Alle duene

Jeg har jo ikke blogget i september. Men jeg har tatt flere bloggbare bilder, og vurdert å ta enda flere. Jeg har vært strålende høstlykkelig, men har likevel ikke blogget om Tjuttsjev (nr. 233) og revurdert vær-bloggkategorien. Jeg har spist femretters mirakelmiddag med vinmeny på Ylajali, men tok ikke bilder av maten. Åsne har lært å lese, og begynt å skrive huskelapper til seg selv av typen «DRÅPEBARNETEVE», altså droppe barne-tv, fordi hun måtte få tid til å leke, sa hun, men heller ikke det nådde opp. Det blidde bare ikke sånn. Dere får nøye dere med et Pratchett-sitat (med fotnote), fra Monstrous Regiment:

The pigeon thought: 000000000! But had it been more capable of coherent thought, and known something about how birds of prey catch pigeons*, it might have wondered why it was being gripped so … kindly. It was being held, not squeezed. As it was, all it could think was: 000000000!

* And allowing for the fact that all pigeons who know how birds of prey catch are dead, and therefore capable of slightly less thought than a living pigeon.

Varsoviana

Hvem finner på å dekke hotellvegger med kunstgress og klistre dem fulle av origamivannliljer?


Jo, det gjør Castle Inn i Warszawa. De hadde også valgt å putte et tre i taket på hotellrommet vårt.


Det var et godt stykke over the top, men jeg er fortsatt i veldig godt humør etter synet, så jeg har landet på at jeg synes det var mer sjarmerende enn noe annet. Særlig siden beliggenheten var fantastisk og betjeningen veldig søte. Etter noen runder i byen har jeg også kommet fram til at stedet kanskje var ganske i tråd med varsovianske ideer om interiør. Her er for eksempel vinduskarmdekor fra en pannekakerestaurant. Oransje fjær i en bolle?

Hva man enn måtte mene om det, var det nå i hvert fall godt med pannekaker med chevre, valnøtter og honning. Å tusle rundt i brosteinsgater i tidlighøstvær er også en fin ting.


Vi gikk dog glipp av «Scenes from Infinity – musical intuitive poem». Tsk, tsk.


Vi har en del złoty igjen, så vi blir nok nødt til å komme tilbake ganske snart.

Dagens eksotiske opplevelse

Det er ikke lett å være yngst. Og hvis man ikke er tre år og har en storesøster på fem, kan man nok ikke forstå hvor forsmedelig det er at man ikke får eget månedskort. Begrunnelsen, at man fortsatt er så liten at man ikke trenger å betale på t-banen, var selvsagt bare salt i sårene.

Slik fikk jeg nok en gang gleden av å trille barnevogn på stasjonsplattform med krakilsk, brølende treåring oppi. Men det hun brølte, er nok ikke hverdagskost:

– Jeg VIL be-he-hetale på t-banen! JEG VIIIIL BETALE!!!

Wimsey igjen

«His long, amiable face looked as if it had generated spontaneously from his top hat, as white maggots breed from Gorgonzola.»

Dorothy L. Sayers: Whose Body?

Ikke akkurat en hageblogg

Du vet at du aldri må skaffe deg hage når du planter i balkongkassene først 26. juli. Det eneste vi har gjort med dem før i år, er å plukke vekk de lange, strantne, visne restene fra fjorårets så-selv-prosjekt. (Vi har en egen radar for blomster som blir meterlange. Det er nesten litt godt gjort.) Det skjedde i juni en gang. Jeg kan ellers fortelle andre plantesenternoviser at de ikke har spesielt mange balkongplanter igjen på Plantasjen i slutten av juli. Ikke en stemorsblomst i mils omkrets.

Men ungene syntes det var moro, da. Riktignok grøsset begge svært så byfrøkenaktig over både konsistensen, lukta og meitemarkgehalten i blomsterjorda (er det galt å ha 300 meitemarker i balkongkassa?), men det var bra å trekke planter ut av potter og vanne til den store gullmedalje.

Herved er det altså dokumentert at balkongkassa vår har sett småborgerlig-prydelig ut også i år. Vi får se hvor lenge det varer.

Eksistensiell

– Mamma, eksisterer alle?

Spørsmål femåringen sikkert angrer på å ha stilt

– Mamma, hva betyr het, som i kjærligHET?

Moahahahahaha!