Pannekaker

Jeg var nylig oppe i en diskusjon om hva «comfort food» var for noe. For meg kommer pannekaker høyt opp på lista. De er varme, myke og litt sprø i kantene. De smaker mildt av salt, egg, smør og melk. Bringebærsyltetøy med skarp, klar syre, svakt knasende sukker. Det er en av de tingene jeg har kunnet lage nesten så lenge jeg kan huske. I mange år var det opp til meg å steke opp faretruende høye stabler av de gyllenbrune deilighetene (for tre barn er mange barn når det gjelder pannekaker) om det nå var det jeg ville ha til middag. Mammas pannekaker satte seg alltid fast og ble rå eller svidde, men jeg, pannekakerøra og jernpanna hadde en hemmelig forståelse. (Det er visst vanlig å kalle den «smør».)

For noen av pengene jeg fikk til elleveårsdagen min, kjøpte jeg meg til og med en egen, bitteliten stekepanne som jeg skulle steke pannekaker i, for jeg hadde visjoner om hvor flott det ville være med bittesmå, lekre og papirtynne pannekaker. Men det ble aldri det samme som med den eldgamle, svarte  Jøtul-jernpanna som jeg mistenker at kommer fra besteforeldregenerasjonen. Det blir aldri det samme. Derfor er det jo bra at jeg sikret meg den panna da jeg flyttet hjemmefra, så ungene mine kan få skikkelige pannekaker.

Ekte humanister bruker ikke kopikort

I et par uker nå har det hengt en plakat i korridoren på jobben, med den fengende overskriften «Humanister kan kommunikasjon!» Første gangen jeg så den, brøt jeg ut i dyp skoggerlatter, og jeg fniser fortsatt hver gang jeg ser den. Av en eller annen grunn synes denne hyllemarkøren fra Sophus Bugges hus å gi et riktigere inntrykk av oss humanister.



Men det jeg egentlig skulle skrive om, var biblioteker. Er dere klar over hvor latterlig slepphendt det norske biblioteksystemet er? Jeg mener, folk får ta med seg bøkene hjem! Sånn er det ikke i Russland (og andre land som ligner). Nei, du. Der må du fylle ut et skjema, levere det i en luke, og dagen etter får du allernådigst utlevert et eksemplar. Som du kan studere på lesesalen. Og skal du lese mer, må du fylle ut et skjema til og komme tilbake en annen dag.

Det er lov å kopiere bøkene, men da må du gå til en dame i en liten bod som tar (russiske) ågerpriser for det. Det som vanligvis skjedde før i tida, var derfor at russiske biblioteker var fulle av loslitte akademikere som sirlig skrev av bøkene for hånd. Side opp og side ned.

Og det er nå jeg kommer til det egentlige poenget, nemlig at digitalkameraet har revolusjonert russisk akademia og satt en hel yrkesgruppe (kopidamene) ut av arbeid. For nå er det farvel til kulepennen. Nå sitter i stedet horder av loslitte russiske akademikere på lesesalene og avfotograferer biblioteksbøker. Side opp og side ned.

I dag brukte jeg mobilkameraet mitt til dette formålet. (Jeg hadde glemt kopikortet mitt.) Vi leker ikke humaniora her, tenkte jeg tilfreds.

Kjøtteterens lykkelige dag

Jeg må gå mer til slakteren.

– Har dere lammecarré?
– Ja, vent lige nu, så skal jeg hente nogle lam.

Og der kom han sannelig trekkende med fire lam på krok i en løpeskinne i taket. Og tar et lam og skjærer ut carreen til meg på flekken. De burde jo ta billettpenger. I stedet gir de meg lammecarréen, et knippe av husets pølser og en hekto av den deiligste parmaskinka jeg har smakt i år (og det er et år som inkluderer både Sardinia og Napoli) til mindre enn vår lokale Meny tar for samme mengde vakuumpakket lammecarré. Fryd.

I kjent stil

Det snøøøøør!

Svak røyklukt i lufta. Myke snøkyss på nesa. En halv millimeter har lagt seg allerede. Ja!

Bringebærsorbet

4 dl vann
3 dl sukker
1 ts ekte vaniljesukker
2 poser frosne bringebær (à 400 g)
2 ss sitronsaft

Kok vann og sukker til sukkerlake (ca. 5 min). Avkjøl. Bland i bringebær og vaniljesukker. Kjør til mos i blender. Passer massen gjennom en sikt for å bli kvitt frøene. Rør inn sitronsaft. Frys i ismaskin.

Vaniljen var en genistrek. Nam!

Hvordan lage din egen sjokolade?

Som liten drømte jeg om å lage min egen sjokolade. Jeg var sikker på at om jeg bare greide å finne de rette proporsjonene, ville en blanding av kakao, smør og sukker/melis gjøre susen. Det manglet ikke akkurat på forsøk heller, ikke få nøkkelbarntimer gikk med til eksperimenter av denne typen. Men det ble aldri sjokolade. (De fleste av forsøkene var dog fullt ut spiselige.)

Jeg skjønte aldri hvorfor før jeg kom over Sandra Boyntons vektige bidrag til sjokoladelitteraturen. Men der står det altså en grundig introduksjon til sjokoladelagingens mysterier. Den begynner omtrent sånn:

Du trenger:

• en liten kakaoplantasje
• 20 macheter
• hjelp

Det gikk et lys opp for meg. Jeg var vel ca. 10.

I går var det femåringens tur til å begynne å lure på om vi ikke bare kunne ta kakao, fett og sukker og lage våre egne sjokoladeplater. Hun ble konfrontert med machetene med en gang. Det er et hardt liv.

Hvitt og mørk turkis

Noen steder er bare perfekte.* Koufonisi er et sånt sted. Du kommer seilende inn i havna, og åpenbaringen av sand og turkist hav, fiskebåter og hvite hus er så nydelig at du nesten må gråte litt.

Det skjer ingenting der. Det er bare vind, klipper og fem usannsynlig perfekte sandstrender. Du har alltid en stor balkong med utsikt mot øde øyer: Keros, Glaronisi, Kato Koufonisi. Du bruker tida på å holde øye med båtene. Kanskje tre ferjer pr. dag i høysesong. Badebåten. Du kikker på folk som går til og fra strendene.

Det er så gjennomtrengende lyst. Havet har så mange sjatteringer av turkis og mørkeblått. Du hadde glemt at det var mulig.

Du tenker kompliserte tanker av typen «Hvilken strand skal vi ta i dag?» «Er det kanskje litt mye bølger for badebåten til Pori?» «Har jeg egentlig smurt meg på venstre arm?» «Bade nå, eller ligge pal litt til?» «Snorkel eller ikke snorkel?»

Ungene er helt blonde. Jeg har bikiniskille og en helt hvit flekk med fingermerker mellom skulderbladene (paranoiasmøring). Bøkene har eselører. Alle vesker og sekker har solkremflekker og en halvkilo hvit, fin sand i bunnen.

Det er ikke mye som er perfekt i Hellas. Det er et skramleland. Men noen ting er bare akkurat som de skal være. Tzatziki. Yoghurt med honning. Vannmelon. Viljen til å skrive språket sitt som om 2500 år ikke hadde gått. Og Koufonisi.

* Og det er vanskelig å skrive noe som helst om Hellas uten å bli helt Rough Guides Greek Islands, altså. Sånn «Ja, det er jo fint på Paros nå også, altså. Men i 1973 da vi bodde hjemme hos fiskeren Nikos og det bare var oss og et esel på Den Perfekte Stranda, det var tider, det!» Og sånn er det jo med Koufonisi også. Det var stillere der for ni år siden, og Før Var Det Ikke Hoteller Oppå Åsen, og Ingen Svømmebassenger. Øya er ingen hemmelighet. Det er nordmenn på butikken. Det er litt for lett å komme dit. Fysjomsann. Biler har de også fått seg. Men fortsatt er det ingen chartertrafikk og ingen solsenger. Og vi skal huske på at det kan bli for lite infrastruktur også. Vi skal huske på at vi ikke trivdes så godt på naboøya Skhinousa, hvor man måtte spise på kjøkkenet til en viss Kyra Pothiti sammen med noen tyskere som var på jakt etter autentisitet og ville danse greske folkedanser. Om man ville ha noe mat.