Tankesultan (Jonas Hassen Khemiri: Ett öga rött)

For noen uker siden var jeg på Hålogaland teaters oppsetning av Khemiris Æ ringe mine brødre (Jag ringer mina bröder), og ble sjeldent begeistret for blandingen av sårhet og snålhet og politikk og komikk. Så jeg måtte bare lese mer. Og Ett öga rött skuffer ikke. Den er skrevet på V2-fri, ubestemt artikkel-løs svensk multietnolekt som reflekterer ungdomsskoleeleven Halims forvirrede, ensomme og oppsplintrede virkelighet (men arabisk dialog er gjengitt på perfekt svensk). Hvordan han overskylles av bølger av sorg over moren han har mistet, faren som nesten kommer bort for ham, de tidvis destruktive, ville og urealistiske veiene de forskjellige identitetsbyggende prosjektene hans har. Det er varmt og levende og morsomt og fortvilende, og tross alt optimistisk.

Gale tyske arkitekter (Ben Aaronovitch: Broken Homes)

Det er kanskje ikke så bra å fråtse, for jeg er visst blitt litt lei av Peter Grant-serien. (På den annen side kjenner jeg ikke til noen annen lesemetode.) Denne gangen synes jeg (igjen) det er et misforhold mellom bokplott og overgripende plott – vi skjønner at Aaronovitch flytter brikkene noe voldsomt her, men læll. Når det er sagt, er det fortsatt morsomt. Og jeg elsker måten Peter Grant er nerdete på, og hvordan Lesley tørt påpeker det. Og ikke minst ble jeg totalt overrumplet av slutten, så det er jo ikke som om jeg ikke kommer til å lese neste bind.

Rør og tunneler (Ben Aaronovitch: Whispers Under Ground)

Jeg likte nok bind 3 i Peter Grant-serien noe mindre enn de to foregående, og jeg er ganske klar over hvorfor: For det første ble det mye mindre kos med backstory denne gangen, og Peter Grants backstory er jo en av seriens sterkeste sider. Og for det andre synes jeg den overgripende seriehistorien og den bokspesifikke intrigen var for dårlig integrert med hverandre – de berører hverandre bare så vidt. Men jeg plukker nå likevel ufortrødent opp firern for å få mer Peter, Lesley, Nightingale, Molly og fun facts om London – denne gangen fikk jeg grundig utdypet London-kloakkunnskapene jeg allerede hadde fra Dodger, og lagt til undergrunnstrivia på toppen (bokstavelig talt).

Jazz (Ben Aaronovitch: Moon Over Soho)

Oppfølgeren til Rivers of London er ikke noe mindre sjarmerende, særlig siden den utdyper Peter Grants fargerike backstory, og da særlig hans skranglete jazzmusikerfar og miljøet rundt. Og som forrige gang blir historien desto mer interessant fordi Aaronovitch ikke kvier seg for å la den mørke magien gå hardt utover noen som Peter Grant virkelig bryr seg om.

Magi i London (Ben Aaronovitch: Rivers of London)

What would happen if Harry Potter grew up and joined the Fuzz? Hvordan kan man motstå en bok med dette på omslaget? Ben Aaronovitchs serie om Peter Grant viste seg da også å være et sånt lykkelig funn som befrir deg fra å lure på hvilken bok du skal lese nå, i ukevis framover, mens du kniser deg begeistret gjennom et mørkt og magisk London, fullt av onelinere, Harry Potter- og Doctor Who-referanser og ikke ubetydelige mengder latin. Spennende også.

Bare et spill (Orson Scott Card: Ender's Game)

Ender's Game er en bok man ikke glemmer. Det som sitter igjen er først og fremst det overbevisende og livaktige portrettet av det klarøyde seksårige strategiske geniet Ender, og de fryktelige, kyniske valgene de voksne tar for å få ham til å bli den perfekte, men umulige kommandanten: empatisk nok til å forstå motpartens strategi, men hensynsløs nok til å knuse dem. Men jeg vet ikke om jeg er så begeistret for den mytisk-religiøse avslutningen.

Finest om høsten

Jeg tror jeg liker Maaemo best om høsten, når de gasser seg i jord- og sopp- og skogsmaker. Det er fint om våren også, men hjertet mitt er hos soppen og bærene.

Jeg har hørt rykter om at de syntes det ble for mange retter og har prøvd å kutte ned, men det ble nå 21 retter denne gangen også. Vi får nøye oss med høydepunktene.

Det var mange nye forretter – helt usannsynlig mild fersk-ferskost servert i fermentert solbærstilksuppe. Og en ørliten klatt kråkebollerogn spektakulært servert i kråkebolleskallet på toppen av et betydelig stykke naturtro norsk fjære (inkludert grillkull!). For en havsmak! Og røyksmak uten at den var røkt!

