lørdag 22. februar 2014
Vendepunkt (Alice Munro: Runaway)
I forordet til min utgave av Runaway skriver Jonathan Franzen at Alice Munro egentlig alltid skriver historier om jenter fra Ontario-regionen som opplever vendepunkt i livet. Og det er nok helt sant. Men samtidig (som Franzen også påpeker) er det helt forbløffende hvor rike og forskjellige disse historiene er. Jeg er spesielt imponert over hvor mye stoff og backstory som åpenbart ligger i disse novellene – ofte følger vi karakterene gjennom et helt liv, fordi det først er den eldre versjonen av hovedpersonen som kan vurdere ordentlig hva som egentlig skjedde en sommerdag for femti år siden. Dette er historier som de færreste ville hatt selvbeherskelse til å skrive som noveller, de kunne enkelt vært romansujetter. Men konsentrasjonen (som konsentrasjon ofte gjør) gir fantastisk rike og ofte opprivende historier. Det hun skriver om mødre og døtre bør være nok til å ryste og skremme alle som har en mor og/eller en datter, for eksempel.
lørdag 15. februar 2014
A pretty cool guy (Elmore Leonard: Out of Sight)
Etter å ha tilbrakt noen uker med Raylan Givens' onelinere (og skyter) i Justified måtte jeg bare lese noe Elmore Leonard. Stikk i strid med mine vanlige prinsipper fant jeg ut at jeg slett ikke kunne lese noen av Raylan Givens-bøkene, fordi det da ville spoile serien. (Hvem er jeg, og hva har jeg gjort med Hanne?) I stedet gikk jeg for Out of Sight, som jeg til alt overmål ikke har sett filmatiseringen av.
Det var lurt. Den er full av den typen korthogd, sviende vittig dialog (og våpenentusiasme) vi har vent oss til, og i tillegg har den en ganske original kjærlighetshistorie som sentrum, både inderlig og heftig. Og selv om man helt frivillig har kastet bort mesteparten av livet sitt, kan man likevel komme ut som en slags ridder.
mandag 10. februar 2014
Kaleidoskopisk noir (Thomas Pynchon: Bleeding Edge)
Jeg hadde ikke lest noe Pynchon før, og jeg ble definitivt overrasket, først og fremst over den jordnære og vittige hovedpersonen og over det umiddelbart hjemmekoselige detektiv-noir-preget. Men det blir ganske snart klart at Pynchon ikke har tenkt å tilby oss noen nett løsning, snarere gir boka flommer av subplott og et vell av barokke bipersoner som det er varierende mulig å huske, lag på lag med konspirasjonsteorier og dødelige trusler, og stadige, skjebnetunge frampek mot 11. september. Og på slutten av boka er de fleste av trådene løse. Hæ, tidsreisende agenter? Jeg likte den (aller mest når den er morsom) og jeg likte den ikke.
søndag 2. februar 2014
Sesam sesam
Det er helt uforståelig at vi ikke har kommet oss på Izakaya før nå. Vi har jo visst om det lenge, en sakebar bygd på et kompromissløst nerdete fundament, som i tillegg har god og rimelig japansk pubmat? Hallo! Men i går gikk vi, og vi ble ikke det minste skuffet. Bare plakaten på veggen over bordet (karatetyrefekting? what's not to like!) vant oss umiddelbart over, og vi var hjertens fornøyd med alt vi ble servert – morsomme japanskfunderte cocktails, deilige gyoza, aldeles nydelig sobasalat med vidunderlig sesamdressing (og ellers bare ruccola og tomater – dette må man da få til hjemme?), strimlet kylling i en annen deilig sesambasert saus, kjempegode koreanske grønnsakspannekaker og mildest talt veldig japansk is med svart sesam. Og sake. Og alt for 900 kr for to som bestilte absolutt alt de hadde lyst på. Det ække dårlig. Vi må gå dit på sakesmaking en dag!
På kino i 2014
1. februar: The Wolf of Wall Street
Dette er Leonardo DiCaprios film, han er helt magnetisk fryktelig som den fullkomment amoralske og ryggesløse Jordan Belfort, som bruker sin usedvanlige karisma og lederegenskaper til å bygge et imperium av møkk. Hvor alt er grådighet og svik og tyveri. Dette er kullsvart komedie, og filmen har noen scener som er noe av det morsomste jeg har sett (DiCaprio som nesten fullstendig paralysert av dop kravler seg bort til bilen sin for å kjøre hjem, f.eks.). Og det gjør inntrykk å se en rise-and-fall-historie som er så blottet for moralsk vendepunkt: selv om Belfort mister alt og havner i fengsel til slutt, forandrer han seg ikke en hårsbredd. Han bare starter på nytt. Grøss.
4. februar: 12 Years a Slave
Overraskende stillfarende og elegisk, jeg hadde ventet at den skulle være enda mer brutal. Men brutal er den jo, en inngående utforskning av hva som skjer hvis du mister alle rettighetene dine og alle de naturlige talentene dine blir snudd til ulemper og byrder og må skjules og undertrykkes for at du skal kunne overleve. Og du har ingen anledning til å være heroisk, knapt nok verdig. Og like mye ser filmen på hvilken effekt slaveriet har på eierne – det er ikke sikkert at den som ser på seg selv som human og vidsynt er stort bedre enn den åpenlyst monstrøse og psykotiske (fantastisk spilt av Michael Fassbender).
21. februar: Her
Merkelig, fin og sjarmerende film fra en åpenbart nær framtid hvor det er mer eller mindre kosher å forelske seg i operativsystemet sitt (nei, ikke sånn som enkelte elsker Linux, men et personlig, intelligent og dynamisk OS med Scarlett Johansons fine, småhese stemme!). Og sånn går det med Theodore (å, det er fint at Joaquin Phoenix ikke mente det der med å slutte som skuespiller!), som åpenbart egentlig burde funnet mer ut av forholdet til ekskona, som han alt i alt ser ut til å ha hatt et sjeldent fint forhold til, men som han ikke greier å kommunisere med (og så er jobben hans attpåtil å skrive andre folks personlige brev, noe han er mesterlig god til). Jeg liker at dette går galt ikke fordi det blir for enkelt å ha et forhold til en kroppsløs virtuell intelligens, men fordi det blir for komplisert når Samantha har rast gjennom katalogen av menneskelige følelser. Og for en aldeles vakker film, fantastiske bylandskap! Og så morsom som den er, i plutselige støt. De dataspillene! Nettsex med død katt!
