A natural language corpus! (Robin Sloan: Mr. Penumbra’s 24-Hour Bookstore)

Etter å ha lest Ondaatje er det jo svært tydelig at Mr. Penumbra ikke just er noe mesterverk – Sloan er ingen stilist, og personene er temmelig flate. Men man må jo likevel bli sjarmert av en bok som ikke bare inneholder en halv sides kjærlighetserklæring til Ruby (mitt programmeringsspråk!), men som har et plott hvor ikke bare gamle bøker, men også typografi, OCR og elektroniske tekstkorpora er helt essensielle. Dessuten viser (røver)historien seg å være en god del fiksere enn man skulle trodd.

Når man først skal bli ledd av

… kan det jo like gjerne være Pratchett som gjør det (The Truth, s. 38):

‘Hold on, hold on,’ said the Bursar. ‘Yes, indeed, figuratively a word is made up of individual letters but they have only a,’ he waved his long fingers gracefully, ‘theoretical existence, if I may put it that way. They are, as it were, words partis in potentia, and it is, I am afraid, unsophisticated in the extreme to imagine that they have any real existence unis et separato. Indeed, the very concept of letters having their own physical existence is, philosophically, extremely worrying. Indeed, it would be like noses and fingers running around the world all by themselves–’

That’s three ‘indeeds’, thought William, who noticed things like that. Three indeeds used by a person in one brief speech generally meant an internal spring was about to break.

Synes tydelig å huske at jeg har hevdet noe som ligner mistenkelig på dette for kun kort tid siden.

Matteus igjen, nå for fireåringer

Jesus: En av dere skal forråde meg.
Judas: Det er vel ikke meg?
Jesus: Den som sier det er det! (Matt. 26, 24)

Beklager all bespottelsen. Jeg får kompensere med at Getsemane-fortellingen er noe av det fineste jeg vet, særlig på kirkeslavisk: «Ѡ҃че мои аште възможьно естъ да мимо идетъ отъ мене чаша си!» La denne kalk gå meg forbi! Jeg tror særlig det er resonansen fra Pasternak som gjør det for meg, nesten bare kirkeslaviske ord, men enkelt og vakkert innmontert i metrumet:

Если только можно, Авва Отче,
чашу эту мимо пронеси!

Boris Pasternak, «Gamlet», Doktor Zjivago

Skjera?

(Ja, jeg vet at noen allerede har oversatt Markus og Johannes til sms-språk, men allikevel.) Når man altså ved en inkurie er blitt bibelforsker og analyserer seg gjennom evangeliene setning for setning, da føler man stilforskjellene i teksten på kroppen. I det siste har det vært Matteus, og jeg har skvist meg gjennom kapittel på kapittel med Bergpreken, lignelser og visjoner om de siste tider. Og plutselig kommer man seg ut på den andre siden og kan kose seg med påskehistorien. Som brått fortoner seg omtrent sånn:

Og da lizzom, han derre Judas, ass! Med en gjeng med sverd og sånn! Og Judas bare «Halla!», og koz lizzom. Og Jesus bare: «Skjera, Judas? Koz? Særlig!» (Matt. 26, 47–50)

Deilig.

Oh, one of those!

«The reader I had in mind was always a reader unable to resist giggling and snorting with suppressed mirth, being frowned at in the library journals area perhaps, or reading passages aloud to people who happened to be next to them on a bus and couldn't get away. »

Geoffrey Pullum, The Great Eskimo Vocabulary Hoax

(Jeg lo til og med overgivent da jeg oppdaget at jeg er en av the Fuzzies.)

Ting som ikke står i Travel with Children

Når du kjører en spektakulær fjellvei på Sardinia i skumringen og ser nesten-fullmånen komme opp over en vill og forreven rygg, da vet du at «Maur i rumpa» vil være soundtracket til dette uforglemmelige synet resten av ditt liv.

Når den nysgjerrige og viljesterke fireåringen din har hørt «Maur i rumpa» over 20 ganger på tre dager, vil hun prøve å putte maur i rumpa si. Og lykkes. Og fryde seg over å drukne den stakkars rumpemauren i Middelhavet. Og selvsagt gjenta bedriften. Og til slutt vil hun finne ut på den harde måten at noen maur biter.

