fredag 20. april 2012

Ryokan


– Did children sleep well? Was it their first night on tatami?

Neida, for vi seilte under flagget «Ingen natt uten futon», og hadde utelukkende bestilt oss innkvartering i japansk stil. Men Ryokan Fujioto i Tsumago i Kiso-dalen er nok det mest autentiske japanske vertshuset vi har bodd på noen gang.* Det betyr at rommet vårt hadde tatamigulv og nydelige malte skyvedører ut mot korridoren. Alle delte to bad med nydelige sypressbadekar med skåldhett vann (seksåringen orket akkurat å dyppe føttene til anklene), og alle hadde halvpensjon og spiste frokost og middag i tatami-spisesalen med utsikt mot den fine innerhagen, som vi så ned på fra rommet vårt. (Det er ikke dumt å drikke grønn te og telle karper ved hotellvinduet.)

Innerhagen
Det var karper i ytterhagen også.

Og hvilken mat! Sju-åtte-retters vidundermiddager på fantastiske lokale råvarer. Ørretsashimi. Carpaccio og shabu-shabu av bortskjemt japansk storfe. Vidunderlige lokale soppslag stekt i smør og chili. Småørret som var surret så lenge i soya, sake og sukker at den var myk tvers igjennom, så den kunne spises i sin helhet, hode, bein, alt! Grønnsakstempura, komplett med et nydelig lite tempuratre! Og for de vågale, vepselarver kokt i honning, soya og sake. (Det var godt! Lover!)

Tempuratre!
Vepselarver!

Jeg skal ikke si at ungene likte alt, men gastronautforeldrene var lykkelige, og ungene fikk i hvert fall  smake en hel del nytt. Vi kan f.eks. konstatere at begge liker fritert lotusrot, og at åtteåringen liker rått oksekjøtt dyppet i soya. I hvert fall hvis det altså er snakk om en massert, ølpimpende japansk okse.

– Du er sannelig din mors datter, du!
– Ja, hvem sin datter skulle jeg ellers vært?

Seksåringen forlangte derimot eggerøre i stedet, den lille byttingen.

* Men ikke så autentisk at ingen snakker engelsk og alle de andre gjestene er strenge japanere som ugleser de bråkete og oppsetsige ungene våre.

torsdag 19. april 2012

Totoro!

Dette bildet er strengt tatt ikke fra Mitaka, men fra Kyoto. Men de venter på kattebussen!
Har jeg noen gang vært på noe finere museum enn Ghibli-museet? Jeg er jammen ikke sikker. Det ligger i et nydelig eventyrhus med et tre voksende i midten, med de vakreste glassmalerier av kattebussen, Totoro og Kiki og med sottroll tittende ut overalt. Det har en aldeles vakker og ultrapedagogisk utstilling som forklarer og demonstrerer tegnefilmteknikk glassklart og morsomt. En kinosal hvor de viser stadig nye kortfilmer - vi så en om en liten hundevalp som gikk seg bort, som var så fin at både mor og seksåring gråt en skvett, og som dessuten åpenbart var håndfarget med fargeblyant! Det har både en myk kattebuss som barn kan herje med (selv den til tider livstrette snart-niåringen smeltet totalt der inne) og en modell i nær full størrelse som de misunnelige voksne fikk sitte inni. Og ikke minst har det fantastiske tegnefilmtegnerstudioer fulle av bøker og snurrepiperier og oppslagsverker og millioner av skisser og prøvetegninger fra alle filmene.

Og kafé der man får mat servert på sottrollservise, og Totoro-kakao!



Og en aldeles storartet museumsbutikk der vi kanskje gikk bittelitt amok.
Totoro på Yamanote-linja.




Hvem kan vel reise fra Jiji i buret?
De hadde kirsebærtrær i full blomst i parken ved siden av også (med forbehold om plomme). Det er bare å dra!


Liten by, stor by

Tokyo er en gigantisk by, nesten for stor til å ha med unger til. Det er merkelig hvor lett det er å glemme hvor lange transportetappene blir, og selv om det aldri så mye er astronautmanga utenpå togene (inkludert hund!), blir unger lei av Yamanote-linja i rushtida. Fort. Men vi bodde i Yanaka, et lite og håndterlig strøk, med små gater, snurrige små butikker (barn med feriepenger amok både i kattenipsbutikken og 100-yen-butikken) og ørsmå spisetsteder, typisk med fire bord, lave små dokkestoler og lett forfjamset betjening som mannen snakket rudimentær japansk med. (Og han rakk sjelden å stave seg gjennom stort mer enn de første fire linjene i menyen, så derfor bestilte vi oftest noe derfra.)