22. februar: The Lego Movie
Det er mye som er morsomt her (kanskje særlig Star Wars-referansene!), og detaljnivået er fantastisk – bare så synd at det absolutt må gå i sånt halsbrekkende tempo at man ikke rekker å få med seg halvparten. (Animert action virker alltid søvndyssende på meg.) Jeg har også en meget sterk mistanke om at man burde sett den med originallydsporet. Og her var det da vitterlig intet poeng overhodet med 3D?
5. april: Doktor Proktors prompepulver
Litt slapp filmatisering, særlig lider den under at Bulles barokke personlighet og avsindige ekshibisjonisme ikke kommer så godt fram. Men den har en del overdådig morsomme scener, Atle Antonsen som snakker nordlending er jo alltid bra, og Kristoffer Joner er en aldeles vidunderlig doktor Proktor. Virrete og vanvittig og med en sann kjærlighet til alle inspirerte ideer.
9. april: The Grand Budapest Hotel
Den siste Wes Anderson-filmen er (ikke uventet) en barokk og ekstremt stilig affære, med et avsindig persongalleri og kanskje den villeste og morsomste fengselsfluktscenen jeg har sett (det går fint å kjøre slede (stjålet fra en helgenstatue) ned ovarennet i en hoppbakke, jeg bare nevner det). Og bak alt det overdådige tøyset handler den vel aller mest om sivilisasjon og anstendighet, selv i ulvetider. Og ikke minst om de historiene om tap og forfall som filmen eksplisitt omgår. Veldig morsomt å se denne sammen med tiåringen, som lo minst like mye som jeg, f.eks. av det velsmurte nettverket av concierger og lobbygutter over hele Sentral-Europa.
13. april: Vinden stiger
Hayao Miyazakis antatte avskjedsfilm. Langsom, drømmende og elegisk beretning om ingeniøren som tegnet Zero-flyet, og dermed også om rivningene mellom nytt og gammelt i mellomkrigstidas Japan. Forferdelig trist film om en svært sympatisk drømmer og oppfinner som drømmer om noe som nødvendigvis må bringe død og elendighet (ingen av de vakre flyene hans kommer tilbake), og ekkoer av det samme finner vi i kjærlighetshistorien som er det andre fokuset i historien. Og det er (som vanlig) en utrolig vakker film, med fantastiske panoramaer, bevegelser i rismarker og jordskjelvrammet bakke. Og hovedpersonene som leker seg stadig med vind og tyngdekraft, akkurat som flyene. Det er ellers tydelig at Miyazaki er nær besatt av alle slags mekaniske farkoster – filmen er fylt til bristepunktet med de nydeligste og mest detaljerte tog, trikker og selvsagt fly. Ikke en barnefilm i noen normal forstand, men det gikk bra å ha med åtte- og tiåringen likevel.
27. september: Boyhood
Det er ganske sjelden jeg går helt uforbeholdent begeistret ut av en kinosal, men det gjorde jeg nå. For Richard Linklaters i utgangspunktet fullstendig vanvittige filmprosjekt, der han har filmet de samme skuespillerne i tolv år, hovedpersonen fra han var seks, har klart å bli den nydeligste oppvekstfilmen jeg har sett. At hovedpersonene blir eldre i riktig takt, at alle klær og rekvisitter er naturlig tidsriktige, gjør at den føles organisk, de tre timene i kinosalen føles som tolv år (men det er ikke for lenge). De må selvfølgelig ha hatt flaks med castingen av Ellar Coltrane som Mason, men det må jo også ligge fantastisk instruksjon bak den gjennomført flotte rolleprestasjonen som tar oss fra den lille, drømmende gutten til den tilbakelente, sindig-egenrådig-utforskende unge mannen han er på slutten. (Og at han ender opp med å være bemerkelsesverdig lik Ethan Hawke på slutten, kunne i hvert fall ingen forutsett!) Det er ingen dramatisk film, snarere viser den Mason og familien i en rekke situasjoner, ofte der ting kunne gått riktig skeis, men hvor ting hver gang retter seg opp igjen. Det er en nydelig, stillferdig skildring av relasjonene mellom feilbarlige, men essensielt fine foreldre og de tilsvarende barna deres. Om tiden og kjærligheten. At den er filmet i nesten nøyaktig det tidsrommet jeg selv har hatt barn, gjør nok at den griper enda hakket sterkere.
6. desember: Interstellar
En veldig lang og sjeldent innholdsrik film. Det er utvilsomt noen svakheter her, men jeg synes de er ganske lette å tilgi. For det første er det jo Matthew McConaughey. Vi liker Matthew. For det andre er filmen overraskende emosjonell, dette er jo Christopher Nolan, og jeg forventet ikke dette: en film som i sin helhet dreier rundt og drives av det inderlige far-datter-forholdet mellom Cooper og Murph. Og selv om det kanskje sklir over i det vel sentimentale iblant, bærer det for det meste gjennom hele filmen. For det tredje, verdensrommet! Svarte hull! Og så står filmen seg så inderlig på å ha brukt så mye tid på å etablere hva Coop forlater på jorda, når den spiller relativitetskortet og nødvendige avgjørelser begynner å koste veldig dyrt – i tid. Og den stiller en mengde spørsmål om menneskets overlevelsesinstinkt og offervilje. Ikke alle svarene er like lystelige, men alt i alt er det en optimistisk film, tross det dystopiske premisset. Og kanskje bør ikke menneskeheten reddes om det ikke er personlig. (Og for øvrig syntes jeg robotene var morsomme.)
22. desember: The Hobbit: The Battle of the Five Armies
Når en har sett de to første hobbitfilmene, og da i særdeleshet nr. 2, er det ingen grunn til å forvente at film nr. 3 skal være pietetsfullt tekstnær, eller på noen måte smakfull og behersket. Det er den da heller ikke. Den er nå litt morsom læll, da, og siden jeg er en sånn som sovner under slagscener, må det da bety noe at jeg ikke kjedet meg et øyeblikk gjennom to og en halv time nesten rendyrket slagscene. Og Martin Freeman er den fødte Bilbo. Og Richard Armitages Thorin Oakenshield ble herlig dragesyk. Og mye av komikken er ganske morsom. Og det var ikke bare ungene som syntes det var litt festlig med skamløse mengder LOTR-reunion og brei Aragorn-hinting. Og jeg kunne til og med leve med alve- og dvergekjærleiken. Men må den være så himla stygg? Peter Jackson, du klarte jo å filme i studio før uten at det så ut som en BBC-produksjon fra 1980? Og 3D-en skjærer i øynene. (Kanskje noen kan redigere dette sammen til én anstendig film en vakker dag?)
