But melancholy, that was his own true humour. A miserable bastard, in other words.Den andre Jackson Brodie-boka er altså bare sånn måtelig jolly. (Selv om den ofte er veldig morsom.) Til gjengjeld har også denne en intrikat og myldrende struktur, som flere ganger eksplisitt blir sammenlignet med en matrjosjka. «The word of the day. He thought of the boxes that had been stacked in the hall of the Favours office, stencilled with ‘Matryoshka’. He felt the peanut-baby doll in his jacket pocket. The layers of the onion. Chinese boxes, Chinese whispers. Russian whispers. Secrets within secrets. Dolls within dolls.» Massevis av historier som passer inn i hverandre, men som langt på vei likevel hører sammen. Og den er, i kjent stil, full av ytterliggående uglamorøse folk med liv som skuffer dem på daglig basis.
fredag 30. januar 2015
A Jolly Murder Mystery (Kate Atkinson: One Good Turn)
onsdag 21. januar 2015
Kasus (Kate Atkinson: Case Histories)
Novels gave you a completely false idea about life, they told lies and they implied there were endings when in reality there were no endings, everything just went on and on and on.Etter å ha sett hva Kate Atkinson kunne gjøre med struktur, måtte jeg bare se hva slags krimforfatter hun var, og jeg ble ikke skuffet. Her har vi det igjen – fire–fem (svært sørgelige) historier flettet elegant inn i hverandre. Et par av sakene løser faktisk Jackson Brodie, en annen løser på sett og vis seg selv. Og alle historiene er befolket av ekstremt levende og feilbarlige folk (for eksempel den arme Theo, som mister datteren Laura, «Laura who was still a virgin (he knew because she had told him, to his embarrassment), which made him feel immensely relieved even though he knew she couldn’t stay one for ever, Laura who kept a tank of saltwater tropical fish in her bedroom, whose favourite colour was blue, whose favourite flower was the snowdrop, and who liked Radiohead and Nirvana and hated Mr Blobby and had seen Dirty Dancing ten times. Laura whom Theo loved with a strength that was like a cataclysm, a disaster»). Ikke minst er Jackson Brodie minst like mye av et kasus som klientene sine.
Dessuten foregår det i Cambridge. Og det er ofte morsomt oppi all elendigheten. Og ja, jeg gikk direkte løs på den neste.
tirsdag 13. januar 2015
Bankebrett (Erlend Loe: Naiv. Super)
Jeg tenker at jeg aldri skal slutte å kaste ting. Jeg tenker at jeg tror på sjelens renselse gjennom lek og moro.Noen av oss trenger bare, tja, skarve 19 år før de kan få seg til å lese en skamrost bok på morsmålet. Jeg vurderer til og med å lese Knausgårds første om kanskje bare et år eller to. Kremt.
Og jeg skjønner jo greia. Selv om den manetaktige, daffe, bortskjemte, selvsentrerte og komplett ansvarsfraskrivende hovedpersonen (Hamsun-helt à la manet?) går meg på nervene (og det skal han vel?), har jeg en god del sympati for prosjektet hans. (Jeg har dog ikke bankebrett.) Og jeg ler av de stadige onelinerne som avbryter den enerverende naivistiske språkføringen med jevne mellomrom. Og så syntes jeg forholdet til lille Børre var fortryllende.
mandag 12. januar 2015
How you got there (Kate Atkinson: Life After Life)
She had been here before. She had never been here before.Jeg var i utgangspunktet nokså skeptisk til det Groundhog Day-aktige premisset for denne boka: Ursula Todd blir født, lever og dør, og så begynner alt på nytt. Gang på gang. Men jeg var solgt nesten umiddelbart. Den er nydelig bygd – den er drivende lesverdig hele tida, samtidig som det er opplagt at de stadige livene og ekkoene fra tidligere liv er strengt strukturert, og jeg har all mulig tro på at en gjennomlesning med et regneark ved siden av vil være svært tilfredsstillende for de ryddige i sinnet. Men det aller beste er at hvert eneste av Ursulas mange liv (nei, jeg er ikke en sånn med regneark) er umiddelbart plausibelt, for alt er solid rotfestet i de sterke båndene som finnes mellom medlemmene av Todd-familien på Fox Corner. De er korte (til dels ekstremt korte), de er lange. De er lykkelige, de er kjedelige, de er ekstremt deprimerende, de er retningsløse og ekstremt målrettede. Og Ursula er alltid umiskjennelig Ursula. Sånn blir den en katalog over et (tross alt) lite sett av de uendelig mange permutasjonene som er mulige ut fra de forutsetningene hver av oss får utdelt, de menneskene vi møter. Noen kommer på feil tid, på riktig tid. Noen vakler, noen insisterer. Det kunne vært helt annerledes. Det kunne vært nesten helt likt. Det er egentlig ganske oppmuntrende.