For å vise ungene at dette ikke var hele sannheten om byen, dro vi til Shinjuku, skyskraper- og neonland. Vi lyktes i hvert fall bra med å demonstrere at Shinjuku stasjon er gigantisk. :svimmel: Og at kvartalene er endeløse. Men skyskrapere er gøy, både ovenfra og nedenfra.




En annen stor-og-liten, ny-og-gammel-opplevelse, og noe av det fineste jeg vet i Tokyo, var Hama Rikyu, shogunens  300 år gamle andejakthage. Veldig fotogen, og fin for hopping.

Plommeblomster.
Om man ikke lærer turistfotografering i Japan, vet jeg ikke hvor man skal lære det.
Hopp!
Det er fint med eldgammel hage med striglede plener, nennsomt friserte furutrær og nydelige damanlegg mot skyskraperne i bakgrunnen.


For ikke å snakke om en hel eng av raps eller lignende!



Og så kan man krysse inn i Ginza og få storbybakoversveis i neonhavet.

mandag 6. februar 2012

Alternativ barnefilm

Det er fristende å si at man fikk barn for å kunne dele bøker og filmer med dem etter hvert som de vokser opp. I hvert fall er det en av de klare bonusene med å ha dem når de først er der. Jeg sitter stadig og teller ivrig ned til de er store nok til å se eller høre noe jeg selv har elsket inderlig høyt (Holy Grail snart?), men av og til er det også storveies å vise dem noe som egentlig ikke er så fantastisk, men som de bare er akkurat i perfekt alder for.

Dere visste kanskje ikke at Titanic er en barnefilm?* I hvert fall er det sånn at når man er seks eller åtte, kan man se den uten så mye som en millimeters distanse, sluke kjærlighetshistorien med agn, snøre og søkke, være like desperat spent ved hver eneste hindring og låste port, og gråte overgivent over epilogen (og ingenting er som en seksåring som gråter av rørelse). Og overtydeligheten og den hardhendte ironien er akkurat passe om man skal forklare unger på den alderen om hybris og livbåtkapasitet. De får rett og slett det aller beste ut av den overdådige framstillingen av en obligatorisk historie. (Og så er det jo bra vi ikke skal på øyhopping i år, siden lillesøster hevder hun aldri skal kjøre båt mer i hele sitt liv.)

* Sexscenen var heldigvis nesten så tekkelig som jeg husket. Og jeg unngikk behendig alle forekomster av «prostitute» og «whore» mens jeg leste opp tekstene. Det får vi heller ta en annen gang.

fredag 6. januar 2012

På kino i 2012

30. desember: The Hobbit: An Unexpected Journey
Her hadde jeg visst kalibrert forventningene mine helt riktig. Visst er den for lang, og visst har de puttet inn mye tøys (den soppetende, fugleskittbefengte Radagast?) og overtilspisset slåssing, men det er mye å glede seg over også. Martin Freeman er den perfekte Bilbo, og det er en fryd å møte Ian McKellens Gandalf igjen. Og gåtesgjettingen med den allerede spaltede Gollum er nydelig gjort. Jeg likte den overdådige orkekongen i fjellet også. Thumbs up fra niåringen også.

28. desember: Reisen til julestjernen
Jeg hadde veldig lave forventninger, og likevel ble jeg ikke litt positivt overrasket engang. Makan til flatt og sjablongaktig persongalleri! Det var ikke én som hadde snev av indre liv engang! Dessuten 1000 minuspoeng til kongen, som ikke klarer å komme opp med noe bedre kompliment enn «Så pen du er!» til Sonja som nettopp har oppvist uhørt mot og nestekjærlighet ved å fly med nordavinden til Nordpolen og kjempe seg ut av onde heksers klør. Jeg kan kanskje strekke meg til å si at den ikke var direkte kjedelig. Men grenseløst grunn.

