Før syrinene blomstrer helt av (Terry Prachett: Night Watch)

 

It wasn’t a decision he was making, he knew that. It happened far below the levels of the brain where decisions were made. It was something built in. There was no universe, anywhere, where a Sam Vimes would give in on this, because if he did then he wouldn’t be Sam Vimes anymore.

Det er altså bare å notere at jeg plukket fram Night Watch i år igjen etter å ha vært ute og gått en syrinduftende maikveld, antagelig veldig nær the Glorious Twenty-Fifth of May. Det blir liksom ikke vår uten et gjensyn med den voksne Vimes’ ryggrad og hardt tilkjempede tro på pragmatisk anstendighet i lys av den helt unge Vimes.

Skam i livet (Lene Kaaberbøl: Skammarens dotter)

Fjortenåringen min er så streng og kritisk at det virker strengt nødvendig å lese de svært få bøkene som passerer det trange nåløyet hennes. Og hun hadde jo helt rett denne gangen også – Dina er en herlig sint, vrang og impulsiv heltinne (perfekt introdusert i første kapittel), og resten av persongalleriet er også bra, grunnpremisset er en virkelig god idé, og boka er i tillegg fryktelig spennende. Og så er den så fint oversatt til et veldig kledelig nynorsk at det nesten er vanskelig å forestille seg at den opprinnelig er skrevet på dansk.

Absolutely without apology (Elizabeth Strout: Olive Kitteridge)

Foolish, foolish spring.

En fantastisk liten bok om den torne- og stormfulle Olive Kitteridge, fortalt i små historier hvor hun er alt fra hovedperson til perifer biperson, og fra synsvinklene til en rekke personer med et bredt spekter av forhold til henne (ikke uventet er hun både elsket, hatet, respektert, foraktet og fryktet). Boka er full av sviende, kompliserte og utpreget voksne følelser og forhold mellom mennesker. Hva vil det si å være trofast? Eller lykkelig? Hva skjer om du aldri forklarer eller ber om unnskyldning? Hva er nå kjærlighet for noe? Og går det an å komme tilbake til livet etter at det har herjet med deg etter eget forgodtbefinnende?

The ingenuity of complete fools (Douglas Adams: Mostly Harmless)

“O Sandwich Maker from Bob!” he pronounced. He paused, furrowed his brow and sighed as he closed his eyes in pious contemplation. “Life,” he said, “will be a very great deal less weird without you!” Arthur was stunned. “Do you know,” he said, “I think that’s the nicest thing anybody’s ever said to me?”

Det er mulig at denne tar prisen for tvilsomste plott i serien (skjønt konkurransen er hard), men den er selvsagt likevel minst like morsom og elskelig som resten av serien. Arthur Dent er herlig både som tilnærmet lykkelig smørbrødmester og desperat tenåringsfar, og så er det fullt av skatter som flyservicesystemet som etter et havari begynner å infisere det lokale dyrelivet, og gjøre det om til «some kind of helpless thrashing service industry, handing out hot towels and drinks to passersby».

Aorist rods (Douglas Adams: Young Zaphod Plays It Safe)

Aorist rods were devices used in a now happily abandoned form of energy production. When the hunt for new sources of energy had at one point got particularly frantic, one bright young chap suddenly spotted that one place which had never used up all its available energy—the past.

Aorist rods! Aorist rods! Her ser vi hva en Cambridge-utdannelse virkelig kan gjøre for deg! 

Inexplicable people (Douglas Adams: So Long and Thanks for All the Fish)

Others may wish to skip on to the last chapter which is a good bit and has Marvin in it.

Men om du gjør det, går du også glipp av regnguden Paul McKenna («Let’s be straight here. If we find something we can’t understand we like to call it something you can’t understand, or indeed pronounce.») og Wonko the Sane/John Watson(!), som ikke kunne leve i et univers med detaljerte bruksanvisninger for tannpirkere. 

Men til og med bortsett fra dem syntes jeg det var romantisk, jeg, og det hadde jeg strengt tatt ikke ventet. 

How I hate the night (Douglas Adams: Life, the Universe and Everything)

“I’m afraid,” he said at last, “that the Question and the Answer are mutually exclusive. Knowledge of one logically precludes knowledge of the other. It is impossible that both can ever be known about the same Universe.”

Så det utsøkt fjompete plottet i fjerde bind bringer oss selvsagt ikke noe nærmere en forståelse av livet, universet og hele greia. Men vi får høre Marvins voggesanger, da, det er vel verdt å lese den bare for det. 

Now the world has gone to bed,
Darkness won’t engulf my head,
I can see by infrared,
How I hate the night.