Dette er Leonardo DiCaprios film, han er helt magnetisk fryktelig som den fullkomment amoralske og ryggesløse Jordan Belfort, som bruker sin usedvanlige karisma og lederegenskaper til å bygge et imperium av møkk. Hvor alt er grådighet og svik og tyveri. Dette er kullsvart komedie, og filmen har noen scener som er noe av det morsomste jeg har sett (DiCaprio som nesten fullstendig paralysert av dop kravler seg bort til bilen sin for å kjøre hjem, f.eks.). Og det gjør inntrykk å se en rise-and-fall-historie som er så blottet for moralsk vendepunkt: selv om Belfort mister alt og havner i fengsel til slutt, forandrer han seg ikke en hårsbredd. Han bare starter på nytt. Grøss.
4. februar: 12 Years a Slave
Overraskende stillfarende og elegisk, jeg hadde ventet at den skulle være enda mer brutal. Men brutal er den jo, en inngående utforskning av hva som skjer hvis du mister alle rettighetene dine og alle de naturlige talentene dine blir snudd til ulemper og byrder og må skjules og undertrykkes for at du skal kunne overleve. Og du har ingen anledning til å være heroisk, knapt nok verdig. Og like mye ser filmen på hvilken effekt slaveriet har på eierne – det er ikke sikkert at den som ser på seg selv som human og vidsynt er stort bedre enn den åpenlyst monstrøse og psykotiske (fantastisk spilt av Michael Fassbender).
21. februar: Her
Merkelig, fin og sjarmerende film fra en åpenbart nær framtid hvor det er mer eller mindre kosher å forelske seg i operativsystemet sitt (nei, ikke sånn som enkelte elsker Linux, men et personlig, intelligent og dynamisk OS med Scarlett Johansons fine, småhese stemme!). Og sånn går det med Theodore (å, det er fint at Joaquin Phoenix ikke mente det der med å slutte som skuespiller!), som åpenbart egentlig burde funnet mer ut av forholdet til ekskona, som han alt i alt ser ut til å ha hatt et sjeldent fint forhold til, men som han ikke greier å kommunisere med (og så er jobben hans attpåtil å skrive andre folks personlige brev, noe han er mesterlig god til). Jeg liker at dette går galt ikke fordi det blir for enkelt å ha et forhold til en kroppsløs virtuell intelligens, men fordi det blir for komplisert når Samantha har rast gjennom katalogen av menneskelige følelser. Og for en aldeles vakker film, fantastiske bylandskap! Og så morsom som den er, i plutselige støt. De dataspillene! Nettsex med død katt!
22. februar: The Lego Movie
Det er mye som er morsomt her (kanskje særlig Star Wars-referansene!), og detaljnivået er fantastisk – bare så synd at det absolutt må gå i sånt halsbrekkende tempo at man ikke rekker å få med seg halvparten. (Animert action virker alltid søvndyssende på meg.) Jeg har også en meget sterk mistanke om at man burde sett den med originallydsporet. Og her var det da vitterlig intet poeng overhodet med 3D?
5. april: Doktor Proktors prompepulver
Litt slapp filmatisering, særlig lider den under at Bulles barokke personlighet og avsindige ekshibisjonisme ikke kommer så godt fram. Men den har en del overdådig morsomme scener, Atle Antonsen som snakker nordlending er jo alltid bra, og Kristoffer Joner er en aldeles vidunderlig doktor Proktor. Virrete og vanvittig og med en sann kjærlighet til alle inspirerte ideer.
9. april: The Grand Budapest Hotel
Den siste Wes Anderson-filmen er (ikke uventet) en barokk og ekstremt stilig affære, med et avsindig persongalleri og kanskje den villeste og morsomste fengselsfluktscenen jeg har sett (det går fint å kjøre slede (stjålet fra en helgenstatue) ned ovarennet i en hoppbakke, jeg bare nevner det). Og bak alt det overdådige tøyset handler den vel aller mest om sivilisasjon og anstendighet, selv i ulvetider. Og ikke minst om de historiene om tap og forfall som filmen eksplisitt omgår. Veldig morsomt å se denne sammen med tiåringen, som lo minst like mye som jeg, f.eks. av det velsmurte nettverket av concierger og lobbygutter over hele Sentral-Europa.
13. april: Vinden stiger
Hayao Miyazakis antatte avskjedsfilm. Langsom, drømmende og elegisk beretning om ingeniøren som tegnet Zero-flyet, og dermed også om rivningene mellom nytt og gammelt i mellomkrigstidas Japan. Forferdelig trist film om en svært sympatisk drømmer og oppfinner som drømmer om noe som nødvendigvis må bringe død og elendighet (ingen av de vakre flyene hans kommer tilbake), og ekkoer av det samme finner vi i kjærlighetshistorien som er det andre fokuset i historien. Og det er (som vanlig) en utrolig vakker film, med fantastiske panoramaer, bevegelser i rismarker og jordskjelvrammet bakke. Og hovedpersonene som leker seg stadig med vind og tyngdekraft, akkurat som flyene. Det er ellers tydelig at Miyazaki er nær besatt av alle slags mekaniske farkoster – filmen er fylt til bristepunktet med de nydeligste og mest detaljerte tog, trikker og selvsagt fly. Ikke en barnefilm i noen normal forstand, men det gikk bra å ha med åtte- og tiåringen likevel.