11. desember: The Perks of Being a Wallflower
 Var jeg for gammel for denne? (Sjokk og vantro!) Altså, det var på mange måter en veldig sjarmerende film om hvor vanskelig og piggete det kan være å være 16 år, og hvor befriende det er å møte slekta som kjenner Josef og prøve seg på dype, (nesten-)voksne vennskap (og kompliserte følelsesfloker). Som tenåring tipper jeg jeg ville blitt fullstendig fortryllet. Nå ble den kanskje litt for grunn – var det kanskje Emma Watson og hovedrolleinnehaveren Logan Lerman som ble litt for matte, særlig satt opp mot den strålende karismatiske Ezra Millers Patrick? Og flashbackplottet som skulle «forklare» Charlies psykiske vansker var kanskje litt unødvendig. Og hvordan, hvordan kunne disse fremmelige frikertenåringene bruke et halvt år på å finne igjen David Bowies Heroes!? (1992 eller ei!) Likevel, det var mye som var fint og morsomt. Ikke minst var Paul Rudd (som alltid) fryktelig søt som lett desillusjonert forfatter-engelsklærer.

15. november: E.T.
Den holder seg, den. Jeg hadde glemt hvor langsom og følelsesmettet den er, hvordan nesten all vekt ligger på det telepatiske fellesskapet mellom E.T. og Elliot, og hvor skremmende de voksne ekspertene og vitenskapsmennene ser ut fra deres (lave) synsvinkel. Og Drew Barrymore er det søteste noen noensinne har sett i den filmen.

9. november: Skyfall
Jeg skal til Shanghai, det er min aller første reaksjon. Fantastiske futuristiske skyskraperscener derfra! Ellers var dette riktig moro, Bond starter med å ta en tur i Reichenbach-fossen (for anledningen i Tyrkia), men gjenoppstår ganske raskt for å ta opp kampen mot Javier Bardems creepy og manisk planleggende mesterskurk. Mye er veldig kult gjort (gravemaskin vs. tog! London-tuben som våpen!), det er en hel del vittige replikker, nye Q er utrolig søt (men blir felt på sin egen smarthet), og vi tar et verdig farvel med M og får Ralph Fiennes i bytte. (Ralph Fiennes!!) Jeg liker godt Daniel Craigs røffe, merkede og småtraumatiserte Bond. Litt i lengste laget var filmen dog.

2. november: Beasts of the Southern Wild
Nydelig far–datter-skildring helt og holdent sett fra vesle Hushpuppys perspektiv, med magiske innslag og et lite barns organisering av kjensgjerningene. Og for et perspektiv det er, det er en glødende, makeløs skuespillerprestasjon av jentungen. På det lille barnets vis tar hun for gitt og føler seg trygg i et mildest talt skranglete samfunn helt i utkanten av sivilisasjonen (på en sivdott ytterst i Louisiana-sumpen), og selv om hun mister faren og sivdotten aldri kan være et blivende sted i lengden, tror vi at denne her skal klare seg. She the man.

16. oktober: Looper
Svært fiks tidsreisefilm, som elegant handler mest om alternative tidslinjer – kan vi velge hvem vi vil bli, og vil, kan og bør vi velge det samme om vi får en ny sjanse? – og som velger å ikke svare mørkt deterministisk på det spørsmålet. Mange interessante personer, en god del veldig vittig dialog mellom den eldre og yngre versjonen av Joe, og mellom Joe og sjefen («I’m from the future. Go to China!» – vi kunne gjerne sett mer til ham!), og en helt nydelig barneskuespillerprestasjon. Spennende som fy er den også.

13. oktober: Modig
Riktig morsom og spennende, og så var det litt stas at de klarte seg uten noen prins denne gangen.

25. september: En kongelig affære
Den er slett ikke verst som trekantdrama – både dronningen, Struensee og særlig den stakkars elskelige Christian 7. er fint tegnet. Men som politisk-historisk drama er det, eh, irriterende.

16. september: Kon-Tiki
Etter å ha beundret Thor Heyerdahl i barndommen har jeg stort sett irritert meg over den enøyde stabukken og vrangforestillingspusheren i voksen alder, og jeg hadde derfor litt vondt for å tro på at denne filmen virkelig kunne være bra. Men den er jo faktisk det. Ikke det minste pompøs, og Pål Sverre Valheim Hagen er virkelig veldig god som visjonær og karismatisk leder, som tar sjanser som ville nærmet seg svindel om han ikke hadde lykkes, og viser fint en god del av hva det koster å være en slik en. Når det er sagt, er det lett å se hvordan denne filmen kunne vært dypere og mer interessant. Det hadde fint vært mulig å gjøre mer ut av de mørke, hensynsløse sidene ved mannen, og også mer ut av hvor mye han faktisk tok feil. (Men da hadde det vært en mindre heldig film å ta med seg ungene på, og det var veldig gøy å kunne gjøre det.) Og for øvrig ble jeg nesten litt forelsket i Gustaf Skarsgårds Bengt Danielsson.

