The Beast (Terry Pratchett: Night Watch)

There was The Beast, all around him. And that’s all it was. A beast. Useful, but still a beast. You could hold it on a chain, and make it dance, and juggle balls. It didn’t think. It was dumb. What you were, what you were, was not The Beast. You didn’t have to do what it wanted. If you did, Carcer won.

Jeg ble ferdig med den årlige gjenlesningen av Night Watch for en stund siden, for jeg så syrinene springe ut på Bislett allerede helt i begynnelsen av mai. Men det er i dag det er 25. mai, og nå alle syrinene står i fullt flor og fyller lufta fullstendig om kveldene og forskjønner selv en by som Ankh-Morpork. 

Denne gangen var det morsomt å lese Night Watch mens jeg så meg gjennom True Detective, for Rust Cohle er jo en av Vimes' brødre. Han er et gjennomtraumatisert vrak som bare akkurat så vidt kan teipes sammen til en funksjonell person, han har The Beast så det forslår, men han vet at den som kan kontrollere The Beast, han er fortsatt på riktig side. 

Og denne gangen ble jeg mest rørt over scenen på slutten der Vetinari viser Vimes hvor mye han tross alt respekterer folk som gjør det rette selv om det er vanskelig og livsfarlig. Pratchett er ingen rabulist, han er for en pragmatisk anstendighet. Men det er ikke så ofte vi får se annet enn endeløs pragmatisme fra Vetinaris side.

Brilliant but unsound (P.G. Wodehouse: The Mating Season)

The eyes behind their horn-rimmed spectacles were burning with fury and resentment and all that sort of thing. He looked like a peevish halibut.

Det er jo ikke som om engelsk komedie sluttet med forvekslingsdramaer de første tre–fire hundre årene etter Shakespeare, og The Mating Season har et florlett og fullstendig latterlig plott hvor Bertie Wooster poserer som Gussie Fink-Nottle (the peevish halibut), mens Gussie selv kommer reisende til samme herregård som Bertie selv, ledsaget av Jeeves, så klart, mens arme original-Bertie blir sittende igjen med sin gamle skolekamerat Catsmeat* som av kompliserte årsaker poserer som Gussies (og dermed i praksis Berties) kammertjener. Og til å begynne med virker det flatt og anstrengt, men etter noen omdreininger blir det morsommere og morsommere. Bertie som sniker seg inn hos Madeline Bassett, og ufrivillig bestyrker henne i troen på at at han er hemmelig forelsket i henne! Den aldeles vanvittige landsbykonserten! Den triumferende finalen hvor alle flokene løser seg (sinnrikt planlagt av Jeeves)!

* «In one of his school reports, which I happened to see while prowling about the Rev. Aubrey Upjohn’s study one night in search of biscuits, the Rev. Aubrey had described him as ‘brilliant but unsound’, and if ever a headmaster with a face like a cassowary rang the bell and entitled himself to receive a cigar or a coco-nut, this headmaster was that headmaster.»

Odsbodikins! (William Shakespeare: Twelfth Night)

 I’m sure if I’d been a Shakespeare hero, the very minute I saw a slim-legged young page-boy I’d have said: ‘Odsbodikins! There’s that girl again!’” Dorothy Sayers, Whose body?

Etter å ha sett Shakespeare in Love om igjen (deilige filmen!) måtte jeg nødvendigvis lese Twelfth Night igjen også. Alderdommen er jo generelt ikke så grei mot komedier, men Twelfth Night er riktig morsom fremdeles (unntatt narren, som ser ut til å være der utelukkende for å irritere vannet av både lesere og øvrige karakterer). Noe av det mest sjarmerende med Shakespeare in Love er måten Shakespeare kronisk omfabrikkerer virkelighet til drama på, og jeg liker ideen om at en virkelig sørgelig kjærlighetshistorie like gjerne kunne bli smidd om til dette eminent lettbeinte forvekslingsvrøvlet (og Malvolios strømper).

Jesus/Quijote (J.M. Coetzee: The Childhood of Jesus)

Most of us – not you, perhaps, but most of us nevertheless – will agree with Sancho that it is a windmill. That includes the artist who drew a picture of a windmill. But it also includes the man who wrote the book.

Jeg er ikke særlig glad i allegorier, og en bok med en tittel som denne insisterer jo på å bli lest som allegori. Det understrekes også av at hele boka er satt i et åpenbart ikke-realistisk univers, kanskje i en slags fremtid, der en rekke ting ser ut til å være tabu, om ikke forbudt. Folk spiser nesten ikke kjøtt, det ser ut til å være en kultur for kyskhet og fornektelse av seksuelle impulser. De avstår også fra mekaniske hjelpemidler til fordel for kroppsarbeid, bruker mesteparten av fritida på selvforbedrende voksenopplæringskurs. Samfunnet ser ut til å være bygd på en hul og falsk økonomi, og har et omfattende hjelpeapparat for flyktninger. Og alle er flyktninger i dette samfunnet, de har kommet med båt over havet for å finne et nytt liv, og de har ikke muligheten til å vende tilbake. Men det blir aldri spesifisert hva de har rømt fra. Alle som bryter med idealet om ro og godvilje, som hovedpersonen Simón i den første tida, framstår som ekstreme og avstikkende. Det er en verden som like lett kan vendes til utopi som dystopi.

