Impossibly (Tom Stoppard: Rosencrantz and Guildenstern Are Dead)

Half of what he said meant something else, and the other half didn’t mean anything at all.

Når man først er på Hamlet-kjøret, er dette simpelthen den perfekte boka å plukke opp. Sammenflettingen av (nesten bare yndlingsbitene mine) av grunnteksten og Rosencrantz og Guildensterns absurde, forvirrede og skjelettaktige dialoger er intet mindre enn fantastisk – ertende, urkomisk, tragisk, oppriktig gripende og (forbløffende nok!) spennende. Bare grepet med å inkludere også framtida i mimedelen av Hamlets teateroppsetning! Jeg måtte straks sjekke teaterprogrammet i London for å se om det tilfeldigvis gikk noen oppsetning noe sted. (Nei. Urettferdig!)

Menn fra fortida (Robert Galbraith: Carreer of Evil)

You know four men who’d send you a severed leg?

Jeg holdt nesten på å gi opp den tredje Cormoran Strike-boka. J.K. Rowling har aldri vært noen elegant forfatter, men i innledningen til Carreer of Evil synes jeg hun var verre enn noensinne. Mengder av direkte pinefull eksposisjon. (Jeg vet at Cormoran liker å katalogisere ting, men dette var ikke troverdig som hans indre stemme.) Boka er dessuten nærmest demonstrativt ikke-morsom (hvorfor?!), kanskje for å hengi seg desto mer til mørk sosialrealisme. Men det er det jo mange som gjør mye bedre, ikke minst Kate Atkinson (som fint greier å være morsom samtidig, for øvrig). 

På toppen av det hele trodde jeg at det var opplagt hvem morderen var. Heldigvis tok jeg veldig feil. For Rowling kan fortsatt både snekre veldig fikse plott og skrive god dialog (kanskje det nye Harry Potter-stykket blir bra?), og boka blir veldig, veldig spennende etter hvert. Og jeg liker fortsatt Cormoran, og Robins bakhistorie blir utviklet på en nokså interessant måte (men for noen valg du tar, jente!). Så jeg leser vel den neste også, kan jeg tenke meg.

A witch by noonlight (Terry Pratchett: A Hat Full of Sky)

By an amazing coincidence, the Horse carved on the Chalk is remarkably similar to the Uffington White Horse, which in this world is carved on the downlands near the village of Uffington in southwest Oxfordshire. It’s 374 feet long, several thousand years old and carved on the hill in such a way that you can only see all of it in one go from the air. This suggests that: a) it was carved for the gods to see; or, b) flying was invented a lot earlier that we thought; or, c) people used to be much, much taller.

A Hat Full of Sky er kanskje min favoritt-Tiffany. Den har fantastiske scener med Nac Mac Feegle kledd ut som en mann i normalstørrelse (knærne og magen slåss høylytt, men siden spetakkelet villig deler ut gullmynter fra gravhaugen deres, aksepterer den ene etter den andre ham som rik og eksentrisk). Den har den skrekkelige Annagramma Hawkins og undersåttene hennes. (‘Annagramma’s the leader, then, is she?’ said Tiffany. ‘Um, no. Witches don’t have leaders, Annagramma says.’) Og ikke minst har den de mest fantastiske utvekslinger mellom Tiffany og den fullt utviklede Granny Weatherwax i all sin prakt, to alen av samme stykke. (They had argued, of course. But Mistress Weatherwax had made a nasty personal remark. It was: You’re eleven.) Og jeg liker så godt Pratchetts ungdomsbokstemme – enklere, varmere og mer inderlig enn i voksenbøkene, men ikke noe mindre morsom for det. (Never wish. Especially don’t wish upon a star, which is astronomically stupid.)

Frelser i pels (James Bowen: A Street Cat Named Bob)

It was as if my Harry Potter invisibility cloak had slipped off.

Om man vil at ungene skal ta imot leseanbefalinger, må man også ta imot deres, og dette var den dyrekjære tolvåringens forslag. Og det er jo lett å se hva hun liker så godt, historien om den skakkjørte og forsofne gatemusikanten som for første gang på aldri lenge klarer å bry seg om og prioritere noe annet enn seg selv, er jo ganske rørende. Spesielt sjarmerende er historien om hvordan Bob rett og slett insisterer seg inn i livet hans, og hvor skrekkelig bekymret Bowen blir når katten blir syk. Men noe stort verk er det ikke, og James Bowen gir ikke noe udelt positivt inntrykk – realistisk nok, sikkert – det tar tid å komme ut av usynlighetskappen og tilbake i de synliges rekker etter årevis på gata.