19. august: The Dark Knight Rises
Dette er den eneste av Christopher Nolans Batman-filmer jeg har sett på kino, og wow, det kledde den! Jeg likte den veldig godt, både for den åndeløse spenningen og mange plottwister, men like mye for Bruce Wayne som ikke kan redde noen andre hvis han ikke også kan skrape sammen en viss vilje til å redde seg selv.  Og jeg elsket Scarecrow som folketribunaldommer («Death … by exile!») – og alle de andre måtene filmen plukket opp trådene fra de andre to filmene på. Men det aller beste var kanskje Anne Hathaways Cat Woman.

12. august: Istid 4
Heseblesende og noen ganger masete, særlig sjørøverplottet, men det var da en del å le av denne gangen. Og … vaniljesaus?! Men det aller beste med kinoturen var uten tvil forfilmen – kortfilmen The Longest Daycare med Maggie Simpson i hovedrollen. Sånn går det i nivådelte barnehager. 

3. juli: Moonrise Kingdom
For en aldeles nydelig film! Fantastiske 1965-interiører. De snurrigste ting å le av. Benjamin Brittens The Young Person's Guide to the Orchestra. Den ømmeste kjærlighetshistorien mellom to utenfor-og-annerledes-unger. Bruce Willis som politimann som serverer øl til en tolvåring. De mest fantastiske speidere og speiderledere. Og så tok jeg med niåringen min, som tross alt ikke er så ulik Suzy, og hun ble helt fortryllet. Det var en fin kveld.

2. juni: Ariettas hemmelige verden
Jeg elsket Mary Nortons Lånerne da jeg var liten, og når det er Studio Ghibli som animerer, er det jo grenser for hvor feil det kan bli. Utrolig vakkert tegnet, særlig detaljene som viser hvor små lånerne er, er nydelige. Den første halvtimen er ganske seig fortellermessig, men det går seg til.

29. mai: En katt i Paris
Nydelig liten tegnefilm. Sår og spennende og morsom på en gang, og med de vakreste tegninger fra Paris. Også godkjent med god margin av et panel på fire niåringer.

28. april: The Avengers
Skamløst tøysete superheltfilm, uten et alvorlig bein i kroppen, men til tider ekstremt morsom. For min del kunne de med fordel erstattet en halvtime av actionscenene med mer av Tony Stark og Bruce Banner som utveksler utsøkte spydigheter. Min barndoms soft spot for Bruce Banner kom plutselig tilbake til meg her, og Mark Ruffalo var  virkelig storartet. Og Downey er det alltid verdt å betale kinobilletten for.

21. april: Piratene
Riktig festlig sjørøverfilm fra Wallace & Gromit-folka. Sjarmerende underdogsjørøvermannskap møter Charles Darwin (den skurken!), dronning Victoria (hjelp!) og Jane Austen, og viser rørende kjærlighet og lojalitet mot en dodo. Ubetalelig soundtrack (London Calling når sjørøverskuta seiler inn i London-tåka anno 1830-etellerannet!) og en haug fantastisk morsomme detaljer.

13. februar: The Descendants
Fint, om enn ikke akkurat banebrytende, familiedrama/roadmovie om å miste et familiemedlem i en uavklart situasjon. Clooney er fin som sint og sår og spaltet, og særlig historielinja med den eldste datteren er flott. Jeg kan styre meg for bihistorien om eiendomssalget (den symbolikken blir nokså kvalm om du tenker for lenge på den). Best husker jeg sluttscenen, for en fin og usentimental måte å vise hverdagskjærlighet på.

