Something called human nature (George Orwell: 1984)

Denne kan jeg ikke ha lest siden tenårene, tror jeg, og forrige gang oppfattet jeg nok ikke hvor ødelagt Winston allerede er lenge før han havner i fengsel og tortur. Ingsoc har allerede gjort sitt beste for å avskjære ham fra hva det er å være menneske. Men boka er langt mindre skremmende enn mer treffsikre dystopier – det blir nok heller soma (og så The Road?) på oss.

Deltaker (Stephen Chbosky: The Perks of Being a Wallflower)

En nydelig liten coming-of-age-roman om den sky og ustabile, men intelligente og følsomme Charlie (i brevform!). Han er så avgjort en fremmed i verden, og boka er full av hans naive-underliggjørende formuleringer, men han får likevel til å møte frender for aller første gang, og føler den intense varmen som kan være belønningen for å åpne og eksponere seg for andre.

Bikubeavis (Tom Rachman: The Imperfectionists)

The Imperfectionists er en myldreroman om en avis, og på mange vis er den hovedpersonen i boka, siden den har en så stor andel i alle hovedpersonenes liv. I likhet med Bikubesong er den nesten en novellesamling, hvor hver novelle handler om en ansatt i (eller leser av) avisa, alle historiene refererer til hverandre selv om de er frittstående, og som tittelen antyder, handler hver historie om en imperfeksjon, om en feil eller et lyte i hver av hovedpersonenes liv. Selve avisa er et lyte i seg selv, som den løpende rammehistorien om dens tilblivelse viser, den ble opprettet og opprettholdt av helt andre motiver enn å lage en god avis. Hvorfor går vi fra hverandre, hvordan kan det ha seg at vår beste venn er en helt annen enn vi tror? Alle historiene er gode, flere av dem er til dels veldig morsomme, og mange veldig triste. Og historien om nekrologskriveren Arthur Gopals radikale og tragiske vending er den beste av dem.

Ikke si noe til de voksne (Neil Gaiman: The Ocean at the End of the Lane)

I likhet med Coraline og The Graveyard Book demonstrerer denne Gaimans nennsomme og sjeldent overbevisende håndlag med barneperspektiver. Hovedpersonen er (i det aller meste av boka) sju år, og de voksne er vanligvis helt irrelevante for ham – han har ingen tro på at de kan hjelpe ham eller forandre noe, og det faller ham ikke engang inn å be om hjelp når noe uhyggelig eller vanskelig skjer. Dette er umiddelbart gjenkjennelig, og når man har barn selv, er det som en kaldtvannsdusj. Hvor mye kan vi egentlig gjøre for disse barna våre? Hvor tidlig erklærer de seg egentlig uavhengige? De er kanskje alltid bare sine egne. Men i motsetning til de to nevnte bøkene, er dette ingen barnebok. For de voksne er ofte monstre – sjelden av ond vilje, men ofte av det Gaiman kaller «foolish casual cruelty», av egoisme og kortsynt ønsketenkning. Det er virkelige monstre med i boka også, for dette er igjen mytologisk fantasy fra Gaiman, men de voksne er de verste. Det er sikkert mulig å lese boka allegorisk, men det har jeg ikke lyst til, det er nok med den iboende tvetydigheten som ligger i fru Hempstocks konstatering av at to personer aldri vil fortelle nøyaktig den samme historien om samme hendelse. Boka er sugende, mørk og oppslukende – det eneste jeg har å innvende, er at Gaiman nok kunne spart seg et par småpompøse passasjer om «making art».

Moldvarp (John le Carré: Tinker Tailor Soldier Spy)

Denne plukket jeg nok først og fremst opp fordi jeg ble så voldsomt forvirret av mine egne forventninger og hypoteser da jeg så filmatiseringen før i år. Og jeg ser at boka er temmelig tro mot filmen, den starter med en mengde løse tråder og tilbakeblikk, for så å stramme inn voldsomt mot slutten og gi oss moldvarpen. Kanskje mer enn filmen gjør. Den er veldig godt skrevet, og nå enda mer enn da den kom ut i 1974, er vel det mest interessante den moralske ambivalensen hos de forskjellige agentene, som har vært gjennom så mange runder med narrespill og double-double-cross at det er svært vanskelig å se hvordan den ene siden skulle være så fryktelig mye bedre enn den andre, og om det finnes saker som er verdt de verste av ofrene som gjøres for dem her. Det fineste er kanskje Jim Prideaux sett gjennom vesle Roachs øyne, og så Smiley, da. (Og når man har lest boka, kunne man ønsket seg at Benedict Cumberbatch hadde fått litt mer av Guillams backstory å jobbe med!)

Morbleu! (Alexandre Dumas: The Three Musketeers)

Det var Ondaatje som satte meg på tanken – Segura-biografien er full av referanser til Dumas, og særlig til musketerene. Og jeg hadde jo aldri lest den før, og det passer med tjukke klassikere i ferien. Dessuten kan jeg nå krysse den av på 1001-lista.

Det er jo nærmest en barnebok, kanskje ville den passet vel så bra for tiåringen, og man merker godt at den er skrevet som en føljetong, med cliffhangere ved hver kapittelslutt. Men det er fint å holde styr på Athos, Porthos og Aramis, med alle sine menneskelige svakheter, bokas versjon av Richelieu er riktig morsom, og Milady må da være en av litteraturhistoriens første skikkelige femmes fatales?

Kaleidoskop og klangbunn (Michael Ondaatje: Divisadero)

For we live with those retrievals from childhood that coalesce and echo throughout our lives, the way shattered pieces of glass in a kaleidoscope reappear in new forms and are songlike in their refrains and rhymes, making up a single monologue. We live permanently in the recurrence of our own stories, whatever story we tell.

Ondaatje starter med en roman som handler om en dramatisk krise i forholdet mellom Anna, adoptivsøsteren Claire og nesten-adoptivbroren Coop og faren deres, en krise som sender alle skjenende ut i verden i nye retninger, men slutter med en pseudo-biografi om den fiktive dikteren Lucien Segura. Og hva er den egentlige romanen? Det er i hvert fall sikkert at Seguras historie aldri ville vært den samme uten de utallige refleksene fra Annas egen historie, som vi finner i nær sagt hver eneste personkonstellasjon i Segura-biografien. Jeg leste en anmeldelse hvor anmelderen ble mektig irritert over denne tålmodighetsprøven, men jeg likte det.