In aeternum floreat (Dorothy Sayers: Gaudy Night)

In the glamour of one Gaudy night, one could realise that one was a citizen of no mean city. It might be an old and an old-fashioned city, with inconvenient buildings and narrow streets where the passers-by squabbled foolishly about the right of way; but her foundations were set upon the holy hills and her spires touched heaven.

Det er ikke mye jeg trenger å tenke på Oxford før jeg plutselig har plukket opp Gaudy Night for n-te gang. Det virket denne gangen også.

Enough of my father in me (Barbara Kingsolver: The Poisonwood Bible)

Until that moment I’d always believed I could still go home and pretend the Congo never happened.

For en bok! Jeg tror det må være noe av det beste jeg har lest om foreldre og barn, oppdragelse og arv. Ingen av den envise og etter hvert stadig galere baptistmisjonærens døtre ender opp som noe i nærheten av hva han er, men forskjellige som de er (de synsvinkelkapitlene!), har alle klart gjenkjennelige (og forskjellige!) remmer av huden hans likevel. Det beste av alt er naturligvis tvillingene – den forkrøplede, sardoniske og fritenkende Adah (palindromdiktene hennes!), og den flammende idealistiske Leah. Og så passer det jo perfekt inn i leseprogrammet mitt at boka siterer The Tempest – her har vi igjen den forrykte faren som er strandet på en øde øy (en kongolesisk jungellandsby er ikke mye mer tilgjengelig) med døtre og kone som blir stadig mindre beundrende og tillitsfulle. 

Full fathom five thy father lies;
Of his bones are coral made;
Those are pearls that were his eyes;
Nothing of him that doth fade,
But doth suffer a sea-change
Into something rich and strange.

Og Price-døtrene er sannelig noe rikt og underlig.

Delene som beskriver misjonærperioden deres i Kilanga er et sjeldent magisk og perfekt stykke litteratur, og beskrivelsene av livet etter Kilanga er kanskje litt blekere. Men jeg ville ikke vært dem foruten på noe vis.

Varulvkatalog (Jim Butcher: Fool Moon)

I tried not to think too much about what sort of person it might be who survived.

Fool Moon er ikke på langt nær så bra som den første Harry Dresden-boka – det er for lite karakterutvikling og altfor mange actionscener. Og det er ikke at jeg ikke liker nerding (for eksempel elsker jeg Peter Grants evige London-arkitektur-nerding), men det kompliserte systemet av varulvtyper som er i omløp i denne boka her, er godt over grensa til det komiske. Det betyr ikke at boka ikke har sine gode øyeblikk – det beste er når Dresden må konfrontere sine egne mørke sider. Men nå blir det Dresden-pause.

På kino i 2017

21. februar: The Lego Batman Movie

Vi hadde ladet opp med Batman Begins og The Dark Knight, og det gjorde filmen enda mer fornøyelig enn den ellers ville vært. Jeg lo masse. Herlig Joker!

5. mars: La La Land
Stilig og vakkert og nostalgisk om Hollywood-drømmer (og for så vidt andre drømmer).

25. mai: Guardians of the Galaxy vol. 2
Jeg likte den en god del bedre enn den første, faktisk – plottet var bedre og i hvert fall jeg brydde meg mer om personene. Morsommere syntes jeg også den var. Og så er vesle Groot det søteste man kan tenke seg i hele verden.

21. juli: Dunkirk
Jeg har nok aldri sett noen krigsfilm som så til de grader hiver seg over sansene dine – tennene klaprer i munnen, du gisper etter luft når lasterommet på den ene båten etter den andre blir oversvømt av vann, ørene holder nesten ikke ut skuddene fra flyene over stranda. Og når det endelig blir helt stille, helt mot slutten, leter ørene forbløffet etter all lyden som var der før (og Tom Hardy har nok en rolle der han må spille bare med øynene).  Det er minimalt med dialog, og vi vet nesten ingenting om noen av personene, og allikevel er det intenst spennende hele tida (og det er det fru Jeg Hater Slagscener som sier). På en måte minner den meg om Gravity, men Nolan går ikke i fella og klistrer på overflødig backstory. Overlevelsesinstinktet får være hovedpersonen i fred.

