Reisemasochistene

Noen bestiller en chartertur, og ferdig med det. Turen er kanskje til og med til Kroatia.

Andre har mer kompliserte liv. De diskuterer først i en måneds tid Hellas’ og Kroatias respektive meritter. De ser på hundrevis av leiligheter på x antall øyer i begge land. De bestemmer seg for Kroatia, nei Hellas, nei Kroatia, nei Hellas. Nei, ærlig talt, vi har vært i Hellas tre ganger på rad nå, de kan ha så perfekte sandstrender de vil, nå drar vi til Kroatia. Det er februar.

De begynner å studere kroatiske øyer. De er litt besatt av øyer og ferjer. De forkaster alle steder med for store hoteller. De studerer inngående forskjellige beskrivelser av Kroatias ikke-så-store utvalg av barnevennlige, men ikke altfor overfylte sandstrender. De kommer fram til øyene Mljet og Vis (etter å ha forkastet tre-fire reiseruter som involverer Hvar og Korčula og Elafiti-øyene). De bruker nesten alle kveldene i mars på dette. Det er ikke videre enkelt å komme seg fra Mljet til Vis og vice versa, men med en sinnrik kombinasjon av ferjer, buss og en overnatting i Dubrovnik, skal det la seg gjøre. De bestiller fly til Dubrovnik og fra Split, og en leilighet i en uke på Mljet. Spesielt billig blir det ikke.

De studerer kart over den ørlille landsbyen Milna på Vis i minste detalj, og finner ut at det nok er mulig å bestille bosted med veldig uheldig beliggenhet. (Se opp for Ženka!) De ligger i langvarig korrespondanse med flere utleiere av varierende seriøsitet. De finner en leilighet som nok vil passe (den er dog ennå ikke ferdigbygd!). Det blir slett ikke billig. Mye av påsken går med til dette.

De finner ut at ferjerutene til Mljet er forandret, så båten de tenker å ta dit fra Dubrovnik første kveld, ikke går lenger. De går rundt med nyver i panna og grubler over bussforbindelsene mellom Dubrovnik og Pelješac-halvøya, og ferjeforbindelsen videre til Mljet. Nå når det er blitt mai, diskuterer de fremdeles plan B, C og D.

Reisemasochistene har et hardt liv. Men de ville ikke hatt det annerledes.