Fremmed mat er Skummelt™. Voksne har rett og slett ikke fantasi til å forstå hvor underlig og frastøtende fremmed loff, pasta uten saus, jordbæryoghurt og ultrapasteurisert melk kan være. Egg, pommes frites og is er derimot godt jorda rundt. Det kan tilføyes at om man lar små barn leve en hel dag på is, brus og croissanter, vil de til slutt finne ut at de allikevel liker italiensk pizza og spise opp mammas middag.

Ferien er en god arena for å kreve selvbestemmelse, mener seksåringen. All tilstandsendring er utrolig teit. Det er helt uaktuelt å gå på stranda. Det er også helt uaktuelt å komme opp igjen av vannet igjen når man først er blitt jagd uti.

Feriens absolutte høydepunkt er en katt som systematisk sover morgenluren sin i solsenga vår. De ondskapsfulle foreldrene nekter nussepusen å spise av frokosten vår, selv om den ber aldri så tynt. Den fornuftige delen av familien beklager dette på det sterkeste og forklarer pusen i en pedagogisk-medlidende tone at voksne bare er så kjipe. Katten er hovedtema for samtlige postkort som blir sendt.

Seksåringen leser italiensk så det koster på juicekartongene og lærer seg å bøye italienske adjektiver i kjønn og tall.

Sardiske veier er svingete. Når katastrofen inntreffer og storesøster kaster opp over hele seg, blir den kultiverte utflukten til et arkeologisk utgravningssted raskt forvandlet til en vill jakt etter nye klær. Vi kommer oss til ruinene ved Nora til slutt, men det er ingen tvil om at det var langt mer spennende å kjøpe t-skjorte og rosa shorts på Majorca supermercato. Som man så dekker med sjokoladeis ved første anledning.

Alderen tynger

La meg først starte med et aldri så lite russiskkurs, for dem som måtte trenge det. Russerne roper aldri «Du!» etter ukjente mennesker, de må ha et tiltaleord. For meg er de to aktuelle «Devusjka!» (devusjka betyr jente) og «Zjensjtsjina!» (kvinne, dame). Fram til nå har jeg alltid befunnet meg trygt i devusjka-kategorien. Og det er bra, for det er et hav av forskjell. «Devusjka!» er nemlig en smekker og gaselleaktig type, med høye kinnbein og vakre slaviske øyne. «Zjensjtsjina!», derimot, har gjerne ildrød krampepermanent, sekkeformet leopardmønstret bluse og kort, garderobeformet kropp (for å stjele fra nylig utleste Zusak). Man vil ikke være «Zjensjtsjina!». Jeg tør aldri kalle noen det, med mindre de er åpenbare pensjonister. Gjerne med stokk. Jeg har lenge lurt på når man egentlig bikker over.

Nå i helga i Kiev fikk jeg muligens svaret på det. Vi var på vei til flybussen ved togstasjonen, og jeg var dum nok til å vise interesse for hva en konkurrerende minibussjåfør kunne ha å tilby. Da jeg skjønte at han ikke hadde noe med den offisielle bussen å gjøre, og dessuten prøvde å forlange dobbel pris, gikk jeg raskt videre. Mannen ble sur og ropte etter meg: «Zjensjtsjina! Hva driver du med, skal du til flyplassen eller ikke?!»

«Zjensjtsjina!» Sjokk og vantro.

Jeg iler til og presiserer at han var sur på meg. Og jeg kan legge til at andre tiltalte meg som «Devusjka!» flere ganger. Dessuten ble jeg spurt om jeg skulle ha studentbillett på intet mindre enn tre museer (jeg ignorerer husbondens analyse, som går ut på at de syntes de ordinære billettene var så skammelig dyre at de ville tilby oss en utvei). For tenk.

Men likevel. Jeg har nok bikket over. «Zjensjtsjina!»

Eksistensiell

– Mamma, eksisterer alle?

Spørsmål femåringen sikkert angrer på å ha stilt

– Mamma, hva betyr het, som i kjærligHET?

Moahahahahaha!

