Ikke si noe til de voksne (Neil Gaiman: The Ocean at the End of the Lane)

I likhet med Coraline og The Graveyard Book demonstrerer denne Gaimans nennsomme og sjeldent overbevisende håndlag med barneperspektiver. Hovedpersonen er (i det aller meste av boka) sju år, og de voksne er vanligvis helt irrelevante for ham – han har ingen tro på at de kan hjelpe ham eller forandre noe, og det faller ham ikke engang inn å be om hjelp når noe uhyggelig eller vanskelig skjer. Dette er umiddelbart gjenkjennelig, og når man har barn selv, er det som en kaldtvannsdusj. Hvor mye kan vi egentlig gjøre for disse barna våre? Hvor tidlig erklærer de seg egentlig uavhengige? De er kanskje alltid bare sine egne. Men i motsetning til de to nevnte bøkene, er dette ingen barnebok. For de voksne er ofte monstre – sjelden av ond vilje, men ofte av det Gaiman kaller «foolish casual cruelty», av egoisme og kortsynt ønsketenkning. Det er virkelige monstre med i boka også, for dette er igjen mytologisk fantasy fra Gaiman, men de voksne er de verste. Det er sikkert mulig å lese boka allegorisk, men det har jeg ikke lyst til, det er nok med den iboende tvetydigheten som ligger i fru Hempstocks konstatering av at to personer aldri vil fortelle nøyaktig den samme historien om samme hendelse. Boka er sugende, mørk og oppslukende – det eneste jeg har å innvende, er at Gaiman nok kunne spart seg et par småpompøse passasjer om «making art».

Moldvarp (John le Carré: Tinker Tailor Soldier Spy)

Denne plukket jeg nok først og fremst opp fordi jeg ble så voldsomt forvirret av mine egne forventninger og hypoteser da jeg så filmatiseringen før i år. Og jeg ser at boka er temmelig tro mot filmen, den starter med en mengde løse tråder og tilbakeblikk, for så å stramme inn voldsomt mot slutten og gi oss moldvarpen. Kanskje mer enn filmen gjør. Den er veldig godt skrevet, og nå enda mer enn da den kom ut i 1974, er vel det mest interessante den moralske ambivalensen hos de forskjellige agentene, som har vært gjennom så mange runder med narrespill og double-double-cross at det er svært vanskelig å se hvordan den ene siden skulle være så fryktelig mye bedre enn den andre, og om det finnes saker som er verdt de verste av ofrene som gjøres for dem her. Det fineste er kanskje Jim Prideaux sett gjennom vesle Roachs øyne, og så Smiley, da. (Og når man har lest boka, kunne man ønsket seg at Benedict Cumberbatch hadde fått litt mer av Guillams backstory å jobbe med!)

Morbleu! (Alexandre Dumas: The Three Musketeers)

Det var Ondaatje som satte meg på tanken – Segura-biografien er full av referanser til Dumas, og særlig til musketerene. Og jeg hadde jo aldri lest den før, og det passer med tjukke klassikere i ferien. Dessuten kan jeg nå krysse den av på 1001-lista.

Det er jo nærmest en barnebok, kanskje ville den passet vel så bra for tiåringen, og man merker godt at den er skrevet som en føljetong, med cliffhangere ved hver kapittelslutt. Men det er fint å holde styr på Athos, Porthos og Aramis, med alle sine menneskelige svakheter, bokas versjon av Richelieu er riktig morsom, og Milady må da være en av litteraturhistoriens første skikkelige femmes fatales?

Kaleidoskop og klangbunn (Michael Ondaatje: Divisadero)

For we live with those retrievals from childhood that coalesce and echo throughout our lives, the way shattered pieces of glass in a kaleidoscope reappear in new forms and are songlike in their refrains and rhymes, making up a single monologue. We live permanently in the recurrence of our own stories, whatever story we tell.

Ondaatje starter med en roman som handler om en dramatisk krise i forholdet mellom Anna, adoptivsøsteren Claire og nesten-adoptivbroren Coop og faren deres, en krise som sender alle skjenende ut i verden i nye retninger, men slutter med en pseudo-biografi om den fiktive dikteren Lucien Segura. Og hva er den egentlige romanen? Det er i hvert fall sikkert at Seguras historie aldri ville vært den samme uten de utallige refleksene fra Annas egen historie, som vi finner i nær sagt hver eneste personkonstellasjon i Segura-biografien. Jeg leste en anmeldelse hvor anmelderen ble mektig irritert over denne tålmodighetsprøven, men jeg likte det.

Mørkemann (Aleksandr Pusjkin: Motsart i Sal’eri)

Denne måtte jeg lese fordi jeg fikk et quizspørsmål om den. Jeg hadde aldri lest Pusjkins lille tragedie om Mozart og Salieri før, men her er jo åpenbart hele den mørke kjernen i Amadeus. Salieris misunnelse og avsky for geniet som ikke har respekt for noe han holder hellig. Den svartkledde fremmede som bestiller rekviemet. Og gift.

Jeg må nok se Amadeus igjen snart.

Midnattssyke (Michael Chabon: Wonder Boys)

Michael Chabon skuffer visst aldri. Wonder Boys er en helt uvanlig sjarmerende bok, og det skulle man jo ikke tro var mulig med den hovedpersonen – en ustadig halvgammel forfatter som ikke tar noe ansvar for eget liv utenom fiksjonen, men dumper, forråder og misligholder alt og alle, og som ikke greier fiksjonen heller, men ruger over et stadig voksende manusberg på godt over 2000 sider, som han for lengst har mistet fullstendig grepet på. Og så drar han ut på de villeste eskapader (transvestitter, en tuba, et hundemord og en halv boa constrictor er involvert) med den unge forfatterspiren James Leer, som også har et særdeles nonchalant forhold til den ikke-fiktive verden, og sin gamle forlagsvenn, som har et tilsvarende løselig forhold til ansvar og voksenhet.

Og den er så morsom. Og alle personene er skrevet med sånn varme. At det går an å like Grady Tripp, er hinsides min forståelse, men det gjør man. Det klinger kanskje litt hult at Tripp faktisk blir voksen til slutt, men det var vel det eller tubaen.

Alder ingen hindring

Jeg er litt forelsket, selv om min elskede har rundet 800. Det er noe helt eget å reise til Cambridge, og det i et vaskeekte akademisk ærend. Tenk å gå forbi her på vei til undervisning.

Og det er klart det er uhensiktsmessig og monastisk med collegene, men de er jo så usannsynlig vakre, med eldgamle quadrangles og friserte engelske hager, og selvsagt sin egen private bro over Cam, her sett fra plebeierbrua et hakk lenger opp.

Og det var perfekt forsommervær, og eksamensperioden var nesten over, så min egen undervisning ble avbrutt av jubelbrøl og cavaspraying fra plassen utenfor. Plenene var fulle av ekstatiske studenter, og gud og hvermann var ute og puntet. Tenk at de fortsatt punter.