2. februar: Tinker, Tailor, Soldier, Spy
Man skulle jo tro at dette var en spionthriller, basert på John Le Carré som den er, men det nektet den å være. Hodet mitt ville ikke helt være med på dette, og spant seg noen egne intriger, og det forstyrret kanskje opplevelsen litt. Til å være en film som handler om avsløringen av en moldvarp i hjertet av den engelske etterretningen, var den helt bemerkelsesverdig lite interessert i intrigen bak, og løsningen blir nærmest presentert som en tilfeldighet. I stedet er filmen fragmentarisk – alle historiene er bruddstykker, og alle personene blir bipersoner, med unntak av Gary Oldmans utrolig uttrykksløse Smiley. Som heller ikke gir ved dørene. I stedet funderer filmen på relasjoner og lojaliteter mellom folk som er knyttet tett sammen i en fullstendig nådeløs bransje. Alt satt i et fantastisk snusbrunt og røykfylt 70-tall. Må jeg se den en gang til, tro?

5. januar: Sherlock Holmes. A Game of Shadows
Det var i grunnen veldig morsomt å se denne dagen etter BBCs fantastiske A Scandal in Belgravia, de gjorde seg som double feature. Den alien-aktige, aseksuelle Cumberbatch mot den maniske, intuisjonsdrevne og definitivt aldri aseksuelle Downey. BBCs kjølige, intellektuelle og intrikate plott mot filmens bråkete tøyse- og skyteplott. Det er jo ikke tvil om at BBC kommer uendelig mye bedre ut, men Downey og Jude Laws totalt uimotståelige Watson (den barten!) er verdt kinobilletten med god margin, og Stephen Fry skader heller ikke. Dessuten syntes jeg de hadde en fin Moriarty, og hvorfor underdrive framstillingen av Reichenbach-fossen?

