Pannekaker

Jeg var nylig oppe i en diskusjon om hva «comfort food» var for noe. For meg kommer pannekaker høyt opp på lista. De er varme, myke og litt sprø i kantene. De smaker mildt av salt, egg, smør og melk. Bringebærsyltetøy med skarp, klar syre, svakt knasende sukker. Det er en av de tingene jeg har kunnet lage nesten så lenge jeg kan huske. I mange år var det opp til meg å steke opp faretruende høye stabler av de gyllenbrune deilighetene (for tre barn er mange barn når det gjelder pannekaker) om det nå var det jeg ville ha til middag. Mammas pannekaker satte seg alltid fast og ble rå eller svidde, men jeg, pannekakerøra og jernpanna hadde en hemmelig forståelse. (Det er visst vanlig å kalle den «smør».)

For noen av pengene jeg fikk til elleveårsdagen min, kjøpte jeg meg til og med en egen, bitteliten stekepanne som jeg skulle steke pannekaker i, for jeg hadde visjoner om hvor flott det ville være med bittesmå, lekre og papirtynne pannekaker. Men det ble aldri det samme som med den eldgamle, svarte  Jøtul-jernpanna som jeg mistenker at kommer fra besteforeldregenerasjonen. Det blir aldri det samme. Derfor er det jo bra at jeg sikret meg den panna da jeg flyttet hjemmefra, så ungene mine kan få skikkelige pannekaker.