onsdag 20. juni 2018

A Betan (Lois McMaster Bujold: Barrayar)

Welcome, my son, to Barrayar, the abode of cannibals; this place didn’t even wait the usual eighteen or twenty years to eat you. Ravenous planet.
Når man har fått hektet femtenåringen sin på Vorkosigan-serien, må det da være lov å gjenlese Barrayar for, eh, tredje gang på, eh, kort tid. Jeg er begeistret over å se at jeg sammenlignet den med Busman's Honeymoon første gang jeg leste den, for da visste jeg jo ikke hvor mye Sayers-homage som var i vente. Og jeg simpelthen elsker Cordelia.

Utmark (Lois McMaster Bujold: The Flowers of Vashnoi)

Is it still a victory if you don’t get the credit?
Og tenk, så kom det enda en liten bit av Vorkosigan-sagaen. Denne gangen fra Ekaterins perspektiv, og jeg tror fortsatt det må være mer å si om henne og Miles. Det er en fin liten sak, og jeg liker at den foregår på Barrayar.

Nothing can save you (Connie Willis: Passage)

And he had called her an island of sanity.
En lang stund ser dette ut omtrent som Connie Willis’ vanlige forskerbøker – Bellwether eller Crosstalk, med en plaget forskerhelt som stresser rundt i sannhetens tjeneste, stadig hindret av byråkrati, sjarlataner og idioter. Men det viser seg at den er mye mer enn det, og det blir veldig lett å tilgi at den er altfor lang og altfor heseblesende, når den også klarer å være så intelligent og usentimentalt rørende om døden, intet mindre.

My thing (Fiona Mozley: Elmet)

It were my problem to deal with. 
Dyster liten familiesaga om ordknappe folk som absolutt ikke kan be om hjelp til noe, som forsøker å rømme til landlig idyll, men uvegerlig ramler ut i tragedie. (I rettferdighetens navn lever de i veldig vanskelige kår – jeg får deterministiske Amalie Skram-vibber). Jeg falt ikke for den – den er jo velskrevet, men hva var nå egentlig poenget?

The glory and the guilt (Marge Piercy: He, She and It)

My life is sweet to me.
Er det greit å skape et bevisst og intelligent vesen og så underkaste det din vilje? Marge Piercy sier nei, om det nå er en golem i Praha-ghettoen eller en kyborg i en dystopisk framtid. Jeg syntes golem-delen var best med god margin – framtidsdystopien var unødvendig misandrisk, et scenario hvor man tydeligvis bare kan få fatt i en bra mann om man bygger ham selv (og selvsagt sniker programmeringen ut av den dumme ingeniørmannens hender). Men diskusjonen om hva det betyr å være menneske, og hvem man kan sies å elske, er fin.

lørdag 14. april 2018

Obsessions (Ernest Cline: Ready Player One)

You’d be amazed how much research you can get done when you have no life whatsoever.
Siden filmen var så drastisk forandret (ikke i ånden, bare i detaljene, syntes jeg), måtte det gjenlesing til. Den tålte det bare sånn middels – det syntes enda bedre denne gangen hvor lite velskrevet den er, men entusiasmen er fortsatt sjarmerende, og det var til og med litt spennende fremdeles. En av tingene som filmen skjønnmaler, er perioden Wade tilbringer blek, hårløs og forskanset i en bitteliten mørklagt leilighet, i skjærende kontrast til det glamorøse livet som kjendis-Parzival i OASIS. Det ville blitt en langt grimmere film om de hadde tatt med det, selvfølgelig, men det er en av yndlingspassasjene mine.

søndag 8. april 2018

Irreplaceable (Connie Willis: Doomsday Book)

She could never in a hundred years, in seven hundred and thirty-four years, have imagined Agnes, with her puppy and her naughty tantrums, and her infected knee.
Dette er helt sikkert Connie Willis’ mesterverk, for her, på en helt annen måte enn i de andre Oxford-tidsreisebøkene, tjener fortidsdestinasjonen som en resonanskasse for nåtida. 1348 er mye fjernere enn skarve andre verdenskrig, men det (og at situasjonen tross alt er mye grimmere på individplan) tjener til å koke boka ned til det som er helt allmennmenneskelig. Søskensjalusi. Skrubbsår. Maktkamp. Dødsangst. Instinktiv hjelp til folk i nød.

Dessuten er det en bok skrevet spesielt til glede for oss historiske lingvister. Ikke bare reiser Kivrin med middelengelsk språkimplantat, men det viser seg at språkhistorikerne («At last we have the chance to observe the loss of adjectival inflection and the shift to the nominative singular at first-hand.») har tatt helt feil både om uttale og morfologi.