søndag 1. januar 2012

Bøker lest i 2011

I 2011 har jeg lest 35 bøker, om jeg regner med Sandman-heftene (og det gjør jeg!) og Vargas Llosa som jeg ikke orket å lese ut (og det fortjener jeg!).  Takk til Kindle for en ekstra giv på slutten av året!
  • Sarah Rees Brennan: The Demon’s Surrender (Denne gangen er synsvinkelen Sins, og jeg synes hun er enda hakket mindre interessant enn Mae. Det blir for lite Nick og Alan! Men det var en bra plottwist mot slutten denne gangen også, det skal hun ha.)
  • Sarah Rees Brennan: The Demon’s Covenant (Æh, ja. Det er fort gjort å bli besatt av demoner. Mae er ikke en like interessant jeg-person som Nick, men til gjengjeld er det en del fantastisk dialog her, og du store allstyrendes, så fort jeg slukte denne.)
  • Sarah Rees Brennan: The Demon‘s Lexicon (Om magikere og demoner, men med en utrolig fiffig synsvinkelbruk og et fantastisk plott.)
  • Terry Pratchett: Hogfather (HO. HO. HO.)
  • Terry Pratchett: Maurice and his Educated Rodents (Pratchett skriver bemerkelsesverdig bra for yngre lesere, de bøkene er gjerne dypere, ømmere og mer ettertenksomme enn den jevne Discworld-bok. Rørende liten fabel om toleranse, med snakkende rotter og en sarkastisk katt i hovedrollene.)
  • Jonathan Franzen: The Corrections (Ambivalent. Syntes den var grunn og tåpelig fram til omtrent midten, og så slukte jeg resten rått. Kan jeg tilgi?)
  • Terry Pratchett: Snuff (Jeg synes nok jeg merker at han ikke skriver lenger, men dikterer, og den er ikke like morsom som den gjengse Pratchett pleier å være. Men Vimes er definitivt fortsatt Vimes, og jeg er veldig glad for at han fikk en bok til.)
  • Terry Pratchett: Eric (Rincewind igjen, men man kan tilgi ham for papegøyens skyld. «Limited wossname. Doodah. Thingy. You know. It's got words in it.»)
  • Connie Willis: Blackout/All Clear (Dette er én bok og ikke to, og den er til og med nesten ikke for lang. Nydelig problematisering av Oxford-tidsreisingen, og samtidig overbevisende fint om England under blitzen. Morsom og rørende og rasende spennende.)
  • Cormac McCarthy: All the Pretty Horses (på Kindle! «I've no sympathy with people to whom things happen. It may be that their luck is bad, but is that to count in their favor?»)
  • John Irving: A Prayer for Owen Meany (Den er altfor, altfor lang, og særlig åttitallspolitikken er datert så det holder. Barndomsskildringen, Johnnys mors død og Owens endelikt er derimot fortsatt storartet skrevet.)
  • Arthur Golden: Memoirs of a Geisha (Det er lov å lese denne om igjen når man nettopp har vært i Japan. Så vidt.)
  • Emma Donoghue: Room (Alt i alt føles det ikke spekulativt, men jeg er glad jeg visste så lite om den da jeg begynte. Leste den i en intens jafs, og det er veldig, veldig godt om barns evne til å ta ting for gitt og skape egen normalitet, og enda bedre om kjærlighet mellom forelder og barn. Femåringsperspektivet er nydelig gjennomført.)
  • Terry Pratchett: Pyramids (Gotta love Guild of Assassins!)
  • George R.R. Martin: A Dance with Dragons (Ingenting er enkelt, ingen er entydig god eller ond. Og ingen har spesielt lyse utsikter. GRRM kan bare våge å dø ifra de siste bindene!)
  • George R.R. Martin: A Feast for Crows (Det sier litt om persongalleriet at du kan ta ut de tre mest sentrale personene og likevel ende opp med en bok som denne.)
  • George R.R. Martin: A Storm of Swords (Å, Tyrion! Å, Jaime!)
  • George R.R. Martin: A Clash of Kings (Egentlig enda mye bedre enn A Game of Thrones. Avsindig engasjerende, og med en karakterdybde du virkelig ikke venter deg av episk fantasy.)
  • George R.R. Martin: A Game of Thrones (Stort bredere kan man vel ikke anlegge en roman? Svært sparsomme, men desto mer effektfulle fantasyinnslag. Enormt og fascinerende persongalleri, som Martin ikke tar fem øre for å hogge ned for fote. Og det er åpenbart at ennå har historien bare så vidt begynt.)
  • Arthur Conan Doyle: The Adventures of Sherlock Holmes («Crime is common. Logic is rare.»)
  • Jasper Fforde: One of Our Thursdays Is Missing (Dette blir for mye BookWorld for meg, altså. Det er muligens tilsiktet, skal jeg dømme etter Thursdays korte og blodfulle gjesteopptreden IRL, men de første 200 sidene er knasende tørre og altfor sjelden ordentlig morsomme. Slutten er dog ganske kul, og BookWorld-kartet er aldeles ubetalelig.)
  • Arthur Conan Doyle: A Study in Scarlet (Du skal se det papirløse samfunnet er på vei. Moro å sammenligne med BBCs Study in Pink!)
  • Arthur Conan Doyle: The Hound of the Baskervilles (Første bok lest i sin helhet på iPhone! Holmes virker nesten mild og empatisk når man har vent seg til BBC-Sherlock.)
  • Neil Gaiman: Season of Mists (Sandman 21–28. Nøkkelen til helvete vil man ikke ha.)
  • Siri Hustvedt: The Summer without Men (Kan en historie om en 55-årig kvinne midlivskriseforlatt av mannen bli annet enn traurig? Om den blir fortalt av en upålitelig, kvikksølvaktig og anarkistisk jeg-forteller som hele veien problematiserer fiksjonens vesen, og samtidig forteller deg mer eller mindre ubehagelige sannheter, så!)
  • Nicole Krauss: Man Walks into a Room (Hvem er man om man mister alle minner fra de siste 24 årene? Begynnelsen, der Samson bor sammen med en kone han overhodet ikke kjenner, og slutten, der han velger å ta kontakt med det gamle livet sitt igjen, er uhyre bra, og kanskje fordi dette virker så sant, blir jeg skeptisk til sci-fi-eksperimentet i midten.)
  • Neil Gaiman: Dream Country (Sandman 17-20. Jeg likte Dream som katt. Og Shakespeare-historien var nifs på en Jonathan Strange & Mr. Norrell-aktig måte, ikke mye søte de alvene der.)
  • Jasper Fforde: Shades of Grey (En bok som overhodet ikke driver med eksposisjon. I stedet blir leseren kastet inn i en svært alternativ framtid, og må bare prøve å forstå den selv, akkurat som hovedpersonene må prøve å forholde seg til fortida på ekstremt sketchy grunnlag. Den er tidvis fryktelig morsom, men jo lenger man leser, jo svartere innser man at den er.)
  • Michael Chabon: The Final Solution (En skarp, finurlig og ettertenksom liten bok forkledd som kriminalroman. Og siden mitt hode ikke er «a single great organ of detection», brukte jeg over halve boka på å innse hvem dette egentlig handlet om.)
  • Nicole Krauss: The History of Love (Kunstneren som gammel mann (og som ikke vet om at han nådde ut). Mennesker som på forskjellig vis begrenser livene sine og fiksjonaliserer dem på grunn av et sentralt savn. Det blir vanskelig å glemme Leo Gursky.)
  • Neil Gaiman: Coraline (Her skulle man nok ikke sett filmen først. Boka er enkel og fin og renskåren, men den virker litt blodfattig i sammenligning.)
  • Mario Vargas Llosa: The War of the End of the World (Parkert på side 200 fordi det var altfor mange sider igjen. Jeg likte dog veldig godt skildringene av sektmedlemmene. Det var verre med de politiske utlegningene.)
  • Neil Gaiman: The Doll's House (Sandman 9-16. Vakkert og avskyelig og merkelig og helt forheksende.)
  • Neil Gaiman: Preludes & Nocturnes (Sandman 1–8. Umiddelbart hekta.)
På barnebokfronten kan vi endelig melde om at Harry Potter-æraen er over. Det har vært en  fornøyelse. Vi liker Doktor Proktor også.

