Pro

Det kan jo stå litt av hvert på contra-lista når det gjelder små barn. Men flinke til å overøse sin mor med en sann overflod av hestehov i april, det er de.

Tjuvsommer

Det var jo ikke egentlig sommer. Det var vår, sånn kirsebærblomstringsvår, badet i ubegripelig skarpt middelhavslys.


Men når man satt i sola og i le, kunne man sitte i kortermet. Om man da også ga ungene en tilstrekkelig stor is hver, kunne man drikke cappucinoen sin sakte og titte på folkelivet. (Alle de kortermede var sulteforede skandinaver. Italienerne hadde boblejakker.)


Om man var under sju år, kunne man bade. I den alderen kan termostaten tydeligvis skrus av etter ønske. De holdt ut forbausende lenge, kom opp blå og ristende, og italienerne (i boblejakkene sine) pekte og lo av oss.


Om man sørget for å overholde Regel nr. 1*, kunne man dessuten sitte på bastionen ut mot havet og spise spaghetti alle vongole con bottarga og drikke vin og få lett soleksem på kinnene (jeg trenger vel knapt å nevne at italienerne satt inne og kikket forferdet på oss).


Alghero er et nydelig sted. En perfekt liten middelalderby med trange gater, med tårn og katedraler og brostein og ørsmå smug og Lady og Landstrykeren-klesvask overalt. Og så var det jo påske, så de hadde festet blodrøde hetter over alle gatelyktene, noe som ga enestående maleriske kveldsturer i gamlebysmugene.


Det røde lyset var egentlig til påskeopptogene, og langfredag var den store dagen. Opptoget inkluderte alt fra et digert krusifiks, en opplyst kiste med enda et krusifiks i, et kor iført artige sardiske folkedrakter, et digert hornorkester à la Gudfaren, småjenter i hvitt med svarte blondeslør, gamle svartkledde damer med røde lykter, politimenn i oppsiktsvekkende paradeuniformer (med et salig virvar av hvite epåletter, røde render, blå og røde dusker, gullstriper, og med kårder!!), personasjer i Ku Klux Klan-aktige hetter og helgenstatuer i naturlig størrelse. Lillesøster ble så fascinert av hele opplegget, og så til de grader gråtkvalt av medlidenhet med statuen av den sørgende Maria, at jeg nesten fryktet at hun ville kreve øyeblikkelig konvertering for hele familien. Etter en lengre samtale om Jesus, Josef, Maria, Barabbas og Pilatus erklærte hun dog at «Jeg tror litt på alt, jeg!»

For å bestyrke denne holdningen gikk vi opp på takterrassen vår (store, sentrale treromsleiligheter med digre takterrasser er skambillige i april) og kikket på stjernene og fortalte de sørgelige restene av den stjernebilderelaterte greske mytologien jeg var sånn en racer på da jeg var ca. ni. (Storesøster, bestyrtet: «Hæ?! Er de derre Castor og Pollux i MITT stjernetegn?!»)

* Prøv aldri å gå på en restaurant som ikke har pommes frites og/eller pizza. La oss forbigå i stillhet vårt ene forsøk på å bryte denne regelen.

Kulturarv

Det er kanskje ikke umiddelbart opplagt, men dette er altså en kulturarvformidlende Barbie. Hun er nemlig musketer (en av de tre, dere vet). Legg merke til det heller uhensiktsmessige antrekket og den dysfunksjonelle rosa plastkården. Skal man dømme etter bildet utenpå, kan muligens skjørtet på ballkjolen konverteres til en musketerkappe (i beste Melodi Grand Prix-programlederstil), men tiaraen er hun visst dømt til å drasse rundt på bestandig.

Jeg er rørt og overveldet over lekeindustriens innsats. Det er jo tross alt ikke så lett å få litterære klassikere inn i små kvinnehoder.

Forslag til ny offentlig flaggdag

Den første småskodagen. Et av årets høydepunkter.

Mythbuster

Jeg begriper ikke hvor myten om distré akademikere kommer fra.


Det kan fort havne litt av hvert på toppen av kommoden i gangen, men ostehøvelen? Hjelpes.

Økonomisk

Director [in Japanese, to the interpreter]: The translation is very important, O.K.? The translation.
Interpreter [in Japanese, to the director]: Yes, of course. I understand.
Director [in Japanese, to Bob]: Mr. Bob. You are sitting quietly in your study. And then there is a bottle of Suntory whisky on top of the table. You understand, right? With wholehearted feeling, slowly, look at the camera, tenderly, and as if you are meeting old friends, say the words. As if you are Bogie in Casablanca, saying, “Here's looking at you, kid,” – Suntory time!
Interpreter [In English, to Bob]: He wants you to turn, look in camera. O.K.?
Bob: Is that all he said?

Noen dager har man skikkelig, skikkelig lyst til å reise til Tokyo og drikke vin (champagne?) i baren på toppen av Park Hyatt i Shinjuku, sånn som i Lost in Translation. Tenk hvor økonomisk det da fortoner seg å nøye seg med baren på toppen av Plaza i stedet! Oslo er ikke Tokyo, men de fleste byer ser faktisk kule ut nærmere midnatt og fra 34. etasje.

The relief of spring

– Mamma, når det kommer en ny årstid, da synes jeg alltid det er så fint!

Sa storesøster etter at vi faktisk kjente litt varme i kinnene fra marssola på vei hjem fra skolen i ettermiddag.

Lurer jammen på hvor hun har det fra. Det kan umulig være fra mora, som nå er sykelig lei av vinterdresser, stamping på ubrøytede fortauer og den kroniske søledammen i gangen. Nei, gi meg litt tørr asfalt og lyden av fottrinn.*

*Men til helga skal jeg jukse. I London. Det er lovet sol og plussgrader. Jeg skriver det i en fotnote for ikke å jinxe det.