27. september: Boyhood
Det er ganske sjelden jeg går helt uforbeholdent begeistret ut av en kinosal, men det gjorde jeg nå. For Richard Linklaters i utgangspunktet fullstendig vanvittige filmprosjekt, der han har filmet de samme skuespillerne i tolv år, hovedpersonen fra han var seks, har klart å bli den nydeligste oppvekstfilmen jeg har sett. At hovedpersonene blir eldre i riktig takt, at alle klær og rekvisitter er naturlig tidsriktige, gjør at den føles organisk, de tre timene i kinosalen føles som tolv år (men det er ikke for lenge). De må selvfølgelig ha hatt flaks med castingen av Ellar Coltrane som Mason, men det må jo også ligge fantastisk instruksjon bak den gjennomført flotte rolleprestasjonen som tar oss fra den lille, drømmende gutten til den tilbakelente, sindig-egenrådig-utforskende unge mannen han er på slutten. (Og at han ender opp med å være bemerkelsesverdig lik Ethan Hawke på slutten, kunne i hvert fall ingen forutsett!) Det er ingen dramatisk film, snarere viser den Mason og familien i en rekke situasjoner, ofte der ting kunne gått riktig skeis, men hvor ting hver gang retter seg opp igjen. Det er en nydelig, stillferdig skildring av relasjonene mellom feilbarlige, men essensielt fine foreldre og de tilsvarende barna deres. Om tiden og kjærligheten. At den er filmet i nesten nøyaktig det tidsrommet jeg selv har hatt barn, gjør nok at den griper enda hakket sterkere.
6. desember: Interstellar
En veldig lang og sjeldent innholdsrik film. Det er utvilsomt noen svakheter her, men jeg synes de er ganske lette å tilgi. For det første er det jo Matthew McConaughey. Vi liker Matthew. For det andre er filmen overraskende emosjonell, dette er jo Christopher Nolan, og jeg forventet ikke dette: en film som i sin helhet dreier rundt og drives av det inderlige far-datter-forholdet mellom Cooper og Murph. Og selv om det kanskje sklir over i det vel sentimentale iblant, bærer det for det meste gjennom hele filmen. For det tredje, verdensrommet! Svarte hull! Og så står filmen seg så inderlig på å ha brukt så mye tid på å etablere hva Coop forlater på jorda, når den spiller relativitetskortet og nødvendige avgjørelser begynner å koste veldig dyrt – i tid. Og den stiller en mengde spørsmål om menneskets overlevelsesinstinkt og offervilje. Ikke alle svarene er like lystelige, men alt i alt er det en optimistisk film, tross det dystopiske premisset. Og kanskje bør ikke menneskeheten reddes om det ikke er personlig. (Og for øvrig syntes jeg robotene var morsomme.)
22. desember: The Hobbit: The Battle of the Five Armies
Når en har sett de to første hobbitfilmene, og da i særdeleshet nr. 2, er det ingen grunn til å forvente at film nr. 3 skal være pietetsfullt tekstnær, eller på noen måte smakfull og behersket. Det er den da heller ikke. Den er nå litt morsom læll, da, og siden jeg er en sånn som sovner under slagscener, må det da bety noe at jeg ikke kjedet meg et øyeblikk gjennom to og en halv time nesten rendyrket slagscene. Og Martin Freeman er den fødte Bilbo. Og Richard Armitages Thorin Oakenshield ble herlig dragesyk. Og mye av komikken er ganske morsom. Og det var ikke bare ungene som syntes det var litt festlig med skamløse mengder LOTR-reunion og brei Aragorn-hinting. Og jeg kunne til og med leve med alve- og dvergekjærleiken. Men må den være så himla stygg? Peter Jackson, du klarte jo å filme i studio før uten at det så ut som en BBC-produksjon fra 1980? Og 3D-en skjærer i øynene. (Kanskje noen kan redigere dette sammen til én anstendig film en vakker dag?)
tirsdag 28. januar 2014
Besynderlige barn igjen (Ransom Riggs: Hollow City)
Første bind i Miss Peregrine-serien hadde en nydelig rytme som fulgte omdreiningene i tidsløkka på øya. Hollow City har dessverre ikke dette, snarere har den litt for mange heseblesende actionscener med tvilsom timing. Jeg synes heller ikke bildearbeidet er like vellykket som i det første bindet. Men det er fine ting her også, som Hugh og biene hans, og twisten på slutten er rik og tilfredsstillende, om enn ikke helt uventet. Og så er det nok en cliffhanger, så klart.
mandag 20. januar 2014
Bøker lest i 2014
1. Boris Pasternak: Doktor Zjivago
Jeg pleier å nevne dette som en av yndlingsbøkene mine, så det var litt spennende å gjenlese den,. Men den er fortsatt storslagen på mange måter, selv om jeg er atskillig mer kritisk til hovedpersonen enn da (HVORFOR, Jurij Andrejevitsj!?), er den skumlere enn mang en dystopi og storslagen som kjærlighetshistorie også. Og siden Pasternak er fantastisk som lyriker, er jo doktoren det også.
2. Ransom Riggs: Hollow City
Ikke like bra som den første Miss Peregrine-boka – men imponerede om enn ikke aldeles uventet twist på slutten. Og mer cliffhanger, så klart.
3. Thomas Pynchon: Bleeding Edge
Uventet og åpenbart overlagt forvirrende noir-konspirasjonsteoribonanza som er tidvis veldig vittig og noen ganger skremmende, og hvor de fleste trådene er løse på slutten. Kul heltinne.
4. Elmore Leonard: Out of Sight
Korthogd, vittig dialog, både slemme og nyanserte skurker, og en heftig og inderlig kjærlighetshistorie i sentrum.
5. Alice Munro: Runaway
Fantastiske noveller med så komplekse sujetter at de færreste ville hatt selvbeherskelse til å ikke skrive romaner av dem.
6. Helene Wecker: The Golem and the Djinni
Jeg har ikke vanskelig for å forstå hvorfor folk liker denne, men jeg fikk litt neller av Weckers i overkant polariserte hovedpersoner.
7. Donna Tartt: The Secret History
Jeg hadde glemt hvor ille det gikk, men ble slått av hvor lik Richard Papen er Theo Decker i The Goldfinch. Det er en strålende bok, intenst ubehagelig og hylende morsom som den er.
8. William Shakespeare: Romeo and Juliet
Det er ikke for Romeos personlighet vi fortsatt leser denne, men talene, talene!
9. Douglas Adams: Dirk Gently's Holistic Detective Agency
«By means of an ingenious series of strategically deployed denials of the most exciting and exotic things, he was able to create the myth that he was a psychic, mystic, telepathic, fey, clairvoyant, psychosassic vampire bat.» Say no more.
10. Christopher Marlowe: Doctor Faustus
Marlowe koser seg fælt med å beskrive både Faustus' kunnskapsgrådighet og fruktene av handelen med djevelen, og Faustus angrer da også bare bittelitt i aller siste øyeblikk. Fortapelse it is.
