Gaudy Night-sitatmaraton II

«I can’t think why fancy religions should have such a ghastly effect on one’s grammar.» (28)

«Nobody likes being pitied. Most of us enjoy self-pity, but that’s another thing.» (36)

«Since Miss Lydgate had perfected, or was in process of perfecting (since no work of scholarship ever attains a static perfection) an entirely new prosodic theory, demanding a novel and complicated system of notation which involved the use of twelve different varieties of type; and since Miss Lydgate’s handwriting was difficult to read and her experience in dealing with printers limited, there existed at that moment five successive revises in galley form, at different stages of completion, together with two sheets in page-proof, and an appendix in typescript, while the important Introduction which afforded the key to the whole argument still remained to be written. It was only when a section had advanced to page-proof condition that Miss Lydgate became fully convinced of the necessity of transferring large paragraphs of argument from one chapter to another» (40–41).

«Harriet had long ago discovered that one could not like people any better, merely because they were ill, or dead – still less because one had once liked them very much.» (55–56)

«One First of April, the question had arrived from Paris in a single Latin sentence, starting off dispiritedly, ‘Num …’ – a particle which notoriously ‘expects the answer No.’» (63)

Gaudy Night-sitatmaraton I

«All the children seem to be coming out quite intelligent, thank goodness. It would have been such a bore to be the mother of morons, and it’s an absolute toss-up, isn’t it? If one could only invent them, like characters in books, it would be much more satisfactory to the well-regulated mind.» (19)

«As the Head of a women’s college she must, thought Harriet, have had a distasteful task; for she looked as though the word ‘compromise’ had been omitted from her vocabulary» (22).

Alle sitater fra Dorothy L. Sayers: Gaudy Night, New English Library-paperback fra slutten av 90-tallet.

Askepott, de yngre år

– Men det sto ikke navn i skoen!
– Jo, her står det Askepott!
– Men ingen piker i kongeriket kunne lese!
– Nei!
– Og så ble vi så forelska at vi til og med måtte gå på kino etter hvert! Men ikke nå, da.

På oppfordring: mer værblogging

I dag har jeg feiret aprils komme, god værmelding og nesten-utsprunget forsytia i Slottsparken ved å debutere i vårkåpe og vårsko. Knallrød kåpe og splitter nye, barnetrygdfinansierte vårsko. Det var ikke for kaldt.

Bananfobi

Samme sted hvor jeg endelig skjønte hva Wimsey hadde å si til Harriet, fant jeg dette fortryllende Sayers-diktet:

I detest bananas,
A smug fruit, designed to be eaten in railway carriages
On Bank Holidays,
With a complexion like yellow wax
And a texture like new putty
Flavoured with nail polish.
Yes, we have no bananas,
Glory be!

Tenke seg til, ikke bare elsket min heltinne Bach og portvin og mat og lyrikk og Oxford, hun hatet bananer også! Vi bananofobe er i en sørgelig minoritet, men jeg gjør nå mitt ved å nekte å servere ungene bananer egenhendig, hvilket betyr at det ikke blir noen bananer når mannen ikke er hjemme. Dessuten flytter jeg meg demonstrativt når noen begynner å spise banan ved siden av meg på t-banen.

Malapropos

Here, then, at home, by no more storms distrest,
Folding laborious hands we sit, wings furled;
Here in close perfume lies the rose-leaf curled,
Here the sun stands and knows not east nor west,
Here no tide runs; we have come, last and best,
From the wide zone through dizzying circles hurled,
To that still centre where the spinning world
Sleeps on its axis, to the heart of rest.

Lay on thy whips, O Love, that we upright,
Poised on the perilous point, in no lax bed
May sleep, as tension at the verberant core
Of music sleeps; for, if thou spare to smite,
Staggering, we stoop, stooping, fall dumb and dead,
And, dying, so, sleep our sweet sleep no more.

Jeg kom på Harriet Vane og Wimseys sonett ganske malapropos da jeg leste om noe annet i dag, men aldri så malapropos at det ikke er godt for noe. Jeg har nemlig alltid vært veldig svak for Harriets oktett, men aldri fått noe særlig ut av Wimseys (very conceited, metaphysical) sekstett. Men med litt graving på internett fant jeg følgende fortolkning her:

I think the sestet means that you can only have an ALIVE kind of stillness as long as you're spinning. If you stop spinning, the top falls over, and then you're merely dead. Love is what motivates us to keep spinning (love of a person, passion for a cause, etc); hence its whips. Paradoxically, you can only find and hold your real still center if you are in motion, living and acting in the world, rather than by sitting very still.

Heureka! Selvsagt var det det Wimsey hadde å si! Ja, ja, jeg har jo bare hatt Gaudy Night som yndlingsbok i 16 år eller noe.

Mer mellom himmel og jord

Jeg er stort sett hardbarket rasjonalist, og min egen overskrift ville irritert meg ut av mitt gode skinn om noen andre enn jeg hadde brukt den. (Dette er selvsagt noe helt annet.) Men det glipper for meg når jeg kommer til forholdet mellom tørrgjær og fersk gjær. Jeg skjønner med hodet mitt at tørrgjær sikkert virker. Ikke bare fordi det utvilsomt selges tørrgjær i bøtter av spann, for millioner av mennesker kan ta feil og nøye seg med annenrangs gjærbakst. Men når empirisk verifiserte kjøkkentrollkvinner sverger til det, og jeg har smakt den perfekte gjærbaksten deres og til og med sett dem røre de forhatte små kulene inn i melet først, da må det være noe i det.

Likevel virker ikke tørrgjær for meg. Jeg varmer opp deigvæsken til 40–42 grader, jeg bruker til og med termometer. Jeg gjør alt jeg skal, og behandler deigen med kjærlig og nennsom hånd. Jeg elter godt og lar deigen stå godt og lunt. Og hver gang viser deigen seg å være en utakknemlig mandagsdeig som knapt gidder å heve i det hele tatt før den kommer i ovnen. Da hever den akkurat så mye at gjærbaksten ikke er direkte uspiselig mens den fortsatt er varm. Jeg banner og sverter og sverger at jeg aldri skal bruke tørrgjær igjen.

Jeg fastholder derfor mitt vanskelige og irrasjonelle forhold til tørrgjær. Takke meg til skikkelig, levende, myk gjær i små terninger. Som kan smuldres av små barnehender og alltid gjør som jeg vil. Blir til deilige, myke og luftige horn, f.eks.