A fine time (Ernest Hemingway: A Farewell to Arms)

«I have committed Fornication but that was In Another Country and Besides the wench is dead» var en av Hemingways mindre seriøse forkastede titler på A Farewell to Arms. Det kan godt hende den er nokså treffende.

Jeg må si med en gang at boka plaget meg det meste av tida. På den ene siden var det krigsskildringen. Det er fristende å tenke at denne virket rå og frisk da den kom ut, men at mange har gjort krigsromaner mye råere og mer brutalt seinere. Dødsfallene, nihilismen og desillusjonen. («I was obviously a German in Italian uniform. I saw how their minds worked; if they had minds and if they worked.») På den andre siden sliter jeg med å akseptere kjærlighetshistorien. De to hovedpersonene har så lite ekte kontakt, tross alle de gjensidige forsikringene om at de er én person. Hun har mistet sin forlovede i krigen, men vil aldri snakke om det. Han vil ikke snakke om sine krigsopplevelser. I stedet forsvinner de inn i en kunstig boble hvor de har noe som for meg virker som en grunn og delvis falsk relasjon. Alle interessante samtaler har Frederick Henry med noen andre enn Catherine Barkley, og hun er usikker og needy, utseendefiksert («I'll be thin again!») og selvutslettende. (“Oh shut up.” “Say it again.” “Shut up.” “You say it so cautiously,” I said. “As though you didn’t want to offend any one.” “I don’t.”) Rett og slett en veldig irriterende heltinne. Hvordan skulle det der kunne vare? De beskriver stadig hverandre og samlivet sitt som «fine», og jeg ble etter hvert stadig mer utålmodig etter at den fine bobla deres skulle sprekke.

Men kanskje det var sånn det var tenkt. Og avslutningen sitter som en klo i magen – på slutten er jeg-personen isnende alene og illusjonsløs. Spørsmålet er kanskje om han egentlig har vært det lenge.

Skitt fiske (Ernest Hemingway: The Old Man and the Sea)

I motsetning til en del andre bøker jeg har gjenlest i det siste, husket jeg denne ganske godt, og er heller ikke uenig med min tenåringslesning av boka. Kanskje fordi den er så nedstrippet? Det er ikke så mye annet enn Santiago, havet og den gigantiske fisken i denne boka. Bortsett fra en mild interesse for baseball og den åpenbare kjærligheten til guttungen som har hjulpet ham før, er det da heller ikke noe annet som betyr noe særlig for ham. Om han ikke kan vinne over fisken og havet (uansett hvor mye respekt og kjærlighet han har for begge), har ikke livet noe mer verdi for ham. De halvveis hallusinatoriske havscenene minner meg vagt om Life of Pi-filmatiseringen til Ang Lee.

Den høstforkjøltes trøst (Sarah Rees Brennan: Untold)

Det er ikke noe morsomt å bli slått ut av en iherdig tidlig-høstforkjølelse, akkurat når man var full av semesterstartpepp og været er på sitt aller tidlighøstligste, med dypklarblå himmel og et lite sting av kulde. Men det var til jeg så at Untold var ute! Det passet overordentlig bra å fordrive et helt sykedøgn med å glefse i meg Brennans skamløst underholdende, drivende spennende og uforbederlig rappmunnede oppfølger til Unspoken (som sluttet med en en så traumatiserende emosjonell cliffhanger at jeg knapt har sett maken, så dette var på høy tid!). Persongalleriet blir bare bedre av at vi kjenner dem fra før, og oi, oi, hvilken personkjemi!

Jeg var altfor syk til å jobbe hjemmefra, altså. Lover.

Mørklegging (Marisha Pessl: Night Film)

Marisha Pessl skriver om fedre og døtre igjen, som hun gjorde i Special Topics in Calamity Physics, som jeg likte så godt. Night Film handler først og fremst om den myteomspunnede og tilbaketrukne Kubrick-aktige filmskaperen Stanislas Cordova og hans datter Ashley – begge ekstreme, larger-than-life-personer med et heftig og komplisert forhold. Men denne gangen skjer det indirekte – historien, eller skal vi si versjoner av historien og personene, kommer gradvis for en dag etter hvert som den stadig mer besatte gravejournalisten Scott McGrath og hans to heller usannsynlige assistenter Nora og Hopper pusler den sammen. Og disse tre er ikke kjemper, men høyst feilbarlige og manipulerbare mennesker, og boka er skrevet i Scotts heseblesende journaliststil, full av kursiv og noe jeg tror må være tilsiktede floskler. På en måte er det altså grepet fra The Great Gatsby – den ordinære jeg-fortelleren som beskriver den ekstraordinære hovedpersonen, som alltid forblir fjern og hvis motiver alltid er uavklarte for oss. Det er ikke mitt favorittgrep, og jeg liker kanskje boka best når Scott, Nora og Hopper vender seg mer mot hverandre enn mot Cordovaene.

Boka er helt ekstraordinært spennende, til tider hårreisende nifs, samtidig som Cordova-familiens univers er detajert og rikt gjennomarbeidet – blant annet med en rekke fiktive avisoppslag og nettsider (det finnes ekstramateriale på nett og en egen app også, men jeg har ikke sett på det). Spørsmålet til slutt er kanskje om avslutningen kan innfri det ville crescendoet av en spenningskurve. Men kanskje boka egentlig spør om det kan finnes noe annet enn et antiklimaks til en sånn jakt som Scott McGrath bedriver – om den typen sannhet han leter etter, i det hele tatt eksisterer.

Something called human nature (George Orwell: 1984)

Denne kan jeg ikke ha lest siden tenårene, tror jeg, og forrige gang oppfattet jeg nok ikke hvor ødelagt Winston allerede er lenge før han havner i fengsel og tortur. Ingsoc har allerede gjort sitt beste for å avskjære ham fra hva det er å være menneske. Men boka er langt mindre skremmende enn mer treffsikre dystopier – det blir nok heller soma (og så The Road?) på oss.

Deltaker (Stephen Chbosky: The Perks of Being a Wallflower)

En nydelig liten coming-of-age-roman om den sky og ustabile, men intelligente og følsomme Charlie (i brevform!). Han er så avgjort en fremmed i verden, og boka er full av hans naive-underliggjørende formuleringer, men han får likevel til å møte frender for aller første gang, og føler den intense varmen som kan være belønningen for å åpne og eksponere seg for andre.

Bikubeavis (Tom Rachman: The Imperfectionists)

The Imperfectionists er en myldreroman om en avis, og på mange vis er den hovedpersonen i boka, siden den har en så stor andel i alle hovedpersonenes liv. I likhet med Bikubesong er den nesten en novellesamling, hvor hver novelle handler om en ansatt i (eller leser av) avisa, alle historiene refererer til hverandre selv om de er frittstående, og som tittelen antyder, handler hver historie om en imperfeksjon, om en feil eller et lyte i hver av hovedpersonenes liv. Selve avisa er et lyte i seg selv, som den løpende rammehistorien om dens tilblivelse viser, den ble opprettet og opprettholdt av helt andre motiver enn å lage en god avis. Hvorfor går vi fra hverandre, hvordan kan det ha seg at vår beste venn er en helt annen enn vi tror? Alle historiene er gode, flere av dem er til dels veldig morsomme, og mange veldig triste. Og historien om nekrologskriveren Arthur Gopals radikale og tragiske vending er den beste av dem.