Jeg er ikke opptatt av interiør. Ikke sånn å forstå at jeg ikke vet hva jeg synes er fint, og ikke minst hva jeg ikke synes er fint, men interiørblader, distinksjonen mellom caffè latte og lys toscana samt sofaputer fargekoordinert etter årstid har aldri fenget meg nevneverdig. Oppussing er et unødvendig onde, jeg foretrekker heller å kjøpe leiligheter som nylig er malt i farger jeg tror jeg kan leve med den nærmeste tiårsperioden. Av forrige eier, vel å merke.
En annen ting jeg misliker, er automatisk stavekontroll. Nærmest patologisk rettskrivningbevisst som jeg er, er Words røde krøllstreker og rettelsesforslag mer enn jeg kan bære, så det første jeg gjør når jeg tar en ny maskin i bruk, er å gå gjennom alle krinkler og kroker i menyene og slå av absolutt alt som heter noe med auto-.
I går ante det meg plutselig at det kunne være en dypere sammenheng mellom disse to fenomenene. I den aller siste prosjektinnspurten i går ettermiddag satte jeg meg på et punkt ned på en av PC-stuene på Sophus Bugge, og rablet lynkjapt ned et følgebrev til prosjektpapirberget. Det var ikke en setting som innbød til å rote rundt i menyer og slå av ting som het auto-thingummybob*, så jeg bet tennene sammen og holdt ut med krøllstrekene. Det var først da jeg kom til signaturen at jeg fattet mistanke om en uhellig allianse. Hanne M.E., doctor artium, skrev jeg. Og nesten – men bare nesten! – umerkelig rettet Word dette til doctor atrium.
* For en utfyllende utgreiing om dingser, saker, contraptions, thingmabobs og annet, se her.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Neimen, der fant jeg bloggen din også, gitt. Og for et fantastisk oppsett du har valgt! :glis: Doctor atrium høres jo om ikke annet temmelig nyskapende ut.
Ja, tenk, her er jeg! Doctor atrium ville sikkert vært en fin tittel om jeg hadde søkt om et arkitektstipend, men det gjorde jeg nå engang ikke.
Legg inn en kommentar