I tillegg er det en strålende krigsroman, mest om andre verdenskrig, men også om første. Og så er den kjempemorsom. Og hun siterer som Dorothy Sayers. Anbefales.
mandag 5. januar 2015
(Selv)forakt (P.D. James: A Mind to Murder)
Sometimes he despised his private image, the patient, uninvolved, uncensorious inquisitor of other people’s misery and guilt.Det gikk ganske fort å bli lei av P.D. James. I denne svinger hun pisken over et psykiatermiljø (og mye av satiren er temmelig datert). Boka er jo for så vidt spennende, godt skrevet og bra konstruert, men er det en eneste person utenom Dalgliesh hun ikke forakter? Han forakter til gjengjeld seg selv.
Det blir nok en stund til neste gang.
søndag 4. januar 2015
På kino i 2015
4. januar: Fortellingen om prinsesse Kaguya
Utrolig vakkert håndtegnet Ghibli-film på et eldgammelt japansk eventyrsujett. Babysekvensene! De små dyrene! Kirsebærblomstene! Vinden i bambusen! Som vanlig når en japansk film graver i eventyr- og folklorekista, merker man at man mangler en del basisreferanser, så særlig deler av Kaguyas backstory virker nokså speisa, men grunntemaene – kjærlighet mellom foreldre og barn, hva som egentlig gjør en lykkelig i livet, er mer enn allmenngyldige nok. Niåringen gråt på slutten, og hele familien likte den. (Se dog opp for mange publikummere med feil forventninger og for små barn som ikke kan følge japanskspråklig film med norsk teksting!)
8. januar: The Hunger Games: Mockingjay del 1
Synet mitt på Hunger Games-filmene varierer definitivt med forhåndsforventningene mine, men jeg tror likevel at jeg synes dette er den beste så langt. Den er velkonstruert og godt dosert, og jeg synes de gjør en veldig god jobb med det som er det fineste og viktigste i bøkene også, nemlig å vise at Katniss er en Harry Potter-aktig hissig og risikosøkende heltinne som er helt ute av stand til å ta instrukser og bare kan si ting hun selv tror på. Noen andre må legge strategiene, og så er det bare å håpe at de er de rette til å gjøre det. Og så er det jo et staselig ensemble de har, da!
11. januar: The Imitation Game
Jeg ville virkelig veldig gjerne like denne filmen. Benedict Cumberbatch som Alan Turing! Bletchley Park! Og det var jo ikke som om jeg ikke koste meg med disse tingene. Likevel, her var det for mye som skurret. Det plager meg ikke så mye at de har skjerpet konflikter for å skape spenning, og ikke engang at de velger å gjøre dette til et autistdrama. Men det er jo så klønete gjort! At en genial systemtenker som Alan Turing ikke skulle ha knekket systemet for lunsjinvitasjonsordlegging innen han kom til Bletchley Park, er rett og slett latterlig. Og så henger han ikke sammen. Rammehistorie-Turing kan rett og slett ikke plausibelt være samme mann som Bletchley Park-Turing. Og spenningskurven er rar – filmen slipper opp for mye damp idet de får maskinen til å virke, og så vingler den seg inn i en sentimental og ufokusert slutt. Det måtte vært mulig å balansere Turings særegenheter, triumf og tragedie på en bedre måte enn dette.
21. januar: Night Moves (Cinemateket)
Langsom og svært resolutt alvorlig film om et på mange måter svært amatørmessig og lite gjennomtenkt miljøaktivistangrep, og konsekvensenes effekt på deltagerne, og da særlig på den skulende og fåmælte Josh. Jeg er ikke helt begeistret, kanskje fordi jeg hadde ventet meg mer thriller og mindre skulende selvransakelse. (Jeg fant en kritiker som sa følgende, som muligens er stedet der hunden ligger begravd: «Reichardt creates no conventional rooting interest. She expresses no point of view as to whether they're wrong or right. She doesn't make us care whether they do or don't blow it up. And after they do it, we don't care if they get caught.») Men sluttscenen er fin og full av den grunnleggende fåfengtheten i hele prosjektet.
3. februar: What We Do in the Shadows
Svært morsom «dokumentar» om en gjeng ubehjelpelige vampyrer i Wellington. Særlig den høflige, pertentlige og veldig tyske vampyren Viago (317) var sjarmerende. Man kan jo prøve å gjøre det beste ut av det, legge avispapir under når man går løs på offeret, for eksempel (og se opp for aorta!).
14. februar: Big Hero 6
Den vidunderlig søte og elskelige helsearbeiderroboten Baymax er tusen ganger verdt billettprisen her – han og hans nydelige samhandling med det traumatiserte og sørgende guttegeniet Hiro er noe av det yndigste og fineste jeg har sett på lenge. Superheltplottet i andre halvdelen av filmen lever kanskje ikke helt opp til dette, men jeg må si at skurken var visuelt voldsomt stilig.
