tirsdag 8. oktober 2013
Bare et spill (Orson Scott Card: Ender's Game)
Ender's Game er en bok man ikke glemmer. Det som sitter igjen er først og fremst det overbevisende og livaktige portrettet av det klarøyde seksårige strategiske geniet Ender, og de fryktelige, kyniske valgene de voksne tar for å få ham til å bli den perfekte, men umulige kommandanten: empatisk nok til å forstå motpartens strategi, men hensynsløs nok til å knuse dem. Men jeg vet ikke om jeg er så begeistret for den mytisk-religiøse avslutningen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Det er alltid greit å late som man ikke får det med seg når Orson Scott Card begynner å bli mytisk og religiøs, ja.
Det er mange år siden jeg leste Ender's Game sist, men det er en ikke så verst tydelig parallell til Harry Potter der, er det ikke?
Interessant poeng, det hadde jeg ikke tenkt over, men du har jo rett i det. Bare at de voksnes valg er mye mindre sukret enn i Harry Potter, og at det Ender skal gjøre er mye mer brutalt mot andre enn ham selv. Selv om de voksne i Ender's Game også skildres med en god dose sympati og forståelse. (Det liker jeg.)
Ellers syntes jeg egentlig skildringen av alle tre Wiggins-barna var strålende. «I’ve got a pretty good idea what children are, and we’re not children.»
Legg inn en kommentar