Og endelig ble det vår tur til å få den mye omtalte rømmegrøten krydret med ørsmå flak av speket reinsdyrhjerte i. Dette føyer seg inn i rekka av norsk tradisjonsmat som smaker strålende sammen med champagne.

Nydelige små kjekskremmerhus med kyllingleverparfait og einebærgelé i.

Første hovedrett var taskekrabbe med urter og krondill, destillert krabbesmak og med noe nesten anisaktig fra urtene. Og paret med en helt latterlig god hvit burgunder (Hubert Lamy Saint-Aubin 1. Cru Clos de la Chatenière 2010), som luktet høstskog.

Så fikk vi kamskjell med diverse vrier av sellerirot som moret seg med å nappe ut store deler av smaksspekteret i en (viste det seg langt seinere) riktig god muscadet (Muscadet Le Fief du Breil, Jo Landron 2010), sånn at bare en kraftig sjøsmak var igjen. Og til brødretten fikk jeg latterlig god petroleumsduftende halvtørr Schäfer-Frölich-riesling i stedet for ølet.

Og kanskje er Maaemo aller morsomst når de kontemplerer bare én ingrediens, som i denne vakre lille reddikretten med nypeeddik og pisket krem med pepperrot – servert med en gewürztraminer (2011 Domaine Roland Schmitt Alsace Gewüztraminer "Glinzberg") som igjen ble kontant fratatt det meste av smaksspekteret sitt (eddik!) – og det man satt igjen med, var en mistenkelig reddikaktig smak. Storartet!

Sist vi var på Maaemo om høsten, var vi for gjerrige til å ta tilvalgsretten, som var en snedig soppinfusjon brygget i en kaffesifongbrygger. Så hurra for at den var her igjen! Smørstekt sopp, små klatter av soppmousse (som minnet om det Alinea gjorde med matsutake), skogsyre og andre urter, og altså den helt usannsynlig skogsoppete infusjonen. Og hurra! servert med en sånn latterlig dypeiket hvit kjempemoden Rioja som jeg husket fra forrige høstbesøk (Viña Tondonia Reserva, R. Lopez de Heredia 1998), som antok en mystisk soppaktig smak selv. Å!

Og med en liten sopp- og skogbunnsmontasje å se på, så klart.

Enda et mirakel av en rett var rett og slett bittesmå grillede og helt nyplukkede poteter i ramsløk- og eplesaus. Det var helt usannsynlig godt.

Og så ga de oss jammen rød burgunder også – en helt vidunderlig Gevrey-Chambertin (Gevrey-Chambertin 1. cru Cherbaudes, Louis Roillot & Fils 2007), til det nærmeste de kom en "kjøttrett" – en vakteleggeplomme overhelt med beinmarg- og fenalårkraft og sago, sammen med brent løk og små klatter av løkpuré  (det skulle i hvert fall være med). Salig godt var det, i hvert fall. Og den vinen. Ah!

Jeg har alltid vært forelsket i dessertene på Maaemo, og denne saken her var tradisjonen verdig – en slags agurkgranité servert med søt krem med pepperrot i som skjulte overraskelsesbiter av sylteagurk. Og servert med moscato d’Asti (Vajra 2012) ga det en crazy bruspulveraktig effekt. Jeg er ganske sikker på at produsenten ikke hadde tenkt dette for vinen sin, men så gøy!

Og den neste desserten var herlig høstlig – salt karamell, sur, snurpende plommekompott og sødme fra nitrogenfrossen brunost (som ga oss kveldens lenge ventede tørrisrøykopplevelse). Servert med en snodig høykonsentrert drikk lagd gjennom gjentatt nedfrysing av pærecider (Poiré de glace, Eric Bordelet 2011), som plukket opp høstfruktsyren fra plommekompotten.

Og så en herlig aparte dessert, øleddiksorbet servert med rugkrem, mjødgele, frysetørket ruggrøt(!) og tynne rugflak, og i utgangspunktet servert med et særdeles aparte, ultrasurt øl. Det hele minnet om baltisk rugbrødsuppe. Det var gøy å smake på ølet, men jeg var godt fornøyd med ølhaterens deilige pinot gris-dessertvin i stedet.

Og så smørisen og vin santoen (Vinsanto La Chimera, Monsanto 1995), da.

Og så hadde de lagd jordbærbrus til oss!

Og flytende vaffelkapsler til kaffen og den obligatoriske nyren med tindved. 

Vi blir nok nødt til å komme tilbake. Og kanskje helst om høsten.