  • J.K. Rowling: Harry Potter og dødstalismanene (Harry Potter-æraen er over. Det var ganske stort å lese Snapes minner og Harrys vandring gjennom skogen for vantro unger.)
  • J.K. Rowling: Harry Potter og halvblodsprinsen (Endelig tok vi igjen Spoileren med stor S!)
  • Jo Nesbø: Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje (Har du kanskje blitt hypnotisert av en månekameleon?)
  • Jo Nesbø: Doktor Proktors tidsbadekar (Enda morsommere enn prompepulveret, og fransk historie gikk ned på høykant.)
  • Jo Nesbø: Doktor Proktors prompepulver (Særs morsomt for alle, og rett på neste.)
  • Kenneth Grahame: Det suser i sivet (Den er jo fantastisk. Fryktelig morsomt, med Padda som gikk rett hjem hos alle, og til tider hjerteskjærende lyrisk, noe som kanskje gikk mest hjem hos mor. Men ungene snakker fortsatt om huset til Mole.)
  • Astrid Lindgren: Brødrene Løvehjerte (Gikk rett hjem. To av tre gråt under veis, og en av dem var meg.)


mandag 26. desember 2011

Fløtedronningen

«Kan du klare alt det?» sier Askepott (Popelka, så klart) til pusen. «Du kommer visst til å male deg av deg!»

Det samme kunne man spurt meg om, for i dag har jeg brukt 11 dl kremfløte. 4 dl til sherryfromasj. 2 dl til fiskesuppe med safran, appelsinskall og grillet paprika (oransje!). Og 5 dl til enda en vakker juledessert, nemlig moltemoussekake. Jeg kom over denne oppskriften lille julaften, og da kunne nærbutikken* bare bidra med frosne, moderat sukrede rørte molter (80 % molter pr. 100 g), så i min utgave ble det sånn her:

2 eggehviter pisket stive med
100 g melis
100 g hasselnøtter finhakket i kjøkkenmaskin
1 ts maisenna

Jeg grublet en del over piskingen av eggehviter og melis sammen, det tok lang tid før det ble noenlunde stivt, men resultatet ble veldig bra. Vend inn nøtter og maisenna og stek i smurt springform på 170 grader i ti minutter. Jeg syntes bunnen så snål ut, men den ble altså veldig god.

2,5 dl moltepuré (rørte, lettsukrede molter kjørt i blender og deretter silt)
4 plater gelatin
4 dl fløte
1 ts ekte vaniljesukker

Smelt bløtet gelatin i 0,5 dl moltepuré. Bland med resten av moltepureen. Pisk middels stiv krem og vend moltegelatinblandingen inn. Jeg hadde kjøpt to bokser rørte molter, så jeg hadde en del moltepuré til overs, som med hell kunne serveres til kaka. Den gikk forresten til brun fra frisk oransj på et par timer i kjøleskapet, skal tro om det hjelper med litt sitronsaft?

*Kassadamen var ikke norsk og var utrolig sjokkert over at jeg faktisk aktet å kjøpe de vilt prisede småboksene. Man må kanskje være nordmann i julemodus for å bla opp.