She could never in a hundred years, in seven hundred and thirty-four years, have imagined Agnes, with her puppy and her naughty tantrums, and her infected knee.
Dette er helt sikkert Connie Willis’ mesterverk, for her, på en helt annen måte enn i de andre Oxford-tidsreisebøkene, tjener fortidsdestinasjonen som en resonanskasse for nåtida. 1348 er mye fjernere enn skarve andre verdenskrig, men det (og at situasjonen tross alt er mye grimmere på individplan) tjener til å koke boka ned til det som er helt allmennmenneskelig. Søskensjalusi. Skrubbsår. Maktkamp. Dødsangst. Instinktiv hjelp til folk i nød.
Dessuten er det en bok skrevet spesielt til glede for oss historiske lingvister. Ikke bare reiser Kivrin med middelengelsk språkimplantat, men det viser seg at språkhistorikerne («At last we have the chance to observe the loss of adjectival inflection and the shift to the nominative singular at first-hand.») har tatt helt feil både om uttale og morfologi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar