Good-Bye to All That (Varsko! Hemningsløs romantisering!)

Jeg er snart 33. Av disse årene har jeg gått fire år i én barnehage, ett år i en annen, henholdsvis tre, to, fire og tre år på forskjellige grunn- og videregående skoler. Jeg har hatt deltidsjobber som har vart i fem, to, ett år.

På Blindern har jeg vært i over 14 år sammenhengende. Det er ikke lite. Jeg føler meg 100 % hjemme her. Vonde brostein og snusbrune sekstitallsfasader. Kjære Sophus Bugge. Akademika. Nykomlinger som Kafé Niels, kaffebarene og nye UB. Dette er mitt revir. Det er nok ikke tilfeldig at jeg har vært her så lenge. I dag pakker jeg meg ut fra en kontorplass jeg riktignok ikke har hatt lenger enn halvannet års tid, men som huser mange bøker og ting som ikke har forflyttet seg mer enn mellom de tre øverste etasjene i Niels Treschows hus siden slutten av nittitallet.

Jeg blir hemningsløst nostalgisk av dette. Enda jeg ikke skal så veldig langt. Og man ville kanskje ikke vært på Blindern i 14 år om man ikke foretrakk skriving framfor rydding.

Doktor in spe

I Gamle festsal har de en skikkelig høy talerstol. Kandidaten belærer opponenter og publikum.

Kandidaten legger seg flat på en forhåpentlig elegant måte. (Alle virket fornøyde etterpå.)

Nå er det litt som rett etter gaveutdelingen på julaften da man var liten. Hva, er det over allerede?

Den store sykkelkjededagen

Jeg har vært flink jente og syklet til jobb regelmessig i det siste. I morges fant jeg en fin måte å underholde mine medtrafikanter på:

1. Ta på ekstra vide bukser.
2. «Det holder med sykkelklemme på høyre buksebein, hva, det er jo der kjedet er?»
3. Sett fast det venstre buksebeinet i kjedet mens du sykler i god fart. (Unngå svalestup over styret i siste øyeblikk. Personskader ødelegger den komiske effekten. Husk hjelm!*)
4. Stapp (rødmende) det oljeflekkete buksebeinet løselig ned i venstre sokk.
5. Sykl videre i god fart. Med litt flaks kan du klare å gjenta kunststykket.

Men det var ikke nok med det. På vei hjem satte sannelig en lang reim fra ryggsekken seg fast i det digre girskiftetannhjulet bak på sykkelen. Det tok sikkert ti minutter å få det ut igjen. Da husket jeg hvorfor jeg egentlig pleier å sykle rundt med en sykkelveske med et par gummihansker i.

* I en alder av 32 3/4 har jeg begynt å sykle med hjelm, ut fra et «I vår familie sykler vi med hjelm, lille venn»-perspektiv. Jeg glemte forresten hjelmen igjen på kontoret da jeg skulle hjem, predisputassenil som jeg er om dagen. Men det gikk bra med meg, som det heter.

En ny mann?

Mannen har fått jobb på Norsk ordbok, og har følgelig fått nynorsk (1938-normalen!) som arbeidsspråk. Samvittighetsfull (og mer enn litt nerdete) som han er, har han lagt bokmålet helt på hylla i all slags skriftlig kommunikasjon, og skriver utelukkende konservativ nynorsk. Effekten er ganske merkelig; det er som å være gift med en om ikke helt, så i hvert fall litt annen. Under anfall av skrivesperre får man f.eks. medfølende chattemeldinger som synes å være fra en litt gammelmodig, men vennligsinnet vestlending, av typen «Ja ja, sånn plar det jo å vere. Du får ta deg ein tur i det fine veret og prøve att etterpå.»

Av og til lurer man dog på om forandringen kan stikke dypere. Vi ble i hvert fall begge temmelig sjokkert da den mangeårige og ihuga venstremannen tok Aftenpostens valgomat-test, og kom ut med Ap og KrF på førsteplass. KrF!

Framsynt nostalgi

Jeg sitter her og venter på temaet for prøveforelesningen min. Det kribler alvorlig i magen. Men nok en gang kjenner jeg på den gale masochisten i meg, det er jo en god og ganske nostalgisk følelse, nemlig den velkjente og hat-elskede eksamensfølelsen. Alt er klart, og der står man topptrent ved startstreken med sug i magen. Det er lenge siden sist!

Ja, og så vil jeg gjerne benytte anledningen til å si at hvis jeg var komiteen, ville jeg bedt meg om å diskutere forholdet mellom kognitiv grammatikk og de ulike retningene av konstruksjonsgrammatikk. Så får vi se hvor framsynt jeg er.

Return of the Zombie Cat

– Mamma, nå kommer det en søt liten katt! (Tynn pipestemme:) Mjau, mjau, jeg ej så liten og søt, miaaaauuu! (Vanlig stemme:) Og nå kommer den DØDE katten! (Mørk, skummel brølestemme:) MJAU, MJAU, NÅ KOMMER JEG OG TAAAAR DEG!

Så mye Pratchett som jeg har lest i det siste, tok jeg straks referansen. En zombiekatt, altså. Men hvor i alle dager har fireåringen det fra? (Bør jeg begynne å følge med på morgen-barne-tv i helgene?)

Status quo

Jeg kjørte buss i ettermiddag, og fant til min store forbløffelse ut at Ønskekonserten eksisterer fremdeles. Og ikke bare eksisterer, den er akkurat som den var for 20 år siden. Tante Helga sender gudbarnet sitt de hjerteligste gratulasjoner, og ønsker seg en kvikk korversjon av "Vi vandrer med freidig mot".

Hvordan er det mulig? Og hvor lenge kan det vare?