14. mars: Pride
Svært morsom, berørende og velbalansert film om den usannsynlige, men faktiske alliansen mellom homoaktivister og gruvearbeidere under gruvestreiken i Storbritannia på 80-tallet. At det virkelig skjedde, er jo nok til å gi en tilbake troen på menneskeheten i seg selv, men filmen er også nydelig lagd – den kunne falt i alskens sentimentale og moraliserende grøfter, men gjør det ikke. Og så er den nydelig spilt, i tillegg til Ben Schnetzers glimrende innsats som den vilt karismatiske lederen Mark Ashton, er den stappfull av allerede høyt elskede skuespillere: en lavmælt Bill Nighy, som likevel kan knuse en journalist ved å løfte øyebrynet, Andrew Scott (Moriarty), fortryllende søt som lengtende waliser, og sannelig hadde vi ikke også Annie (Liz White) fra Life on Mars og Shona (Faye Marsay) fra den siste Doctor Who-julespesialen! En virkelig oppmuntrende film.
28. mars: Leviatan
Hellemyrsfolket kan bare gå hjem og legge seg, om man vil se en film som systematisk knuser hver lille spire til håp hver gang det dukker opp en, er dette et bra valg. (Du vet det er dystert når filmens mest naive person er en erfaren og velplassert jurist fra Moskva!) Men den er bra: alle hovedpersonene (unntatt den gjennområtne borgermesteren, så klart) er sammensatte og vekker i hvert fall noe sympati, tross til dels ganske alvorlige feil og mangler. Det er veldig velspilt, i et fantastisk Kolahalvøy-landskap, og om den er noe tung på den symbolske labben iblant, er det ikke noe voldsomt minus. Tips: Ikke planlegg utflukter av typen «vi drikker oss fulle og så skyter vi litt på blink».
26. april: Avengers: The Age of Ultron
Ustoppelig bråkete og full av smell, men den er jo morsom, da. Og vi som alltid har hatt en greie for Bruce Banner har all mulig grunn til å kose oss.
3. juni: Ivory Tower
Deprimerende dokumentar om det amerikanske universitetssystemet, som heldigvis også klarer å holde på troen på at utdannelse og læring virkelig er verdt noe.
18. juni: Mad Max: Fury Road
Vanvittig intens og vilt operatisk postapokalyptisk feministactionfilm. Max selv, som starter filmen som et utbombet skall av seg selv, med bare et avsindig overlevelsesinstinkt til å skille ham fra en blodgivningspose, men som blir gradvis menneskelig igjen i løpet av filmen, spilt bemerkelsesverdig uttrykksfullt og nesten bare med øynene den første timen av Tom Hardy. De ville motorsykkelkrigerdamene ute i ørkenen. Den nifse, giftige myra med de stiliserte styltegjengerne. De dekomponerende stridsherrene som satser alt på brød og sirkus – den avsindige flammekastergitaristen! Den strålingsskadde selvmordskrigergutten, som viser seg å ha et forbløffende optimistisk solskinnstemperament. Men aller, aller mest Charlize Therons Furiosa, flinthard, kynisk, eventyrlig virtuos med bil og våpen, men villig til å holde seg med litt håp, og i stand til å gjenkjenne anstendighet hos andre og gjøre det om til sin beste valuta. Dessuten er historien ikke bare ordentlig, men elegant og stilig strukturert. Imponert!
24. juli: Jurassic World
Vi hadde sett oss opp på originalfilmen, og ellers plassert forventningslista ganske lavt, og begge deler var en god idé. Filmen flørter temmelig skamløst med moderskipet, og da var det jo bra å ha den langt framme i hodet. Ellers er det jo en fundamentalt tøysete film, og jeg er nokså oppgitt over den kvinnelige hovedrollen (en herlig kombinasjon av corporate idioti og Ubrukelig Kvinne I Stiletthæler, med en dæsj Tårnfrid, stadig mer avkledd), men på den annen side hjalp det jo da hun til slutt gikk badass og slapp ut T-rexen. Tiåringen, som er grundig flasket opp på Doctor Who, har jo også evig rett i at filmen ga fullstendig blanke i alle folkene som ble dinosaurmat på løpende bånd. Men likevel, det var jo ganske morsomt. Chris Pratt er uslitelig sjarmerende, og filmen er ordentlig godt skrudd sammen. Og dinosaurene er fine, og personlighet har de også.