Jesusbarnet vårt er den lille foreldreløse gutten David, som starter som en drømmende, traumatisert og troskyldig liten gutt, men i stadig større grad insisterer  på sitt eget avvikende verdensbilde, på at han har helbredende evner (kan få døde hester til å stå opp etter tre dager!) og kan kalle andre til å følge seg, på at verden ikke henger sammen sånn som vi har vært vant til å tenke på det. Og det skyter virkelig fart etter at hans verge Simón tar en underlig og for meg fortsatt uforståelig avgjørelse om hvem som skal ha omsorgen for gutten.

Men er han Jesus eller Quijote? Helgen eller stormannsgal og bortskjemt liten gutt? Eller traumatisert og forvirret? Det kommer vel an på hvem som forteller historien.

‘Who wrote the book?’ ‘A man named Benengeli.’

Benengeli. Den fiktive forfatteren av Don Quijote. Ah, Coetzee.

Peter Wimsey Lunched Here (Dorothy L. Sayers: Whose Body?)

Hva er oddsene for at man helt uforvarende tar inn på et hotell hvor lord Peter Wimsey beviselig har spist lunsj (ingen god lunsj, riktignok!) – og, viser det seg ved nærmere nærlesning, også overnattet? Det er i hvert fall et opplagt tegn på at man må lese Whose Body? igjen. Og den er jo vel verdt en gjenlesning – kanskje ikke for de nokså daterte ideene om nerver og hjerner – men definitivt for lord Peter selv, som springer fiks ferdig ut av den første boka med alle elementer av det som gjør ham til lord Peter. Flippancy, sylskarpt intellekt – og granatsjokk, følsomhet og samvittighet. Og poesi. Bunter er også bemerkelsesverdig godt utdypet allerede fra starten.

Ellers må jeg legge til at Salisbury Cathedral er fantastisk. Og jeg var så heldig å gå inn mens de øvde på Johannespasjonen der inne. En gotisk katedral full av Bach, det er også veldig Wimsey.

Uutvalgt (China Miéville: Un Lun Dun)

Glad i fantasy, YA og parallelle og alternative universer som jeg er, falt jeg likevel ikke for denne i særlig grad. Jeg liker riktignok godt hovedpersonen, den trassige og iherdige Deeba, og ikke minst bokas tilnærming til profetier og utvelgelser. Men jeg er ikke begeistret for Unlondon (selv om jeg liker abcity-konseptet: «If you're brave enough to try, you might be able to catch a train from UnLondon to Parisn't, or No York, or Helsunki, or Lost Angeles, or Sans Francisco»). Miéville takker Neil Gaiman i etterordet, og London Below fra Neverwhere var i bakhodet mitt gjennom hele boka – men jeg synes ikke Unlondon kommer så godt ut av sammenligningen. Universet blir for anstrengt, synes jeg, med for mange ville påfunn på bekostning av dybde og troverdighet. Og så synes jeg kampen mot Smog blir i overkant moralistisk og pekefingrete. Unge lesere tåler fint mer subtile saker enn dette.

Gjøkunger (Robert Galbraith: The Cuckoo's Calling)

I am a part of all that I have met; 
Yet all experience is an arch wherethrough 
Gleams that untraveled world whose margin fades 
For ever and for ever when I move. 
How dull it is to pause, to make an end, 
To rust unburnished, not to shine in use! 

En stund var jeg nokså skeptisk til dette siste J.K. Rowling-avkommet – først og fremst syntes jeg i utgangspunktet Rowlings nye detektiv, Cormoran Strike(!), var en sjablongaktig type vi hadde sett så altfor mange ganger før, dere vet, den forsofne underdogdetektiven med livet på halv tolv, og jeg synes fortsatt at han ble i overkant klossete og adjektivtungt introdusert. Men Cormoran viser seg å være mer enn som så, og spesielt liker jeg det skjøre, taktfulle forholdet til sekretærvikaren Robin. Og ikke minst passer han fint inn i det generelle gjøkungetemaet i boka – hva slags liv føler du deg hjemme i om du har vokst opp uten røtter og ansvarlige voksenpersoner? Boka blir dessuten heseblesende spennende etter hvert, og om jeg kanskje syntes svaret på gåten ble litt i meste laget, glemte jeg det helt over det betagende sluttsitatet fra Tennysons «Ulysses» som avslutter boka. «I cannot rest from travel; I will drink / Life to the lees.»