En ny mann?

Mannen har fått jobb på Norsk ordbok, og har følgelig fått nynorsk (1938-normalen!) som arbeidsspråk. Samvittighetsfull (og mer enn litt nerdete) som han er, har han lagt bokmålet helt på hylla i all slags skriftlig kommunikasjon, og skriver utelukkende konservativ nynorsk. Effekten er ganske merkelig; det er som å være gift med en om ikke helt, så i hvert fall litt annen. Under anfall av skrivesperre får man f.eks. medfølende chattemeldinger som synes å være fra en litt gammelmodig, men vennligsinnet vestlending, av typen «Ja ja, sånn plar det jo å vere. Du får ta deg ein tur i det fine veret og prøve att etterpå.»

Av og til lurer man dog på om forandringen kan stikke dypere. Vi ble i hvert fall begge temmelig sjokkert da den mangeårige og ihuga venstremannen tok Aftenpostens valgomat-test, og kom ut med Ap og KrF på førsteplass. KrF!

Framsynt nostalgi

Jeg sitter her og venter på temaet for prøveforelesningen min. Det kribler alvorlig i magen. Men nok en gang kjenner jeg på den gale masochisten i meg, det er jo en god og ganske nostalgisk følelse, nemlig den velkjente og hat-elskede eksamensfølelsen. Alt er klart, og der står man topptrent ved startstreken med sug i magen. Det er lenge siden sist!

Ja, og så vil jeg gjerne benytte anledningen til å si at hvis jeg var komiteen, ville jeg bedt meg om å diskutere forholdet mellom kognitiv grammatikk og de ulike retningene av konstruksjonsgrammatikk. Så får vi se hvor framsynt jeg er.

Return of the Zombie Cat

– Mamma, nå kommer det en søt liten katt! (Tynn pipestemme:) Mjau, mjau, jeg ej så liten og søt, miaaaauuu! (Vanlig stemme:) Og nå kommer den DØDE katten! (Mørk, skummel brølestemme:) MJAU, MJAU, NÅ KOMMER JEG OG TAAAAR DEG!

Så mye Pratchett som jeg har lest i det siste, tok jeg straks referansen. En zombiekatt, altså. Men hvor i alle dager har fireåringen det fra? (Bør jeg begynne å følge med på morgen-barne-tv i helgene?)

Status quo

Jeg kjørte buss i ettermiddag, og fant til min store forbløffelse ut at Ønskekonserten eksisterer fremdeles. Og ikke bare eksisterer, den er akkurat som den var for 20 år siden. Tante Helga sender gudbarnet sitt de hjerteligste gratulasjoner, og ønsker seg en kvikk korversjon av "Vi vandrer med freidig mot".

Hvordan er det mulig? Og hvor lenge kan det vare?

Avbefaling og anbefaling

Avbefalingen først. Vi har vært på Folkemuseet i dag, og tok ikke med niste. Men det bør man nok gjøre om man ikke er så begeistret for kald, gjørmeaktig kaffe, kalde, døgngamle vafler og plastpakkede baguetter fra i forgårs (gjemt på lageret, ikke utstilt!) samt apatisk og snegleaktig betjening hvis hyppigste replikker var "Jeg vet ikke?" og "Vi har kanskje på lageret?". Jeg trodde jeg hadde sett det meste av grusomme captive audience-spisesteder, men dette tok jammen kaka.

– Hei, er det noen brett igjen?
– Vet ikke. De er vel litt overalt. Det er jo ingen som gidder å rydde etter seg her.

Så anbefalingen: Dra til Kraków og sett deg på den fantastiske sjokoladebutikken Wedels nydelige utekafé på hovedtorget. Hva du skal bestille? Det er ikke lett, for de har side opp og side ned med sjokoladedrikker og kaffedrikker, sjokoladeiskomposisjoner og andre iskomposisjoner, sjokoladedesserter og andre desserter, sjokoladekaker og andre kaker. Og selvsagt konfekt i løs vekt fra disken! Kanskje Wedels trippelsjokolademousse, hvit, lys og mørk lagvis i lekker, firkantet glasskål? Kanskje sibirsk sjokolademelk med en kule bringebærsorbet i? Hvis det er vinter, kan du jo sitte i det røde fløyelsmøblementet innendørs og prøve en av de femten variantene av varm sjokolade? Men da får du jo ikke sittet ute og kikket på nokså uautoriserte akrobater, sigøynermusikere, Bach-skrev-det-for-orgel-men-hvorfor-ikke-fire-trekkspill-gjengen, svalene på himmelen, trompeteren oppe i kirketårnet hver time, og i det hele tatt kreti og pleti som har funnet veien til hjertet av den beste av alle sentraleuropeiske byer.

Sovekupeens apologet

Det er vanskelig å skrive om sovekupeer uten å tenke på Mykle og Lasso rundt fru Luna. «Han skal føle det som om han skumpende fraktes i en trang kiste, med lokket på.» Men jeg er glad i nattog, særlig gamle nattog i tidligere østblokkland. Vi tok nylig nattoget fra Kraków til Praha, og jeg ble litt overrumplet over hvor romantisk og eventyrlig jeg fortsatt synes det er.

Jeg liker lukten av kullfyring. Jeg er svak for advarsler mot å lene seg ut av togvinduet på polsk, tsjekkisk og russisk. Tynnvasket statlig jernbanesengetøy. Det pleier å være forbausende gode puter, og på dette toget var det til og med en snedig liten madrasskile i hodeenden, så hodet skulle komme godt opp. Togets vekslende «garong-garong»-rytmer, den behagelige vuggingen. Denne gangen hadde vi tomannskupé – uhørt luksus! – men egentlig liker jeg den lille spenningen i magen når du venter på å finne ut hvem som er kupékameratene dine denne gangen. Grensepasseringene har også et element av eventyr ved seg, hvem vet hva for en skummel grensevakt som kan komme til å stemple passet ditt. (Denne var visst fornøyd med å konstatere at vi hadde pass – nesten litt skuffende.) Og halvslumrende nattesøvn avbrutt av plutselige lysglimt fra steder vi bare kjører gjennom. Stasjoner hvor mystiske, halvforståtte budskap blir ropt opp over høyttaleranlegget.

Jeg liker til og med toalettene, hvor man tråkker på en pedal, og kan titte ned på skinnene under gjennom luka i bunnen av doskåla. Det sørger da i hvert fall for skikkelig ventilasjon. Garong-garong. Garong-garong. Så går man tilbake og kikker på skrå på en eldre tsjekkisk dame som sitter på ett av de korridorklappsetene som Mykle hatet så inderlig. Hun er reisekledt og høytidelig, med kofferten sin ved siden av seg, og er ganske riktig linjalrak i ryggen. «Du kan bare sitte rett opp og ned, som til avstraffelse, og en vannrettgående list skjærer deg i ryggen.» Klokka er omkring fire om natta. Jeg lurer på om hun skal sitte sånn hele resten av veien til Praha – tre timer.

Frk. Snusfornuft

«Mamma, du skal alltid bare tulle! Når jeg blir voksen, skal det ikke bli noe tull. Og så skal jeg rydde når det trengs.»