A rose by any other name would smell as sweet

Ja, sikkert. Men hva slags klientell venter man seg egentlig til buler som heter «Hände hoch!», «Hjemmebrennere» og ikke minst «Full soldat»? (Alle nylig observert i kulturbyen St. Petersburg.)

Hits for Kids

Hanen stend på stabburshella, bonden gjeve honom konn.
Rakkin skvakkar i bergje nord og hjuringen blæs i honn.

Dette er ukas fulltreffer i heimen. Egentlig skriver jeg bare om det for å informere om at min mann ordboksredaktøren nå har oppklart det ugjennomtrengelige «rakkin skvakkar» for meg. Tenk at jeg har kunnet sangen i 20 år uten å vite at det faktisk er reven som gneldrer nord i berget. Jeg har allerede sørget for at mine barn ikke skal bli traumatisert på samme måte. Dagens gode gjerning.

Ekstrem ekstensjon

For snart-treåringen er -mor et helt generelt diminutivsuffiks. I går produserte hun uten å nøle

Runa-mor
Åsne-mor
mammamor
pappamor

og sist, men på ingen måte minst

bestefarmor!

Den siste var altså dannet av bestefar. Lingvistforeldrene var fra seg av flirfull begeistring.

Ord i tida

Ord forklart for fireogethalvtåringen i kveld:

1. Frelsar. (Sang «Det hev ei rosa sprunge» ved sengekanten. «Mamma, det er en slags hjelper, ikke sant?» Eh, jo. I kortversjon.)

2. Forræder. («Mamma, hvis du hadde sagt at du skulle hjelpe meg med å lære å sykle, og hvis du sa at du skulle gå og hente mammakatten, men i virkeligheten hentet du en SAG og SAGDE sykkelen i to biter, DA hadde du lurt meg, og DA var vel du en forræder, mamma?»)

Fortsettelse følger utvilsomt.

Nå har jeg tippet over

Nå har jeg blitt gammel og sur og begynt å forarges språklig over ungdommen nu til dags. I hvert fall overhørte jeg følgende samtale mellom to handelsgymjenter på bussen i morges – og grøsset.

– Fy, det var én lang busstur!
– Ja, det går jo ikke an å komme til skolen før det begynner. Det er for mye å be om.
– Jeg vet!

Jeg ser for meg en lang karriere med hoderysting over Engelsken Som Spiser Seg Inn På Norskens Territorium Og Forderver Den Innenfra.*

*Det kan til og med se ut som om den allerede har tatt en jafs av mine ellers så strenge prinsipper for bruk av store forbokstaver.

2 + 2 = 5. Minst!

Jeg er ikke opptatt av interiør. Ikke sånn å forstå at jeg ikke vet hva jeg synes er fint, og ikke minst hva jeg ikke synes er fint, men interiørblader, distinksjonen mellom caffè latte og lys toscana samt sofaputer fargekoordinert etter årstid har aldri fenget meg nevneverdig. Oppussing er et unødvendig onde, jeg foretrekker heller å kjøpe leiligheter som nylig er malt i farger jeg tror jeg kan leve med den nærmeste tiårsperioden. Av forrige eier, vel å merke.

En annen ting jeg misliker, er automatisk stavekontroll. Nærmest patologisk rettskrivningbevisst som jeg er, er Words røde krøllstreker og rettelsesforslag mer enn jeg kan bære, så det første jeg gjør når jeg tar en ny maskin i bruk, er å gå gjennom alle krinkler og kroker i menyene og slå av absolutt alt som heter noe med auto-.

I går ante det meg plutselig at det kunne være en dypere sammenheng mellom disse to fenomenene. I den aller siste prosjektinnspurten i går ettermiddag satte jeg meg på et punkt ned på en av PC-stuene på Sophus Bugge, og rablet lynkjapt ned et følgebrev til prosjektpapirberget. Det var ikke en setting som innbød til å rote rundt i menyer og slå av ting som het auto-thingummybob*, så jeg bet tennene sammen og holdt ut med krøllstrekene. Det var først da jeg kom til signaturen at jeg fattet mistanke om en uhellig allianse. Hanne M.E., doctor artium, skrev jeg. Og nesten – men bare nesten! – umerkelig rettet Word dette til doctor atrium.

