Den evige gjenkomst

Det begynner allerede å bli noe av en tradisjon at jeg løper og blogger så snart jeg har vært hos frisøren. Det er vel ikke bare fordi jeg har et såpass anspent forhold til frisører, men fordi man får anledning til å tenke så mange bloggete små tanker der man ligger og får håret trippelsjamponert, eller når man må sitte framoverbøyd i lengre tid med fjeset fullt av hår.

Jeg samler litt på frisører, og vil absolutt ikke ha en fast. Denne gangen fikk jeg en frisør som var litt sånn som jeg kanskje ville vært om jeg (gud forby!) hadde vært frisør (minus noen piercinger, tatoveringer og den svarte capsen). Jeg sa hvordan jeg ville ha det (i presise og forholdsvis frisørtekniske ordelag), hun nikket og gikk i gang. Lynkjapt, kompetent og litt hardhendt, og uten et ord. «Jasså, her blir det ikke noe smalltalk,» så hun ut til å tenke. «Da blir det min plan.» Fin ble jeg også, og jeg var svært fornøyd med å ha unnsluppet den kurrende blondinen fra sist, selv om jeg var litt redd for ørene mine innimellom.

Men jeg lurer vel ingen. Om jeg hadde vært frisør, ville jeg antagelig tutet kundene ørene fulle med en ustoppelig strøm av frisørteoretisk nerdeprat og tørre frisørfaglige morsomheter. Og lugget.

Hvorfor?!

Hvorfor pakker Grilstad fårepølse i pakninger med italiensk dekor og kaller den pepperoni? Hæ? Hæ?

Nå har jeg tippet over

Nå har jeg blitt gammel og sur og begynt å forarges språklig over ungdommen nu til dags. I hvert fall overhørte jeg følgende samtale mellom to handelsgymjenter på bussen i morges – og grøsset.

– Fy, det var én lang busstur!
– Ja, det går jo ikke an å komme til skolen før det begynner. Det er for mye å be om.
– Jeg vet!

Jeg ser for meg en lang karriere med hoderysting over Engelsken Som Spiser Seg Inn På Norskens Territorium Og Forderver Den Innenfra.*

*Det kan til og med se ut som om den allerede har tatt en jafs av mine ellers så strenge prinsipper for bruk av store forbokstaver.

2 + 2 = 5. Minst!

Jeg er ikke opptatt av interiør. Ikke sånn å forstå at jeg ikke vet hva jeg synes er fint, og ikke minst hva jeg ikke synes er fint, men interiørblader, distinksjonen mellom caffè latte og lys toscana samt sofaputer fargekoordinert etter årstid har aldri fenget meg nevneverdig. Oppussing er et unødvendig onde, jeg foretrekker heller å kjøpe leiligheter som nylig er malt i farger jeg tror jeg kan leve med den nærmeste tiårsperioden. Av forrige eier, vel å merke.

En annen ting jeg misliker, er automatisk stavekontroll. Nærmest patologisk rettskrivningbevisst som jeg er, er Words røde krøllstreker og rettelsesforslag mer enn jeg kan bære, så det første jeg gjør når jeg tar en ny maskin i bruk, er å gå gjennom alle krinkler og kroker i menyene og slå av absolutt alt som heter noe med auto-.

I går ante det meg plutselig at det kunne være en dypere sammenheng mellom disse to fenomenene. I den aller siste prosjektinnspurten i går ettermiddag satte jeg meg på et punkt ned på en av PC-stuene på Sophus Bugge, og rablet lynkjapt ned et følgebrev til prosjektpapirberget. Det var ikke en setting som innbød til å rote rundt i menyer og slå av ting som het auto-thingummybob*, så jeg bet tennene sammen og holdt ut med krøllstrekene. Det var først da jeg kom til signaturen at jeg fattet mistanke om en uhellig allianse. Hanne M.E., doctor artium, skrev jeg. Og nesten – men bare nesten! – umerkelig rettet Word dette til doctor atrium.

* For en utfyllende utgreiing om dingser, saker, contraptions, thingmabobs og annet, se her.

Dødssynd

I dag sto jeg på et kopirom på UB og spiste sjokolade mens jeg kopierte fra en eldgammel og sikkert vanskelig erstattelig, om enn ikke særlig minneverdig bok. Ungdommen nu til dags!

Skippern

Finnes det noen annen metode enn skippertaksmetoden? Nei, det gjør visst ikke det. Jeg får sørge for noen spinatmiddager denne uka, og så gleder jeg meg intenst til 16. januar (og angrer som en hund på alle de late sofakveldene i november). Ja, ja.

På kino i 2008

• 29. september: Once. Åh! Nesten bare musikk, blikk og følelse. Jeg gråt som bare det på slutten.
  
• 28. september: Knøttekino 2. Dette høres jo riktig ille ut, men det var to latviske dokkefilmer! Svært underfundige og masse bonuspoeng til mor og far. Og den svenske kaninanimasjonsfilmen var riktig nydelig, selv om mannen tvilte på den kvinnelige hovedkaninen à la Idioten.
  
• 4. august: Blade Runner. Final Cut. Det var jammen vel verdt å se den nyklippede versjonen på kino. Inntrengende spørsmål om liv og død og virkelighet i en mørk, våt og skakkjørt framtid, der alle med vettet i behold allerede har forlatt åstedet.
  
• 31. juli: Sex and the City. Fluffy og ekstremt forutsigbart, men morsomt nok. Her var i hvert fall produktplasseringen en organisk del av plottet.
  
• 20. april: Juno om igjen. I London.
  
• 18. mars: Sweeney Todd. Sondheims musikk og kullsvarte tekster kom nydelig til sin rett i skummel, operatragisk, veldig morsom og engasjerende filmatisering i blodrødt på grått og snusbrunt. Bare én virkelig irriterende sanger, og da må man vel si seg fornøyd?
  
• 21. februar: There Will Be Blood. Intenst om onkel Skrue totalt blottet for nusselige Disney-fjær. Kommunisere? Prioritere følelser framfor ambisjoner? Hæ?
  
• 19. februar: Charlie Wilson’s War. Til dels hysterisk morsom dialog, men den moralske patosen var litt tung å svelge.
  
• 14. februar: Juno. Utrolig sjarmerende film i all sin enkelhet. 100 plusspoeng for Paulie som klarte å være lammende tafatt på en forbløffende tiltalende måte.
  
• 23. januar: Atonement. Alt var nydelig spilt og flott lagd, men hvorfor grep ikke filmen meg mer? Men etterpå har jeg tenkt og tenkt på den. Og lest boka. Og tilgitt filmen.
  
• 1. januar: Kikis budservice. Barnekinoteknisk sett var det nok en genistrek å la ungene se filmen på dvd med japansk lydspor x antall ganger før de altså fikk se den på kino med norsk dubbing. De satt stort sett som tente lys, og praktisk talt alle utbrudd var entusiastiske tilrop til handlingen. Filmen er fin, og man kan ikke annet enn elske katten Jiji, men den kommer nå ikke opp mot Totoro, da.