11. Magnus Mills: The Restraint of Beasts
En roman som handler nesten utelukkende om gjerdebygging, og som klarer å være både ustyrtelig morsom og Kafka-aktig nifs og underlig samtidig.
12. Douglas Adams: The Long, Dark Tea-Time of the Soul
Mer kaotisk og utflytende enn den forrige, men fortsatt mer enn nok å le høyt av, og jeg liker Adams’ Tor og Odin (selv om de kom nokså overraskende på).
13. Michael Chabon: The Final Solution
Enda bedre på andre gjennomlesning, for sporene er så fint og nennsomt integrert i den kjærlige beskrivelsen av den gamle mannen. Og papegøyen Bruno er fortsatt fiksjonens beste fugl.
14. Robert Galbraith: The Cuckoo’s Calling
Noe klønete start, men J.K. Rowlings nye detektivantihelt viste seg å være mer enn en velbrukt sjablong, men innvevd i et gjennomgripende gjøkungetema. Veldig spennende også.
15. China Miéville: Un Lun Dun
Unlondon er et dårligere og mer anstrengt vrengebilde av London enn Neil Gaimans London Below. Boka er i overkant moralistisk også. Men jeg liker hovedpersonen og bokas tilnærming til profetier og utvalgte redningskvinner.
16. Dorothy L. Sayers: Whose Body?
Datert på noen måter, men lord Peter Wimsey springer ut av sidene fiks ferdig i denne aller første Wimsey-boka.
17. J.M. Coetzee: The Childhood of Jesus
Snedig, irriterende, frustrerende, intens og mangetydig allegori. Men hva er bilde på hva? Og ifølge hvem?
18. William Shakespeare: Twelfth Night
Odsbodikins! There’s that girl again!
19. P.G. Wodehouse: The Mating Season
Det var jo ikke som om engelskmennene sluttet med forvekslingskomedier de første tre–fire hundre årene etter Shakespeare.
20. Terry Pratchett: Night Watch
Den tradisjonelle gjenlesingen i mai under syrinblomstringen. Denne gangen var det morsomste å sammenligne den med True Detective – selv et gjennomtraumatisert vrak kan være på det godes side om han greier å kontrollere det indre villdyret sitt.
21. Eleanor Catton: The Luminaries
Denne er helt utilgivelig lang, selv om det er mye bra i dette innfløkte gullgravermysteriet. Særlig stilskiftet mot slutten, der boka glir over til overnaturlig kjærlighetshistorie i stedet.
22. Robert Galbraith: The Silkworm
Rowling er som vanlig nokså tung på hånda, men forlagssatiren er virkelig morsom, og plottet er virkelig bra (i all sin grufullhet). Dessuten har jeg en svakhet for Cormoran Strike.
23. Fjodor Dostojevskij: Spilleren
Jeg kom plutselig på hvor mye overspente Dostojevskij-helter irriterer meg, men så kom den makeløst trassige gamblerbestemoren inn på scenen, og Aleksej Ivanovitsj raste ned i spillergalskapen, og den er jo fantastisk, naturligvis. Dostojevskij kler korthogd fokus.
24. Rob Thomas og Jennifer Graham: The Thousand-Dollar Tan Line
Veronica Mars i bokform! Det er lov å la seg friste, og den var ikke så aller verst heller. Bra plott, mørk nok, men for lite vidd og for lite Logan.
25. Eimear McBride: A Girl Is a Half-Formed Thing
Eksperimentell og opprivende oppvekstroman som kretser om vanskelig, men symbiotisk søskenkjærlighet. Magnetisk, men svært ubehagelig leseopplevelse.
26. Terry Pratchett: Thud!
Ikke den beste Vimes-boka, og altfor lang, men Vimes som øm og panikkslagen småbarnsfar er jo veldig sjarmerende.
27. Karen Joy Fowler: We Are All Completely Beside Ourselves
Enda en bok som primært dreier seg om søskenkjærlighet, med en sjeldent interessant og sjarmerende forteller. Den kunne vært grunn og spekulativ, men i stedet er den morsom og øm og veldig trist, og full av meditasjoner (med vitenskapelige referanser!) over hukommelse og personlighetsdannelse, annerledeshet og menneskelighet.
28. William Shakespeare: Richard III
Obligatorisk opplesning før London-tur for å se Martin Freeman i rollen. Det var bra å bli minnet om hvor umiddelbart aktuell grunnteksten er som satire over maktsyke, renkespill og paranoia.
29. Anne Brontë: The Tenant of Wildfell Hall
Jeg har lest begge søstrene i filler, men aldri kommet meg til Anne. Jeg likte den langt over forventning godt også, et virkelig smertefullt realististisk bilde av et ekteskap som antagelig må ha vært ganske gjengs, uten noen outrert ondskap, men i et samfunn hvor kvinner var og ble krøtter. Dessuten er Helen en meget verdig Brontë-heltinne.
30. Sarah Rees Brennan: The Demon’s Lexicon
31. Sarah Rees Brennan: The Demon’s Covenant
32. Sarah Rees Brennan: The Demon’s Surrender
Plutselig og uplanlagt binge-gjenlesning av disse tre. Det var like gøy som sist. Den første er fiffigst, den andre er morsomst, og den tredje gir oss de nødvendige siste bitene av portrettet av hovedpersonen.
33. Ruth Ozeki: A Tale for the Time Being
Denne minnet meg om McEwans Atonement, fordi den leker med fiksjon og sannhet og utfallsrom på lignende måter. Jeg er usikker på om jeg synes det er helt vellykket, men historien om Naoko er enestående god og hjerteskjærende og full av fantastiske personer, særlig den gamle zen-nonneoldemoren.
34. William Shakespeare: King Lear
Stadig levende og aktuell for maktsykemotivet, men enda mer for foreldre–barn-relasjonene, særlig Edgar som bærer den blindede Gloucester over heia. (Man må dog bemerke at folk er ualminnelig dårlige til kjenne hverandre igjen hos Shakespeare.) Også et skattkammer av elisabetanske invektiver («A plague upon your epileptic visage!»).