5. august: Spy
Til dels veldig morsom (om enn ikke akkurat subtil og behersket) spionkomedie med Melissa McCarthy (Sookie!) som ekstremdyktig bakromsagent som plutselig havner i felten (med tidenes mest fjollete dekkidentiteter, inkludert verdens aller styggeste katte-t-skjorte, uten noen tvil) og endelig får utløp for store mengder undertrykt aggresjon og badassery. Utvalget av andre agenter er heller ikke verst, fra den ultraslicke Jude Law via den ubegripelig sleazy, men likevel underlig avvæpnende italienske (OR IS HE?) Aldo til den komplett tykkskallede, men unektelig effektive Rick Ford. («Where did you get that suit?» «I fucking made it, didn't I?»)
29. august: Paper Towns
Riktig fin highschoolfilm med en sjarmerende trio av aggressivt prektige nerder i sentrum, og da særlig hovedpersonen Quentin, som er keitete og ukomfortabel på en veldig overbevisende og elskelig måte. Den har en nydelig og tidvis veldig morsom roadtripsekvens, for forfriskende nok er dette ikke en kjærlighetshistorie, som Quentin selv forståelig nok tror, men en vennskapshistorie. Sett sammen med tolvåringen, som elsket boka (og godtar filmen), og jeg tror nok jeg får lese boka selv også. [Edit: Jeg hadde nok neppe likt den like godt om jeg hadde lest boka først.]
5. september: Innsiden ut
Veldig vellykket visualisering av de små stemmene inni hodet vårt, og riktig fin anskueliggjøring av hvordan det er å vokse litt opp og måtte innse at sammensatte følelser faktisk er normalen. Veldig morsom, ganske rørende, muligens litt langtrukken på midten der et sted, men ikke mer enn vi kan leve med.
26. september: Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin
Jeg hadde en samtale med tiåringen om jeg trodde K&L-filmen ville bli vist utenfor Norge, og mitt standpunkt er vel et soleklart nei. For jeg tror ikke den fungerer uten et årelangt og kjærlig forhold til Knutsen og Ludvigsen og sangbiblioteket deres (og heller ikke uten skikkelige norske forestillinger om Bergen). For det er her (og i den nordnorske rottefamilien som dukker opp) all sjarmen ligger. De øvrige personene og intrigene er temmelig svake og påklistrede. Men det er nok til at det bærer, om man altså har referansene inne. (Vi ville valgt mye mindre poppis sanger, men er glade for referansene til både hattstativ, kaptein Knutsen og den forheksede prinsessen.)
7. november: The Martian
Heldigvis klarer filmen å plukke opp den uoppslitelig konstruktive, men sleivete tonen fra boka, og Matt Damon er veldig fin som vår overnaturlig optimistiske botanikersuperhelt Mark Watney. Overdådig castet ellers også (det er spesielt morsomt at det er Sean Bean som må forklare hvorfor den hemmelige manøveren heter Operasjon Elrond), og så gjør de det ytterste ut av fartøyssjef Lewis’ diskofetisj i soundtracket. Selvsagt blir det altfor lite regning, men potetene til Mark får da i hvert fall oppmerksomheten de fortjener.
9. november: Legend
Tom Hardy som gangstertvillingbrødre? Ja takk! Og han er virkelig verdt billetten også, der han effektivt spiller én glamorøs, sjarmerende og listig-brutal og én paranoid, innesluttet, labil og voldelig tvillingbror, og ikke minst det kompliserte forholdet dem imellom, der Reggie Kray tydelig har som livsprosjekt å holde den rabiate broren i sjakk, og tydelig har brukt alle de betydelige evnene sine på det fra de var små. («Not the bottle!») Og når det eneste Ron vil, er at de skal være voldelige gangstere sammen (noe de er gode til, som demonstrert med slåsshansker og hammere i en fantastisk scene), så blir det sånn. Og derfor kan det heller ikke ende annet enn tragisk – det er ikke rom for verken kursjusteringer eller andre omsorgskrevende personer i Reggies liv, og han greier ikke i lengden å holde brutaliteten ute av forholdet til kona si, som han nok oppriktig elsker. (Men hvorfor i alle dager trodde de det var en god idé med voiceover? Skjemmende.)
18. november: Citizenfour
Riktig skremmende (spesielt akkurat nå) og veldig bra dokumentar om Snowden-saken. Her er historien fanget mens den skjedde, og presentert med elektrisk nerve, og det gjør inntrykk hvor mye det kostet ikke bare Snowden, men hele filmteamet å lage den.
27. november: Mockingjay del 2
Absolutt en god avslutning på serien. Grusomhetene fra boka er ganske avdempet og sobert presentert, og så tar de det ut i Jennifer Lawrences brede emosjonelle reaksjonsspekter i stedet. Lurt.
