Alderen tynger

La meg først starte med et aldri så lite russiskkurs, for dem som måtte trenge det. Russerne roper aldri «Du!» etter ukjente mennesker, de må ha et tiltaleord. For meg er de to aktuelle «Devusjka!» (devusjka betyr jente) og «Zjensjtsjina!» (kvinne, dame). Fram til nå har jeg alltid befunnet meg trygt i devusjka-kategorien. Og det er bra, for det er et hav av forskjell. «Devusjka!» er nemlig en smekker og gaselleaktig type, med høye kinnbein og vakre slaviske øyne. «Zjensjtsjina!», derimot, har gjerne ildrød krampepermanent, sekkeformet leopardmønstret bluse og kort, garderobeformet kropp (for å stjele fra nylig utleste Zusak). Man vil ikke være «Zjensjtsjina!». Jeg tør aldri kalle noen det, med mindre de er åpenbare pensjonister. Gjerne med stokk. Jeg har lenge lurt på når man egentlig bikker over.

Nå i helga i Kiev fikk jeg muligens svaret på det. Vi var på vei til flybussen ved togstasjonen, og jeg var dum nok til å vise interesse for hva en konkurrerende minibussjåfør kunne ha å tilby. Da jeg skjønte at han ikke hadde noe med den offisielle bussen å gjøre, og dessuten prøvde å forlange dobbel pris, gikk jeg raskt videre. Mannen ble sur og ropte etter meg: «Zjensjtsjina! Hva driver du med, skal du til flyplassen eller ikke?!»

«Zjensjtsjina!» Sjokk og vantro.

Jeg iler til og presiserer at han var sur på meg. Og jeg kan legge til at andre tiltalte meg som «Devusjka!» flere ganger. Dessuten ble jeg spurt om jeg skulle ha studentbillett på intet mindre enn tre museer (jeg ignorerer husbondens analyse, som går ut på at de syntes de ordinære billettene var så skammelig dyre at de ville tilby oss en utvei). For tenk.

Men likevel. Jeg har nok bikket over. «Zjensjtsjina!»

Vår mann

Selv i en Terry Pratchett-bok man ikke liker så veldig godt, som The Last Continent, er det ikke til å unngå at man bryter ut i gapskratt når man kommer til passasjer (og fotnoter, fotnoter!) som denne:

The ability to ask questions like “Where am I and who is the ‘I’ that is asking?” is one of the things that distinguishes mankind from, say, cuttlefish.*

* Although of course it’s not the most obvious thing and there are, in fact, some beguiling similarities, particularly the tendency to try to hide behind a big cloud of ink in difficult situations.

Påskegult

I kategorien som ikke heter «Været». Deilig dag.

Østens sjarm

Jeg har vært i Łódź, og der tok jeg dette ene bildet. Mange vil kanskje trekke den slutningen at jeg ikke likte byen noe særlig, men det stemmer ikke i det hele tatt. Det er en riktig fin by, ingen klassisk skjønnhet, akkurat, men en livlig by med mye bra for seg. Man kunne tatt masse fine bilder, f.eks. av sovjetiske betongmodulboligblokker malt knallrøde med en stor hvit pil på. Eller av forsytiaen som blomstret på den ruskete togstasjonen, for det var nesten sommer i Polen.

Men det ble altså bilde av en seng på universitetets konferansesenterhotell. Klassisk østblokkakademikerinnkvartering. Jeg må nemlig innrømme at jeg blir øm om hjertet av obsjtsjezjitie-looken, den som får deg til å lure på om student- og akademikerinnkvartering fra Vladivostok til vestre Tsjekkia er masseprodusert på én stor fabrikk i Omsk eller noe. Inkludert de mørkebrune finersengene og sengeteppene i gusjetoner. Jeg liker de mørkegrå betongrønnene som står innimellom flotte nybygg i glass og stål og lekkert renoverte 1800-tallsgårder. Jeg blir blid når jeg ser et ruvende hotell av Inturist-typen. Og ikke minst liker jeg togstasjonene, møkkete og kaotiske, med småkiosker med de underligste utvalg og lange køer som kanskje fører fram til riktig billettluke. Om de ikke må ta teknisk pause.

Det er kanskje slemt å håpe at disse tingene vil bli værende en stund til, men jeg gjør det likevel.