35. Sarah Rees Brennan: Unspoken
36. Sarah Rees Brennan: Untold
37. Sarah Rees Brennan: Unmade
Enda en runde med uansvarlig og søvndeprivert bingelesing av Brennan, denne gangen i anledning av at Unmade ENDELIG kom ut. Skamløst underholdende, ulidelig spennende og ustyrtelig morsomme bøker, fikst komponert og med ubeskjedne mengder kjemitung romanse. What's not to like? Dessuten handler de om kjærlighet, tillit, likeverd og respekt både mellom kjærester, venner og familiemedlemmer på en fin og nennsom måte. All mulig grunn til å gi unga disse i stedet for Twilight.
38. Dorothy Sayers: Busman’s Honeymoon
Jeg måtte lese den om igjen pga. Lear. En skamløs orgie i Harriet- og Peter-piffle.
39. David Mitchell: The Bone Clocks
Minner til tider om en ekstra komplisert story arc i Doctor Who (en skummel dame fra en annen dimensjon!), men her kan ikke de magiske kreftene redde oss fra oss selv i det lange løp. Særdeles fin livsløphistorie, skummel dystopi og en interessant serie villains blotched with virtue.
40. William Shakespeare: Hamlet
Jeg måtte tilbake til teksten etter å ha sett Det norske teatrets fine oppsetning, som nydelig setter Hamlets svarte fortvilelse opp mot Shakespeares lavkomikk.
41. Ali Smith: How to Be Both
Nydelig, intelligent bok som er nennsomt skrevet så den kan leses i to rekkefølger (som papirbok selges den i begge, i e-boka kan du velge). Og når du velger, kan det hende rekkefølgen likevel ikke er som du tror. Jeg gleder meg allerede til å lese den om igjen i motsatt rekkefølge om en stund.
42. Caitlin Moran: How to Build a Girl
Dette er langt på vei de oppvekstromanaktige partiene i How to Be a Woman bygd ut til en full roman. Den er ikke noe mesterverk, men den er tidvis hysterisk morsom, veldig sjarmerende, og til og med ganske rørende.
43. James Herriot: All Creatures Great and Small
Deilig nostalgisk gjensyn med nostalgisk klassiker. Og så Tristan Farnon, da!
44. Colm Tóibin: The Testament of Mary
Johannesevangeliet gjenfortalt av en bitter, tvilende og fragmentert jomfru Maria, som ikke setter det minste pris på den indirekte berømmelsen.
45. Ben Aaronovitch: Foxglove Summer
Peter Grant er London-gutt på sin hals, men han kler riktig godt å bli sendt på på landet og har godt av en liten ferie fra mesteparten av bipersonene og ikke minst den overgripende historielinja. Jeg lo masse.
46. M.R. Carey: The Girl with All the Gifts
Jeg leste denne helt uforberedt på hva den handlet om, og jeg tror man setter mest pris på den finurlige synsvinkelbruken og personcocktailen på den måten. Men la meg samtidig advare om at den er griseskummel.
47. David Mitchell: The Thousand Autumns of Jacob de Zoet
Skjelmsk forspill til The Bone Clocks forkledd som røverhistorie fra Japan i shoguntida. Og veldig morsomt fokus på tolker, oversettelsesproblemer og språk som maktmiddel, handicap og svøpe.
48. Terry Pratchett: Hogfather
HO. HO. HO.
49. Charles Dickens: A Christmas Carol
Jeg hadde faktisk aldri lest den før, men det var jo ikke akkurat noen overraskelser igjen å avsløre. Dickens på sitt mest sentimentale, men den er jo både morsom og skummel også.
50. Jhumpa Lahiri: The Lowland
Noe så sjelden som en knapp og økonomisk indisk slektsroman. Veldig bra er den også, forenkler aldri, er aldri sentimental.
51. Baronesse Orczy: The Scarlet Pimpernel
Selvfølgelig er dette en røverhistorie helt på randen av ukebladroman, men Percy Blakeney (og hans skandaløst underutnyttede kone) fortjener klassikerstatusen for virtuos bruk av engelsk adelsfjompmaske.
52. Lars Iyer: Wittgenstein Jr.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om denne: Cambridge-satiren er til dels hylende morsom, men jeg har vondt for å svelge den tilsynelatende oppriktige sansen Iyer har for den forstyrrede filosofiforeleserens dypt selvsentrerte og fruktesløse prosjekt og ikke minst misbruk av profetposisjonen sin.
53. Nick Hornby: Funny Girl
Hornbys siste er en svært sjarmerende lovsang til magien som ligger i kreative arbeidsfellesskap i et livlig Swinging London. Den minner kraftig om The Amazing Adventures of Kavalier and Clay, men er (på godt og vondt) 100 ganger mer lettlest.
54. Sue Townsend: The Secret Diary of Adrian Mole, Aged 13 3/4
Jeg husket den som enda morsommere, men bevares, det er fortsatt nok å le av i Adrians svimlende og ufunderte arroganse og selvsentrerthet. Spør meg igjen om 1 1/4 år.
Høytlesningsbøker med ungene:
Jeg pleier å nevne dette som en av yndlingsbøkene mine, så det var litt spennende å gjenlese den,. Men den er fortsatt storslagen på mange måter, selv om jeg er atskillig mer kritisk til hovedpersonen enn da (HVORFOR, Jurij Andrejevitsj!?), er den skumlere enn mang en dystopi og storslagen som kjærlighetshistorie også. Og siden Pasternak er fantastisk som lyriker, er jo doktoren det også.
2. Ransom Riggs: Hollow City
Ikke like bra som den første Miss Peregrine-boka – men imponerede om enn ikke aldeles uventet twist på slutten. Og mer cliffhanger, så klart.
3. Thomas Pynchon: Bleeding Edge
Uventet og åpenbart overlagt forvirrende noir-konspirasjonsteoribonanza som er tidvis veldig vittig og noen ganger skremmende, og hvor de fleste trådene er løse på slutten. Kul heltinne.
4. Elmore Leonard: Out of Sight
Korthogd, vittig dialog, både slemme og nyanserte skurker, og en heftig og inderlig kjærlighetshistorie i sentrum.
5. Alice Munro: Runaway
Fantastiske noveller med så komplekse sujetter at de færreste ville hatt selvbeherskelse til å ikke skrive romaner av dem.
6. Helene Wecker: The Golem and the Djinni
Jeg har ikke vanskelig for å forstå hvorfor folk liker denne, men jeg fikk litt neller av Weckers i overkant polariserte hovedpersoner.