21. desember: Crimson Peak
Fullstendig over-the-top gotisk spøkelsessplatterfilm med en ravende gal Jessica Chastain og en ikke mindre sprø, men nifst engleaktig Tom Hiddleston i verdens mest fantastiske gotiske herregårdsruin (i ferd med å synke ned i blodrød leire, no less!). Den er for outrert og komisk til å være egentlig skummel, og det passet jo bra for en pyse som meg. Tips: Hvis en mørk og mystisk fremmed beiler til deg med Mr. Rochester-sitater, bør du kanskje lure på hva han gjemmer på slottet sitt. Men det er jo vanskelig å si nei til Tom, jeg skjønner jo det.
25. desember: Star Wars: The Force Awakens
Joda, de kunne jo kanskje ha skrevet en ny historie i stedet for å resirkulere en gammel så til de grader, men alt i alt var jeg veldig fornøyd. De har klart å forene det gamle med det nye på en fin og overraskende rørende måte, og får vrengt maksimalt ut av hjerterøttene til gamle seere (jeg mener, Han Solo og Chewbacca som kommer inn i Millennium Falcon for første gang på 30 år!), samtidig som det er mer enn morsomt og veldreid nok til å engasjere eventuelle gjenværende sjeler som ikke har noe forhold til gammel-Star Wars. Og jeg er begeistret både for den glødende, resolutte Rey og den ambivalente, Snape-aktige Kylo Ren.
Utrolig vakkert håndtegnet Ghibli-film på et eldgammelt japansk eventyrsujett. Babysekvensene! De små dyrene! Kirsebærblomstene! Vinden i bambusen! Som vanlig når en japansk film graver i eventyr- og folklorekista, merker man at man mangler en del basisreferanser, så særlig deler av Kaguyas backstory virker nokså speisa, men grunntemaene – kjærlighet mellom foreldre og barn, hva som egentlig gjør en lykkelig i livet, er mer enn allmenngyldige nok. Niåringen gråt på slutten, og hele familien likte den. (Se dog opp for mange publikummere med feil forventninger og for små barn som ikke kan følge japanskspråklig film med norsk teksting!)
8. januar: The Hunger Games: Mockingjay del 1
Synet mitt på Hunger Games-filmene varierer definitivt med forhåndsforventningene mine, men jeg tror likevel at jeg synes dette er den beste så langt. Den er velkonstruert og godt dosert, og jeg synes de gjør en veldig god jobb med det som er det fineste og viktigste i bøkene også, nemlig å vise at Katniss er en Harry Potter-aktig hissig og risikosøkende heltinne som er helt ute av stand til å ta instrukser og bare kan si ting hun selv tror på. Noen andre må legge strategiene, og så er det bare å håpe at de er de rette til å gjøre det. Og så er det jo et staselig ensemble de har, da!
11. januar: The Imitation Game
Jeg ville virkelig veldig gjerne like denne filmen. Benedict Cumberbatch som Alan Turing! Bletchley Park! Og det var jo ikke som om jeg ikke koste meg med disse tingene. Likevel, her var det for mye som skurret. Det plager meg ikke så mye at de har skjerpet konflikter for å skape spenning, og ikke engang at de velger å gjøre dette til et autistdrama. Men det er jo så klønete gjort! At en genial systemtenker som Alan Turing ikke skulle ha knekket systemet for lunsjinvitasjonsordlegging innen han kom til Bletchley Park, er rett og slett latterlig. Og så henger han ikke sammen. Rammehistorie-Turing kan rett og slett ikke plausibelt være samme mann som Bletchley Park-Turing. Og spenningskurven er rar – filmen slipper opp for mye damp idet de får maskinen til å virke, og så vingler den seg inn i en sentimental og ufokusert slutt. Det måtte vært mulig å balansere Turings særegenheter, triumf og tragedie på en bedre måte enn dette.
21. januar: Night Moves (Cinemateket)
Langsom og svært resolutt alvorlig film om et på mange måter svært amatørmessig og lite gjennomtenkt miljøaktivistangrep, og konsekvensenes effekt på deltagerne, og da særlig på den skulende og fåmælte Josh. Jeg er ikke helt begeistret, kanskje fordi jeg hadde ventet meg mer thriller og mindre skulende selvransakelse. (Jeg fant en kritiker som sa følgende, som muligens er stedet der hunden ligger begravd: «Reichardt creates no conventional rooting interest. She expresses no point of view as to whether they're wrong or right. She doesn't make us care whether they do or don't blow it up. And after they do it, we don't care if they get caught.») Men sluttscenen er fin og full av den grunnleggende fåfengtheten i hele prosjektet.
3. februar: What We Do in the Shadows
Svært morsom «dokumentar» om en gjeng ubehjelpelige vampyrer i Wellington. Særlig den høflige, pertentlige og veldig tyske vampyren Viago (317) var sjarmerende. Man kan jo prøve å gjøre det beste ut av det, legge avispapir under når man går løs på offeret, for eksempel (og se opp for aorta!).