* For en utfyllende utgreiing om dingser, saker, contraptions, thingmabobs og annet, se her.

En sjuskes straff

– Pappa, det ej gjisete hej! Jeg må vakse guvlet! Få en klut! Jeg må vakse OVEJALT!!!

Har jeg næret en renslighetsmaniker ved mitt bryst?!

Metaphors we live by (eller ikke)

– Mamma, du må lese en bok til!
– Nei, nå har jeg lest to, nå får du enten legge deg eller være oppe til Åsne legger seg.
– Jeg vil væje oppe! (Tenkepause.) Men hvoj ej oppe, da, mamma? Hvoj da oppe skal jeg væje? Hvoj ej den? Hej oppe, mamma? Hej oppe?

Siden ble hun gjentatte ganger funnet på toppen av lekekassereolen. Mine forsikringer om at «å være oppe» rett og slett betyr å være våken og ikke legge seg, var tydeligvis lite troverdige.

Varsel om en ny tid?

Dagens illustrasjon er – om ikke tyrkisk Wikipedia har villedet meg – den kjemiske strukturen til kloramfenikol, som slett ikke er et varsel om en ny tid, men snarere innvarsler den altfor velkjente øyebetennelsessesongen. Den kommer hvert år omtrent samtidig med at det begynner å skumre i firetida. Denne gangen er det Runa på to og et halvt som er så heldig å ha «øyne det kommer snørr ut av», som en venn så malerisk beskrev det.

Drypping av barneøyne pleier å være et rent helvete. Jeg tenkte likevel at jeg skulle prøve på den rolige og rasjonelle måten, og satte i gang med å forklare at Runa hadde betennelse i øynene sine, og at vi derfor måtte dryppe med saltvannsdråper, sånn at vi fikk vasket bort det gule. Jeg viste fram de små flaskene, skrudde av toppen på en og forklarte at det ikke ville gjøre vondt, se nå bare her mens jeg drypper mine egne. Mitt nevestore publikum fulgte fascinert med på dryppingen og nikket alvorlig til alle de moderlige visdomsordene. Og under over alle undre! Da det ble Runas tur, holdt hun ut uten skriking, og lot meg til og med åpne øynene hennes noen millimeter for å slippe saltvannsdråpene inn. Her har vi altså den nye tid! Et barn som responderer på rasjonelle forklaringer! Hvordan det står til med logikken ellers, er noe usikkert, etter følgende dialog å dømme:

– Nå var du flink Runa, som lot meg dryppe øynene dine!
– Ja, foj det måtte vi! Fojdi David ej gutt!

I morgen skal vi prøve å anskaffe den nevnte kloramfenikolen. Vi får se hvor langt rasjonaliteten strekker seg i møtet med den klissete, illeluktende smørja.

Doktor in spe

I Gamle festsal har de en skikkelig høy talerstol. Kandidaten belærer opponenter og publikum.

Kandidaten legger seg flat på en forhåpentlig elegant måte. (Alle virket fornøyde etterpå.)

Nå er det litt som rett etter gaveutdelingen på julaften da man var liten. Hva, er det over allerede?

En ny mann?

Mannen har fått jobb på Norsk ordbok, og har følgelig fått nynorsk (1938-normalen!) som arbeidsspråk. Samvittighetsfull (og mer enn litt nerdete) som han er, har han lagt bokmålet helt på hylla i all slags skriftlig kommunikasjon, og skriver utelukkende konservativ nynorsk. Effekten er ganske merkelig; det er som å være gift med en om ikke helt, så i hvert fall litt annen. Under anfall av skrivesperre får man f.eks. medfølende chattemeldinger som synes å være fra en litt gammelmodig, men vennligsinnet vestlending, av typen «Ja ja, sånn plar det jo å vere. Du får ta deg ein tur i det fine veret og prøve att etterpå.»

Av og til lurer man dog på om forandringen kan stikke dypere. Vi ble i hvert fall begge temmelig sjokkert da den mangeårige og ihuga venstremannen tok Aftenpostens valgomat-test, og kom ut med Ap og KrF på førsteplass. KrF!