7. Donna Tartt: The Secret History
Jeg hadde glemt hvor ille det gikk, men ble slått av hvor lik Richard Papen er Theo Decker i The Goldfinch. Det er en strålende bok, intenst ubehagelig og hylende morsom som den er.
8. William Shakespeare: Romeo and Juliet
Det er ikke for Romeos personlighet vi fortsatt leser denne, men talene, talene!
9. Douglas Adams: Dirk Gently's Holistic Detective Agency
«By means of an ingenious series of strategically deployed denials of the most exciting and exotic things, he was able to create the myth that he was a psychic, mystic, telepathic, fey, clairvoyant, psychosassic vampire bat.» Say no more.
10. Christopher Marlowe: Doctor Faustus
Marlowe koser seg fælt med å beskrive både Faustus' kunnskapsgrådighet og fruktene av handelen med djevelen, og Faustus angrer da også bare bittelitt i aller siste øyeblikk. Fortapelse it is.
11. Magnus Mills: The Restraint of Beasts
En roman som handler nesten utelukkende om gjerdebygging, og som klarer å være både ustyrtelig morsom og Kafka-aktig nifs og underlig samtidig.
12. Douglas Adams: The Long, Dark Tea-Time of the Soul
Mer kaotisk og utflytende enn den forrige, men fortsatt mer enn nok å le høyt av, og jeg liker Adams’ Tor og Odin (selv om de kom nokså overraskende på).
13. Michael Chabon: The Final Solution
Enda bedre på andre gjennomlesning, for sporene er så fint og nennsomt integrert i den kjærlige beskrivelsen av den gamle mannen. Og papegøyen Bruno er fortsatt fiksjonens beste fugl.
14. Robert Galbraith: The Cuckoo’s Calling
Noe klønete start, men J.K. Rowlings nye detektivantihelt viste seg å være mer enn en velbrukt sjablong, men innvevd i et gjennomgripende gjøkungetema. Veldig spennende også.
15. China Miéville: Un Lun Dun
Unlondon er et dårligere og mer anstrengt vrengebilde av London enn Neil Gaimans London Below. Boka er i overkant moralistisk også. Men jeg liker hovedpersonen og bokas tilnærming til profetier og utvalgte redningskvinner.
16. Dorothy L. Sayers: Whose Body?
Datert på noen måter, men lord Peter Wimsey springer ut av sidene fiks ferdig i denne aller første Wimsey-boka.
17. J.M. Coetzee: The Childhood of Jesus
Snedig, irriterende, frustrerende, intens og mangetydig allegori. Men hva er bilde på hva? Og ifølge hvem?
18. William Shakespeare: Twelfth Night
Odsbodikins! There’s that girl again!
19. P.G. Wodehouse: The Mating Season
Det var jo ikke som om engelskmennene sluttet med forvekslingskomedier de første tre–fire hundre årene etter Shakespeare.
20. Terry Pratchett: Night Watch
Den tradisjonelle gjenlesingen i mai under syrinblomstringen. Denne gangen var det morsomste å sammenligne den med True Detective – selv et gjennomtraumatisert vrak kan være på det godes side om han greier å kontrollere det indre villdyret sitt.
21. Eleanor Catton: The Luminaries
Denne er helt utilgivelig lang, selv om det er mye bra i dette innfløkte gullgravermysteriet. Særlig stilskiftet mot slutten, der boka glir over til overnaturlig kjærlighetshistorie i stedet.
22. Robert Galbraith: The Silkworm
Rowling er som vanlig nokså tung på hånda, men forlagssatiren er virkelig morsom, og plottet er virkelig bra (i all sin grufullhet). Dessuten har jeg en svakhet for Cormoran Strike.
23. Fjodor Dostojevskij: Spilleren
Jeg kom plutselig på hvor mye overspente Dostojevskij-helter irriterer meg, men så kom den makeløst trassige gamblerbestemoren inn på scenen, og Aleksej Ivanovitsj raste ned i spillergalskapen, og den er jo fantastisk, naturligvis. Dostojevskij kler korthogd fokus.
24. Rob Thomas og Jennifer Graham: The Thousand-Dollar Tan Line
Veronica Mars i bokform! Det er lov å la seg friste, og den var ikke så aller verst heller. Bra plott, mørk nok, men for lite vidd og for lite Logan.
25. Eimear McBride: A Girl Is a Half-Formed Thing
Eksperimentell og opprivende oppvekstroman som kretser om vanskelig, men symbiotisk søskenkjærlighet. Magnetisk, men svært ubehagelig leseopplevelse.
26. Terry Pratchett: Thud!
Ikke den beste Vimes-boka, og altfor lang, men Vimes som øm og panikkslagen småbarnsfar er jo veldig sjarmerende.
27. Karen Joy Fowler: We Are All Completely Beside Ourselves
Enda en bok som primært dreier seg om søskenkjærlighet, med en sjeldent interessant og sjarmerende forteller. Den kunne vært grunn og spekulativ, men i stedet er den morsom og øm og veldig trist, og full av meditasjoner (med vitenskapelige referanser!) over hukommelse og personlighetsdannelse, annerledeshet og menneskelighet.
28. William Shakespeare: Richard III
Obligatorisk opplesning før London-tur for å se Martin Freeman i rollen. Det var bra å bli minnet om hvor umiddelbart aktuell grunnteksten er som satire over maktsyke, renkespill og paranoia.
29. Anne Brontë: The Tenant of Wildfell Hall
Jeg har lest begge søstrene i filler, men aldri kommet meg til Anne. Jeg likte den langt over forventning godt også, et virkelig smertefullt realististisk bilde av et ekteskap som antagelig må ha vært ganske gjengs, uten noen outrert ondskap, men i et samfunn hvor kvinner var og ble krøtter. Dessuten er Helen en meget verdig Brontë-heltinne.
30. Sarah Rees Brennan: The Demon’s Lexicon
31. Sarah Rees Brennan: The Demon’s Covenant
32. Sarah Rees Brennan: The Demon’s Surrender
Plutselig og uplanlagt binge-gjenlesning av disse tre. Det var like gøy som sist. Den første er fiffigst, den andre er morsomst, og den tredje gir oss de nødvendige siste bitene av portrettet av hovedpersonen.