14. februar: Big Hero 6
Den vidunderlig søte og elskelige helsearbeiderroboten Baymax er tusen ganger verdt billettprisen her – han og hans nydelige samhandling med det traumatiserte og sørgende guttegeniet Hiro er noe av det yndigste og fineste jeg har sett på lenge. Superheltplottet i andre halvdelen av filmen lever kanskje ikke helt opp til dette, men jeg må si at skurken var visuelt voldsomt stilig.
14. mars: Pride
Svært morsom, berørende og velbalansert film om den usannsynlige, men faktiske alliansen mellom homoaktivister og gruvearbeidere under gruvestreiken i Storbritannia på 80-tallet. At det virkelig skjedde, er jo nok til å gi en tilbake troen på menneskeheten i seg selv, men filmen er også nydelig lagd – den kunne falt i alskens sentimentale og moraliserende grøfter, men gjør det ikke. Og så er den nydelig spilt, i tillegg til Ben Schnetzers glimrende innsats som den vilt karismatiske lederen Mark Ashton, er den stappfull av allerede høyt elskede skuespillere: en lavmælt Bill Nighy, som likevel kan knuse en journalist ved å løfte øyebrynet, Andrew Scott (Moriarty), fortryllende søt som lengtende waliser, og sannelig hadde vi ikke også Annie (Liz White) fra Life on Mars og Shona (Faye Marsay) fra den siste Doctor Who-julespesialen! En virkelig oppmuntrende film.
28. mars: Leviatan
Hellemyrsfolket kan bare gå hjem og legge seg, om man vil se en film som systematisk knuser hver lille spire til håp hver gang det dukker opp en, er dette et bra valg. (Du vet det er dystert når filmens mest naive person er en erfaren og velplassert jurist fra Moskva!) Men den er bra: alle hovedpersonene (unntatt den gjennområtne borgermesteren, så klart) er sammensatte og vekker i hvert fall noe sympati, tross til dels ganske alvorlige feil og mangler. Det er veldig velspilt, i et fantastisk Kolahalvøy-landskap, og om den er noe tung på den symbolske labben iblant, er det ikke noe voldsomt minus. Tips: Ikke planlegg utflukter av typen «vi drikker oss fulle og så skyter vi litt på blink».
26. april: Avengers: The Age of Ultron
Ustoppelig bråkete og full av smell, men den er jo morsom, da. Og vi som alltid har hatt en greie for Bruce Banner har all mulig grunn til å kose oss.
3. juni: Ivory Tower
Deprimerende dokumentar om det amerikanske universitetssystemet, som heldigvis også klarer å holde på troen på at utdannelse og læring virkelig er verdt noe.
18. juni: Mad Max: Fury Road
Vanvittig intens og vilt operatisk postapokalyptisk feministactionfilm. Max selv, som starter filmen som et utbombet skall av seg selv, med bare et avsindig overlevelsesinstinkt til å skille ham fra en blodgivningspose, men som blir gradvis menneskelig igjen i løpet av filmen, spilt bemerkelsesverdig uttrykksfullt og nesten bare med øynene den første timen av Tom Hardy. De ville motorsykkelkrigerdamene ute i ørkenen. Den nifse, giftige myra med de stiliserte styltegjengerne. De dekomponerende stridsherrene som satser alt på brød og sirkus – den avsindige flammekastergitaristen! Den strålingsskadde selvmordskrigergutten, som viser seg å ha et forbløffende optimistisk solskinnstemperament. Men aller, aller mest Charlize Therons Furiosa, flinthard, kynisk, eventyrlig virtuos med bil og våpen, men villig til å holde seg med litt håp, og i stand til å gjenkjenne anstendighet hos andre og gjøre det om til sin beste valuta. Dessuten er historien ikke bare ordentlig, men elegant og stilig strukturert. Imponert!
24. juli: Jurassic World
Vi hadde sett oss opp på originalfilmen, og ellers plassert forventningslista ganske lavt, og begge deler var en god idé. Filmen flørter temmelig skamløst med moderskipet, og da var det jo bra å ha den langt framme i hodet. Ellers er det jo en fundamentalt tøysete film, og jeg er nokså oppgitt over den kvinnelige hovedrollen (en herlig kombinasjon av corporate idioti og Ubrukelig Kvinne I Stiletthæler, med en dæsj Tårnfrid, stadig mer avkledd), men på den annen side hjalp det jo da hun til slutt gikk badass og slapp ut T-rexen. Tiåringen, som er grundig flasket opp på Doctor Who, har jo også evig rett i at filmen ga fullstendig blanke i alle folkene som ble dinosaurmat på løpende bånd. Men likevel, det var jo ganske morsomt. Chris Pratt er uslitelig sjarmerende, og filmen er ordentlig godt skrudd sammen. Og dinosaurene er fine, og personlighet har de også.
