Det skulle tatt seg ut.)

Tredje akt, oktober 2008, SV-kantina:

Jeg finner en liter h-melk i melkekjøleskapet og går i god tro til kassa.

– Nei, den der er ikke til salgs!
– Jammen, den sto jo i kjøleskapet sammen med alle de andre drikkevarene dere selger!
– Nei, det er kaffemelk.
– Ja, men JEG trenger kaffemelk!
– Du får ta en halvliter.
– Jammen, dere har jo ikke halvlitere med h-melk! Kan jeg ikke bare få betale for to halvlitere, da?
(Tenkepause.)
– Ja, jeg får slå inn for to halvlitere, da. Men ikke neste gang!

(Markedet vil betale 20 kr for en liter h-melk? Det gjør ikke inntrykk på meg!)

Jeg er usikker på om disse erfaringene burde få meg til å tvile på sosialismen, eller om jeg rett og slett bør akseptere at h-melk er en skummel vare som bare bør utleveres under kontrollerte forhold.

Oktober

Vakker også for asfaltrotter.

Delikat

Bindprodusenter er noe for seg selv. De hjelper oss sånn at vi kan klatre inn gjennom togvinduer iført pinetrange hvite bukser og lande i fanget på ukjente, kjekke menn selv på de tyngste mensdagene. De lager special-edition-bindserier som det står «Lucky you!» på. (Grrr!) Og nå velsigner de oss altså med duse, avrundede rosa etuier til å ha bindene våre i. For tenk om noen fikk se den rosa, blomsterprydede plastemballasjen i veska vår! Det skulle tatt seg ut!

Alle duene

Jeg har jo ikke blogget i september. Men jeg har tatt flere bloggbare bilder, og vurdert å ta enda flere. Jeg har vært strålende høstlykkelig, men har likevel ikke blogget om Tjuttsjev (nr. 233) og revurdert vær-bloggkategorien. Jeg har spist femretters mirakelmiddag med vinmeny på Ylajali, men tok ikke bilder av maten. Åsne har lært å lese, og begynt å skrive huskelapper til seg selv av typen «DRÅPEBARNETEVE», altså droppe barne-tv, fordi hun måtte få tid til å leke, sa hun, men heller ikke det nådde opp. Det blidde bare ikke sånn. Dere får nøye dere med et Pratchett-sitat (med fotnote), fra Monstrous Regiment:

The pigeon thought: 000000000! But had it been more capable of coherent thought, and known something about how birds of prey catch pigeons*, it might have wondered why it was being gripped so … kindly. It was being held, not squeezed. As it was, all it could think was: 000000000!

* And allowing for the fact that all pigeons who know how birds of prey catch are dead, and therefore capable of slightly less thought than a living pigeon.

Varsoviana

Hvem finner på å dekke hotellvegger med kunstgress og klistre dem fulle av origamivannliljer?


Jo, det gjør Castle Inn i Warszawa. De hadde også valgt å putte et tre i taket på hotellrommet vårt.


Det var et godt stykke over the top, men jeg er fortsatt i veldig godt humør etter synet, så jeg har landet på at jeg synes det var mer sjarmerende enn noe annet. Særlig siden beliggenheten var fantastisk og betjeningen veldig søte. Etter noen runder i byen har jeg også kommet fram til at stedet kanskje var ganske i tråd med varsovianske ideer om interiør. Her er for eksempel vinduskarmdekor fra en pannekakerestaurant. Oransje fjær i en bolle?

Hva man enn måtte mene om det, var det nå i hvert fall godt med pannekaker med chevre, valnøtter og honning. Å tusle rundt i brosteinsgater i tidlighøstvær er også en fin ting.


Vi gikk dog glipp av «Scenes from Infinity – musical intuitive poem». Tsk, tsk.


Vi har en del złoty igjen, så vi blir nok nødt til å komme tilbake ganske snart.

Dagens eksotiske opplevelse

Det er ikke lett å være yngst. Og hvis man ikke er tre år og har en storesøster på fem, kan man nok ikke forstå hvor forsmedelig det er at man ikke får eget månedskort. Begrunnelsen, at man fortsatt er så liten at man ikke trenger å betale på t-banen, var selvsagt bare salt i sårene.

Slik fikk jeg nok en gang gleden av å trille barnevogn på stasjonsplattform med krakilsk, brølende treåring oppi. Men det hun brølte, er nok ikke hverdagskost:

– Jeg VIL be-he-hetale på t-banen! JEG VIIIIL BETALE!!!