33. Ruth Ozeki: A Tale for the Time Being
Denne minnet meg om McEwans Atonement, fordi den leker med fiksjon og sannhet og utfallsrom på lignende måter. Jeg er usikker på om jeg synes det er helt vellykket, men historien om Naoko er enestående god og hjerteskjærende og full av fantastiske personer, særlig den gamle zen-nonneoldemoren.
34. William Shakespeare: King Lear
Stadig levende og aktuell for maktsykemotivet, men enda mer for foreldre–barn-relasjonene, særlig Edgar som bærer den blindede Gloucester over heia. (Man må dog bemerke at folk er ualminnelig dårlige til kjenne hverandre igjen hos Shakespeare.) Også et skattkammer av elisabetanske invektiver («A plague upon your epileptic visage!»).
35. Sarah Rees Brennan: Unspoken
36. Sarah Rees Brennan: Untold
37. Sarah Rees Brennan: Unmade
Enda en runde med uansvarlig og søvndeprivert bingelesing av Brennan, denne gangen i anledning av at Unmade ENDELIG kom ut. Skamløst underholdende, ulidelig spennende og ustyrtelig morsomme bøker, fikst komponert og med ubeskjedne mengder kjemitung romanse. What's not to like? Dessuten handler de om kjærlighet, tillit, likeverd og respekt både mellom kjærester, venner og familiemedlemmer på en fin og nennsom måte. All mulig grunn til å gi unga disse i stedet for Twilight.
38. Dorothy Sayers: Busman’s Honeymoon
Jeg måtte lese den om igjen pga. Lear. En skamløs orgie i Harriet- og Peter-piffle.
39. David Mitchell: The Bone Clocks
Minner til tider om en ekstra komplisert story arc i Doctor Who (en skummel dame fra en annen dimensjon!), men her kan ikke de magiske kreftene redde oss fra oss selv i det lange løp. Særdeles fin livsløphistorie, skummel dystopi og en interessant serie villains blotched with virtue.
40. William Shakespeare: Hamlet
Jeg måtte tilbake til teksten etter å ha sett Det norske teatrets fine oppsetning, som nydelig setter Hamlets svarte fortvilelse opp mot Shakespeares lavkomikk.
41. Ali Smith: How to Be Both
Nydelig, intelligent bok som er nennsomt skrevet så den kan leses i to rekkefølger (som papirbok selges den i begge, i e-boka kan du velge). Og når du velger, kan det hende rekkefølgen likevel ikke er som du tror. Jeg gleder meg allerede til å lese den om igjen i motsatt rekkefølge om en stund.
42. Caitlin Moran: How to Build a Girl
Dette er langt på vei de oppvekstromanaktige partiene i How to Be a Woman bygd ut til en full roman. Den er ikke noe mesterverk, men den er tidvis hysterisk morsom, veldig sjarmerende, og til og med ganske rørende.
43. James Herriot: All Creatures Great and Small
Deilig nostalgisk gjensyn med nostalgisk klassiker. Og så Tristan Farnon, da!
44. Colm Tóibin: The Testament of Mary
Johannesevangeliet gjenfortalt av en bitter, tvilende og fragmentert jomfru Maria, som ikke setter det minste pris på den indirekte berømmelsen.
45. Ben Aaronovitch: Foxglove Summer
Peter Grant er London-gutt på sin hals, men han kler riktig godt å bli sendt på på landet og har godt av en liten ferie fra mesteparten av bipersonene og ikke minst den overgripende historielinja. Jeg lo masse.
46. M.R. Carey: The Girl with All the Gifts
Jeg leste denne helt uforberedt på hva den handlet om, og jeg tror man setter mest pris på den finurlige synsvinkelbruken og personcocktailen på den måten. Men la meg samtidig advare om at den er griseskummel.
47. David Mitchell: The Thousand Autumns of Jacob de Zoet
Skjelmsk forspill til The Bone Clocks forkledd som røverhistorie fra Japan i shoguntida. Og veldig morsomt fokus på tolker, oversettelsesproblemer og språk som maktmiddel, handicap og svøpe.
48. Terry Pratchett: Hogfather
HO. HO. HO.
49. Charles Dickens: A Christmas Carol
Jeg hadde faktisk aldri lest den før, men det var jo ikke akkurat noen overraskelser igjen å avsløre. Dickens på sitt mest sentimentale, men den er jo både morsom og skummel også.
50. Jhumpa Lahiri: The Lowland
Noe så sjelden som en knapp og økonomisk indisk slektsroman. Veldig bra er den også, forenkler aldri, er aldri sentimental.
51. Baronesse Orczy: The Scarlet Pimpernel
Selvfølgelig er dette en røverhistorie helt på randen av ukebladroman, men Percy Blakeney (og hans skandaløst underutnyttede kone) fortjener klassikerstatusen for virtuos bruk av engelsk adelsfjompmaske.
52. Lars Iyer: Wittgenstein Jr.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om denne: Cambridge-satiren er til dels hylende morsom, men jeg har vondt for å svelge den tilsynelatende oppriktige sansen Iyer har for den forstyrrede filosofiforeleserens dypt selvsentrerte og fruktesløse prosjekt og ikke minst misbruk av profetposisjonen sin.
53. Nick Hornby: Funny Girl
Hornbys siste er en svært sjarmerende lovsang til magien som ligger i kreative arbeidsfellesskap i et livlig Swinging London. Den minner kraftig om The Amazing Adventures of Kavalier and Clay, men er (på godt og vondt) 100 ganger mer lettlest.
54. Sue Townsend: The Secret Diary of Adrian Mole, Aged 13 3/4
Jeg husket den som enda morsommere, men bevares, det er fortsatt nok å le av i Adrians svimlende og ufunderte arroganse og selvsentrerthet. Spør meg igjen om 1 1/4 år.
Høytlesningsbøker med ungene:
Rick Riordan: Den siste olympier
Endelig fikk vi Percy i mål, og jeg var faktisk litt imponert over plottvisten til slutt.
Tone Almhjell: Vindeltorn
Sjeldent fin høytlesningsopplevelse, som fikk fram alle de mest spennende og gripende sidene ved denne fine snirklete Narnia-Nangijala-arvtageren.
Eric Linklater: Det blåser på månen
Gammel barndomsfavoritt. Den er jo temmelig absurd, men hvem kan motstå fru Gribbenille og gjøkuret hennes?
Abonner på:
Innlegg (Atom)