5. august: Spy
Til dels veldig morsom (om enn ikke akkurat subtil og behersket) spionkomedie med Melissa McCarthy (Sookie!) som ekstremdyktig bakromsagent som plutselig havner i felten (med tidenes mest fjollete dekkidentiteter, inkludert verdens aller styggeste katte-t-skjorte, uten noen tvil) og endelig får utløp for store mengder undertrykt aggresjon og badassery. Utvalget av andre agenter er heller ikke verst, fra den ultraslicke Jude Law via den ubegripelig sleazy, men likevel underlig avvæpnende italienske (OR IS HE?) Aldo til den komplett tykkskallede, men unektelig effektive Rick Ford. («Where did you get that suit?» «I fucking made it, didn't I?»)
29. august: Paper Towns
Riktig fin highschoolfilm med en sjarmerende trio av aggressivt prektige nerder i sentrum, og da særlig hovedpersonen Quentin, som er keitete og ukomfortabel på en veldig overbevisende og elskelig måte. Den har en nydelig og tidvis veldig morsom roadtripsekvens, for forfriskende nok er dette ikke en kjærlighetshistorie, som Quentin selv forståelig nok tror, men en vennskapshistorie. Sett sammen med tolvåringen, som elsket boka (og godtar filmen), og jeg tror nok jeg får lese boka selv også. [Edit: Jeg hadde nok neppe likt den like godt om jeg hadde lest boka først.]
5. september: Innsiden ut
Veldig vellykket visualisering av de små stemmene inni hodet vårt, og riktig fin anskueliggjøring av hvordan det er å vokse litt opp og måtte innse at sammensatte følelser faktisk er normalen. Veldig morsom, ganske rørende, muligens litt langtrukken på midten der et sted, men ikke mer enn vi kan leve med.
26. september: Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin
Jeg hadde en samtale med tiåringen om jeg trodde K&L-filmen ville bli vist utenfor Norge, og mitt standpunkt er vel et soleklart nei. For jeg tror ikke den fungerer uten et årelangt og kjærlig forhold til Knutsen og Ludvigsen og sangbiblioteket deres (og heller ikke uten skikkelige norske forestillinger om Bergen). For det er her (og i den nordnorske rottefamilien som dukker opp) all sjarmen ligger. De øvrige personene og intrigene er temmelig svake og påklistrede. Men det er nok til at det bærer, om man altså har referansene inne. (Vi ville valgt mye mindre poppis sanger, men er glade for referansene til både hattstativ, kaptein Knutsen og den forheksede prinsessen.)
7. november: The Martian
Heldigvis klarer filmen å plukke opp den uoppslitelig konstruktive, men sleivete tonen fra boka, og Matt Damon er veldig fin som vår overnaturlig optimistiske botanikersuperhelt Mark Watney. Overdådig castet ellers også (det er spesielt morsomt at det er Sean Bean som må forklare hvorfor den hemmelige manøveren heter Operasjon Elrond), og så gjør de det ytterste ut av fartøyssjef Lewis’ diskofetisj i soundtracket. Selvsagt blir det altfor lite regning, men potetene til Mark får da i hvert fall oppmerksomheten de fortjener.
9. november: Legend
Tom Hardy som gangstertvillingbrødre? Ja takk! Og han er virkelig verdt billetten også, der han effektivt spiller én glamorøs, sjarmerende og listig-brutal og én paranoid, innesluttet, labil og voldelig tvillingbror, og ikke minst det kompliserte forholdet dem imellom, der Reggie Kray tydelig har som livsprosjekt å holde den rabiate broren i sjakk, og tydelig har brukt alle de betydelige evnene sine på det fra de var små. («Not the bottle!») Og når det eneste Ron vil, er at de skal være voldelige gangstere sammen (noe de er gode til, som demonstrert med slåsshansker og hammere i en fantastisk scene), så blir det sånn. Og derfor kan det heller ikke ende annet enn tragisk – det er ikke rom for verken kursjusteringer eller andre omsorgskrevende personer i Reggies liv, og han greier ikke i lengden å holde brutaliteten ute av forholdet til kona si, som han nok oppriktig elsker. (Men hvorfor i alle dager trodde de det var en god idé med voiceover? Skjemmende.)
18. november: Citizenfour
Riktig skremmende (spesielt akkurat nå) og veldig bra dokumentar om Snowden-saken. Her er historien fanget mens den skjedde, og presentert med elektrisk nerve, og det gjør inntrykk hvor mye det kostet ikke bare Snowden, men hele filmteamet å lage den.
27. november: Mockingjay del 2
Absolutt en god avslutning på serien. Grusomhetene fra boka er ganske avdempet og sobert presentert, og så tar de det ut i Jennifer Lawrences brede emosjonelle reaksjonsspekter i stedet. Lurt.