Harry Dresden. Wizard (Jim Butcher: Storm Front)

A roomful of deadly drug. One evil sorcerer on his home turf. Two crazies with guns. One storm of wild magic looking for something to set it into explosive motion. And half a dozen scorpions like the one I had barely survived earlier, rapidly growing to movie-monster size. Less than a minute on the clock and no time-outs remaining for the quarterback. All in all, it was looking like a bad evening for the home team.

Det er jo ikke noe mesterverk på noen måte, men jeg ble temmelig sjarmert av sardonisk noir-detektiv-cum-trollmann Harry Dresden likevel. Jeg lo høyt opptil flere ganger, likte bipersonene også og plukket straks opp neste bind da jeg var ferdig med denne.

This impossible part (William Shakespeare: The Tempest / Margaret Atwood: Hag-Seed)

Hast thou, which art but air, a touch, a feeling
Of their afflictions, and shall not myself,
One of their kind, that relish all as sharply,
Passion as they, be kindlier moved than thou art?

Som pretensiøs 16-åring pløyde jeg gjennom nesten hele Shakespeare, men jeg ramlet visst av før jeg kom til The Tempest, sist som den er, og hadde faktisk verken lest eller sett den før nå (hvis vi ser bort fra de vidunderlige talene … our little life / is rounded with a sleep). Men da jeg så at Margaret Atwood hadde skrevet en gjenfortelling/nyfortolkning, ble det endelig Tempest på meg.

Og det kan jeg anbefale: Atwood er en leken og kjærlig fortolker, og særlig får hun brukt sin hovedperson, den halvgale og hevngjerrige forsmådde teaterregissøren Felix Philips, effektivt til å sortere hun nennsomt alle Prosperos problematiske og motsigende trekk. 

Maybe her eyes aren’t wide because of innocence. Maybe it’s fear. He has a split instant of seeing Prospero through the gaze of Miranda – a petrified Miranda who’s suddenly realized that her adored father is a full-blown maniac, and paranoid into the bargain. He thinks she’s asleep when he’s talking out loud to someone who isn’t there, but she’s heard him doing it, and it scares her. He says he can command spirits, raise storms, uproot trees, open tombs, and cause the dead to walk, but what’s that in real life? It’s sheer craziness. The poor girl is trapped in the middle of the ocean with a testosterone-sodden thug who wants to rape her and an ancient dad who’s totally off his gourd. No wonder she throws herself into the arms of the first sane-looking youth who bumbles her way. Get me out of here! is what she’s really saying to Ferdinand. Isn’t it?

Så etter denne leseopplevelsen tenker jeg at jeg foretrekker kommentarapparatet mitt skjønnlitterært. Og heldigvis er Hag-Seed i tillegg så veldig mye mer enn et kommentarapparat – det er en riktig sjarmerende og overraskende optimistisk fengselsroman, og en roman om teatermagi, nesten litt som Shakespeare in Love. 

There are worse battle cries (Terry Pratchett: Hogfather)

AND I MADE SURE SOME OF THEM SAW ME. I KNOW IF THEY ARE PEEPING, Death added proudly.
“Well done, sir.”
YES.
“Though here’s a tip, though. Just ‘ho, ho, ho’ will do. Don’t say, ‘Cower, brief mortals’ unless you want them to grow up to be moneylenders or some such.”

Det blir liksom ikke jul uten. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lese den denne jula, men så blidde det bare sånn likevel. Døden som sliter med julenissens plikter og byrder, er noe for seg selv (og vel så rørende som det meste i julefortellingsjangeren). 

“It’s all about the sun, master. White snow and red blood and the sun. Always has been.”
VERY WELL, THEN. THE HOGFATHER CAN TEACH PEOPLE THE UNREAL MEANING OF HOGSWATCH.
Albert spat over the side of the sleigh. “Hah! ‘Wouldn’t It Be Nice If Everyone Was Nice,’ eh?”
THERE ARE WORSE BATTLE CRIES.

Og så er dette en av Unseen University’s beste Discworld-opptredener også. (The Cheerful Fairy! Ridcully som prøver Bloody Stupid Johnsons baderom!) De er best når de ikke bærer hovedhistorien.