In my bones (Terry Pratchett: The Wee Free Men)

She’d read the dictionary all the way through. No one told her you weren’t supposed to.

The Shepherd’s Crown fikk meg til å savne Tiffany Aching sånn som hun skal være, så da ble det sånn. Jeg elsker the Nac Mac Feegle («‘We wuz misunderstood when we was wee bairns!’ yelled Rob Anybody. ‘Ye’re only pickin’ on us cuz we’re blue! We always get blamed for everythin’! The polis hate us! We wasnae even in the country!’»), og selv om jeg synes alvenes land er i vageste laget, er Tiffany vår heltinne,  for oss pirkete systemorienterte perfeksjonister.

You’re going to turn into somebody like Miss Tick, said her Second Thoughts. Do you really want that? ‘Yes,’ said a voice, and Tiffany realized that it was hers again. The anger rose up, joyfully. ‘Yes! I’m me! I am careful and logical and I look up things I don’t understand! When I hear people use the wrong words I get edgy! I am good with cheese. I read books fast! I think! And I always have a piece of string! That’s the kind of person I am!’

Zero hour (Margaret Atwood: Oryx and Crake)

Strange to think of the endless labour, the digging, the hammering, the carving, the lifting, the drilling, day by day, year by year, century by century; and now the endless crumbling that must be going on everywhere. Sandcastles in the wind.

Det er kanskje like greit at det ofte er middelmådige forfattere som skriver dystopier, for når Margaret Atwood gjør det, er det rystende og griseskummelt (genmodifisert pun intended). Rammehistorien er postapokalyptisk, men det er alle tilbakeblikkene til de siste preapokalyptiske tidene som er det aller nifseste – det er bare tendenser og eksperimenter og utglidninger og utsvevelser vi allerede er godt i gang med, spolt et stykke fram og beskrevet med normaliserende barneblikk fra én beskyttet og en totalt ubeskyttet barndom. Hva er det vi driver med? Hva er det vi kommer til å fortjene? Det er også en overrumplende (og nattsvart) morsom bok, blant annet på bekostning av humanioras framtid. («Our Students Graduate With Employable Skills, ran the motto underneath the original Latin motto, which was Ars Longa Vita Brevis.»)

An antic disposition (William Shakespeare: Hamlet)

Når man nå engang gikk såpass langt at man klarte å skrape til seg (gode!) billetter til Benedict Cumberbatchs absurd hurtigutsolgte Hamlet-forestilling på Barbican, var det jo klart at man måtte lese seg opp på teksten enda en gang. Det skader aldri, hver eneste gang man leser den, finner man jo bare flere referanser (denne gangen: Infinite Jest!), og det var jo fint å sitte på trappa til St Paul’s Cathedral og lese om Hamlets og Laertes’ basketak i Ofelias grav.

Woul't drink up eisel? eat a crocodile?

Og var det verdt det? Å jada. Anmeldelsene var jo til dels lunkne, og fikk en til å tro at dette skulle være en veldig eksperimentell oppsetning med Benedict hoppende rundt i indianerfjær og Bowie-t-skjorte og jeg vet ikke hva, og han gjør jo for så vidt det, men forestillingen er temmelig tradisjonell, litt sånn klassisk-Ibsen-aktig, tekstnær og alltid tekstprioriterende, prøver ikke å unnskylde spøkelset og har et skarpt skille mellom virkelighet og antic disposition. Når man kom temmelig direkte fra Det norske teatrets kjønnsbyttende, tvilende-fortvilende og absurde Hamlet, framsto det som svært så forsiktig. Men Cumberbatch er en nydelig Hamlet, han er da også fortvilet, men langt fra vanvittig, og skifter skarpt og lynraskt mellom desperat introspeksjon (ah, talene i BCs munn!) og kalkulert skuespill for å avsløre alle, og da mener han alle, som prøver å manipulere ham. Scenografien var også fin – det åpner med et litt Miss Havisham-aktig bryllupsbord («Thrift, thrift, Horatio! The funeral bak’d meats / Did coldly furnish forth the marriage tables.»), men ender som en ruin og askeblåst slagmark. Og Ciarán Hinds er den skumleste Claudius jeg har sett – han er ikke det minste søtet av forelskelse, og det er første gang jeg har sett Gertrude virke oppriktig redd ham når hun innser hva han må ha gjort. Slutten synes jeg likevel de gjorde bedre i Oslo, det gikk litt vel raskt for seg her, og fikk ikke like godt frem hvor fullstendig absurd hele fektekampen og veddemålet er målt mot Hamlets sinnsstemning etter å ha vendt tilbake og funnet Ofelia død og alt i kaos.