21. desember: Crimson Peak
Fullstendig over-the-top gotisk spøkelsessplatterfilm med en ravende gal Jessica Chastain og en ikke mindre sprø, men nifst engleaktig Tom Hiddleston i verdens mest fantastiske gotiske herregårdsruin (i ferd med å synke ned i blodrød leire, no less!). Den er for outrert og komisk til å være egentlig skummel, og det passet jo bra for en pyse som meg. Tips: Hvis en mørk og mystisk fremmed beiler til deg med Mr. Rochester-sitater, bør du kanskje lure på hva han gjemmer på slottet sitt. Men det er jo vanskelig å si nei til Tom, jeg skjønner jo det.
25. desember: Star Wars: The Force Awakens
Joda, de kunne jo kanskje ha skrevet en ny historie i stedet for å resirkulere en gammel så til de grader, men alt i alt var jeg veldig fornøyd. De har klart å forene det gamle med det nye på en fin og overraskende rørende måte, og får vrengt maksimalt ut av hjerterøttene til gamle seere (jeg mener, Han Solo og Chewbacca som kommer inn i Millennium Falcon for første gang på 30 år!), samtidig som det er mer enn morsomt og veldreid nok til å engasjere eventuelle gjenværende sjeler som ikke har noe forhold til gammel-Star Wars. Og jeg er begeistret både for den glødende, resolutte Rey og den ambivalente, Snape-aktige Kylo Ren.
lørdag 3. januar 2015
Harde pakker (pepperkakeis og klementinsorbet)
Voksne liker også å få pakker. Gjerne harde. I år fikk jeg ismaskin med kompressor, så nå kan jeg lire av meg det ene iseksperimentet etter det andre uten å måtte fryse ned kjøleelementet. Første forsøk: juleis!
Pepperkakeis
Jeg lette etter en oppskrift med knuste pepperkaker i (en nær uuttømmelig ressurs i begynnelsen av januar), og landet på denne. Dette var litt for mye røre til min ismaskin (1,5 liters beholder), så en rimelig porsjon ville være som denne:
3 dl kremfløte
4 ss gresk yoghurt
1,5 dl melk
0,75 dl sukker
2 ss corn syrup
en klype salt
8–10 finknuste pepperkaker
Visp alle ingrediensene unntatt pepperkaker sammen til sukkeret løser seg helt opp. Start ismaskinen og hell i blandingen. Hell i pepperkakene når isen begynner å tykne ordentlig. God pepperkakesmak, deilige og litt karamellaktige biter!
Klementinsorbet
Her baserte jeg meg løselig på denne oppskriften. Når du skal skrelle og dele 15 klementiner, er det veldig praktisk med barnearbeidere, for øvrig.
15 klementiner
3 ss sitronsaft
1,5 dl sukker
1 ss corn syrup (for glattere konsistens)
Skrell klementinene og del dem i båter. Kjør dem til puré i foodprocessor. Sil klementinpureen og ta vare på bare saften (mine 15 klementiner ga 6 dl saft). Rør inn sukkeret til det løser seg helt opp, ha i corn syrup og sitronsaft – smak til med sitronsaften for å få blandingen så frisk som du vil ha den. Kjør i ismaskin til sorbetkonsistens. Veldig frisk og deilig!
Pepperkakeis
Jeg lette etter en oppskrift med knuste pepperkaker i (en nær uuttømmelig ressurs i begynnelsen av januar), og landet på denne. Dette var litt for mye røre til min ismaskin (1,5 liters beholder), så en rimelig porsjon ville være som denne:
3 dl kremfløte
4 ss gresk yoghurt
1,5 dl melk
0,75 dl sukker
2 ss corn syrup
en klype salt
8–10 finknuste pepperkaker
Visp alle ingrediensene unntatt pepperkaker sammen til sukkeret løser seg helt opp. Start ismaskinen og hell i blandingen. Hell i pepperkakene når isen begynner å tykne ordentlig. God pepperkakesmak, deilige og litt karamellaktige biter!
Klementinsorbet
Her baserte jeg meg løselig på denne oppskriften. Når du skal skrelle og dele 15 klementiner, er det veldig praktisk med barnearbeidere, for øvrig.
15 klementiner
3 ss sitronsaft
1,5 dl sukker
1 ss corn syrup (for glattere konsistens)
Skrell klementinene og del dem i båter. Kjør dem til puré i foodprocessor. Sil klementinpureen og ta vare på bare saften (mine 15 klementiner ga 6 dl saft). Rør inn sukkeret til det løser seg helt opp, ha i corn syrup og sitronsaft – smak til med sitronsaften for å få blandingen så frisk som du vil ha den. Kjør i ismaskin til sorbetkonsistens. Veldig frisk og deilig!
Abonner på:
Innlegg (Atom)